Nyttårskavalkaden 2025

I tradisjonen tro, kjære leser: En oppdatering av året vi snart legger bak oss, og planene for det året som straks skal begynne.

Helse & elende

Dette ble et år jeg knapt kommer til å huske.

Tre dager i uka har jeg blitt henta i taxi klokka 08:03 og blitt kjørt til et nedlagt sykehus en time herfra. Der tar jeg heisen opp i andre etasje, tar av meg skoene og henger fra meg jakka, før jeg tar en penn opp fra veska og setter meg på stolvekta. Tallet den viser blir så skrevet ned på en gul lapp, som jeg tar med meg inn på den gamle fødestua og klistrer på den blå maskinen som venter der inne.

Så vasker jeg hendene, tar frem to plasterlapper og en liten pakke med kompresser og legger dem i boksen under bordet, skrur på undersøkelseslyset og heiser sykehussenga opp til passe høyde. Så tar jeg en kompresspakke til, væter den med saltvann, og taper to sammenbrettede, våte kompresser på armen min.

Deretter tar jeg frem utstyret: To fylte saltvannskanyler, en grønn pinsett, en pakke steri-strips og to pakker tupfere, i tillegg til dialysesettet og nålene som sykepleierne som oftest allerede har lagt klar for meg. Jeg åpner dialysesettet, bretter ut den sterile duken og fester den til bordet, steriliserer hendene med sprit, og sorterer det jeg og sykepleieren skal bruke: Store kompresser, små kompresser, en steril duk til, og et beger. Resten kaster jeg. Det skarpe skal i gul boks merket biofarlig innhold på veggen.

Så åpnes alt utstyret. Ikke noe av den usterile emballasjen eller hendene mine på dette tidspunktet må komme i kontakt med utstyret. Nålene er den vanskeligste biten å pakke ut, for de har lange slanger. Jeg kan ikke ta på dem, og de må lande riktig på det sterile bordet under.

Når alt er pakket ut, steriliserer jeg hendene med sprit igjen, og fyller saltvannskanylene i slangene på nålene. Steri-strips klargjøres. Begeret fylles med klorheksidin, og så setter jeg meg i senga. Saltvannslappene tas av, så steriliserer jeg hendene igjen, legger duken under armen, og vasker innstikksstedene to ganger med pinsett og tupfere vætet i klorheksidin. På nålene er det korker med skarp tupp på, så jeg tar av dem og bruker dem til å pirke vekk eventuelle skorper på innstikkstedene på armen.

Så renser jeg en gang til med klorheksidin, og setter nålene inn. De er store som småspiker, men kanalene i armen min er mer eller mindre åpne, og det er nesten bare plug-and-play på dette tidspunktet. Jeg fester dem på plass med steri-strips og skyller resten av saltvannet inn i armen for å sjekke tilgangen, før jeg klipser av slangen sånn at alt holder seg på plass. Trykket i blodåren er så sterkt at det blir blodbad om dette nå åpnes.

På et eller annet tidspunkt i denne prosessen har sykepleieren kommet inn i rommet, og er klar til å overta prosessen. Jeg tar på blodtrykksmåler på den andre armen mens han begynner å koble den andre enden av nålene jeg satt inn på slanger fra dialysesettet. Han regner også ut hvor mye væsketrekk vi må sette (4 liter er maks av det de får lov å ta ut av meg), og hvor lang tid det vil ta. Minst fire timer. Noen ganger fire og en halv, hvis det er mye væske å trekke.

Klokka er nå litt over halv ti. Jeg får en kopp te, og så serveres lunch. Jeg får en frisk salat, med varierende innhold. Er det fredag, får jeg varme vafler med bringebærsyltetøy etterpå. Fire timers tid seinere kobles jeg av, jeg drar ut nålene og holder kompress på innstikkstedene i 10 minutter, før jeg veies igjen og blir kjørt hjem igjen. Jeg er hjemme rundt halv fire om ettermiddagen, forutsatt at Pasientreiser har klart å sende en taxi til tida. Noen ganger går det. Andre ganger må jeg vente en halvtimes tid.

Og sånn går no dagan.

Mandag, onsdag og fredag, akkurat det samme og den samme rutinen jeg nå gjør i søvne. Det er ingen som setter nålene like raskt og effektivt som jeg gjør på dette tidspunktet. Sykepleieren refererer til dem som dart-pilene mine. Sikt, skyt, bullseye. Done. Ofte tar det dem ti minutter pr nål om de ikke treffer helt riktig, eller det har grodd sammen siden sist. Jeg syns det er best å bare gjøre ting selv. Desto mindre jeg trenger å forholde meg til folk om morgenen, desto bedre. Og desto fortere går det, for jeg kjenner meg selv best nå og vet hvordan nålene skal ligge.

Så, kjære leser, her har du faktisk nesten hele dette året oppsummert. Dette er det jeg har gjort. På repeat. Til det kjedsommelige.

Tirsdag og torsdag har i stor grad gått med til andre medisinske utredninger for transplantasjon. Vi sendte de første henvisningene i januar, og 4. februar var jeg den heldige vinner av gastroskopi og koloskopi uten bedøvelse. I mai trakk jeg en visdomstann. I juni gynekologisk. I august infeksjonslege fordi blodprøvene viste latent tuberkulose.

Resten av høsten gikk med til behandling av denne, og den behandlingen holdt faktisk på å ta livet av meg fordi bivirkningen var at beinmargen min ble slått ut og min blodprosent brått falt ned til 5.4. Det tok mange uker å få den opp igjen. Jeg kollapset også på venterommet på Skien sykehus i september, mellom hjertebelastningstest og scan, og ble puttet i en seng mens jeg ventet på at kroppen skulle virke igjen etter de medikamentene de puttet inn i meg.

Men nå er jeg her. Nå er alle mine utredninger over, og vi venter bare på at mamma skal bli ferdig utredet som levende donor. I mai fikk vi nemlig vite at tre av tre frivillige donorer faktisk var matcher, alle sammen, og at mamma var den beste av dem. Hun har dermed begynt på en lang rekke utredninger, hun også, for å se om hun kommer gjennom den strenge vurderingen.

I midten av januar får vi vite om hun blir godkjent fra lokalsykehuset. Blir hun det, blir søknaden for oss begge sendt inn til Rikshospitalet. Om de slipper oss inn, får jeg da kanskje en transplantasjon i februar/mars. Og da blir det åtte uker i Oslo på meg etter det.

Parallelt var det jo også meningen at jeg skulle få hjemmedialyse, men problemene har stått i kø. Det var jo derfor jeg ble opplært til å sette mine egne nåler, men det gikk ikke etter planen. For det første så nektet jo huseieren meg å ha dialysemaskin her hjemme, og jeg må ha hennes tillatelse for å koble den på vann og avløp, fikse elektrisk tilgang og så videre.

For det andre sa den nyresykepleieren som skulle ha lært meg dette opp stillingen sin og ble akuttsykepleier isteden i mai, og de har fortsatt ikke klart å erstatte henne. Det er igjen en sykepleier med kompetanse, men hun har også poliklinikk for diabetespasienter, og har aldri tid til meg. Jeg ble på en måte bare saldert bort.

Men jeg fant til slutt en dialysemaskin som ikke krever full påkobling og derfor heller ikke huseiers velsignelse (fuck you too), så jeg kontaktet leverandør direkte og satt ham i forbindelse med min avdelingsleder på sykehuset. Dette har vi jobbet med parallelt med utredningene, men sykehuset må kjøpe den inn for meg, og det er heller ikke gjort i en håndvending. Det siste jeg hørte, var at den faktisk skal ut på anbud nå i januar, og da rekker jeg kanskje å få den hit før transplantasjonen.

De er veldig positive til å ta den inn og til at jeg skal få være den første som tester den ut. Alt forarbeidet fra deres side er gjort, så nå er et bare å få den inn og gi meg opplæring på den.

Så, om det blir det ene eller det andre, så får jeg mer frihet igjen i 2026.

Det er nå over halvannet år siden sist jeg hadde mer enn to sammenhengende dager i fred og ro for meg selv uten en sykepleier eller fem tilstede, og det er egentlig helt krise for en såpass introvert sjel som meg.

Medisinsk behandling er heller ikke så frivillig som de vil du skal tro, for nekter du medisinering, kan de nekte å redde livet ditt med en transplantasjon seinere. De slipper deg heller ikke gjennom før alt er på plass.

Dette er fysisk krevende. Alt blodet mitt er typisk ute av kroppen min 20 ganger, tre ganger i uka, i tillegg til at jeg medisineres opp, ned og i mente, og har fått omtrent hver cm av kroppen min undersøkt inni og uttapå. Og det er mer mentalt krevende enn jeg antagelig kommer til å forstå før det har gått en tid etterpå når alt er over.

Det vil si, alt blir aldri helt egentlig over, for dette blir jo livsvarig medisinering med potensielle komplikasjoner og jevnlig oppfølging. En transplantert nyre kan heller ikke vare evig, så jeg regner med at jeg må gjennom dette her en gang til i løpet av livet mitt. Men da er i alle fall hjemmedialysemaskinen på plass.

2025, du var… spesiell. Aldeles ikke uforglemmelig, for du kommer bare til å gli inn i en tåke så fort jeg lukker denne døra bak meg, men du var… spesiell. Ikke på den gode måten. Ikke så dårlig heller. Det er bare et ikke-år.

Online & inntekt

Mens alt dette her har skjedd (eller ikke-skjedd) i bakgrunnen, har jeg også jobbet online. Det har vært helt gull å ha en mobildrevet virksomhet mens jeg har tilbrakt så grenseløst mye tid på sykehuset eller i taxi hit og dit. Og jeg har hatt mye tid til å gruble over hva jeg vil, hvordan jeg vil gjøre det, hva som er poenget, og hva jeg skal fokusere på videre.

Jeg har uføretrygd, men jeg mista flere tusen kroner i måneden på at datteren min ble myndig, og 21k utbetalt i måneden er ikke på noen måte det jeg ser for meg at jeg skal slå meg til ro med. Og når all fysisk kapasitet går med til å være på det ene eller andre sykehuset for behandling eller utredning, så sier det seg jo også selv at ansettelse utgår. Men: Jeg har mobilen, og jeg har digitale assets som jeg virkelig nå har begynt å se verdien av.

Så jeg har tenkt og blogget masse, og gått tilbake til røttene sånn sett. Jeg har også laget en hel ebok nå om kvinner og økonomi og hvordan vi havnet i det uføret vi faktisk har havnet i. For det har ikke alltid vært sånn at vi har vært «utenfor» og underbetalte. Noen fant på at det skulle være sånn. Og jeg gidder ikke mer.

👉🏻 Vil du lese mer om mine tanker om kvinner og økonomi, kan du lese denne eboka.

Dette er også hvor jeg går fra random posting til å ha en helhet i det jeg gjør. Alt sammen. Førskolelærerutdannelsen, kulturutdannelsen, 20 år på nettet med ulike prosjekter, og min egen erfaring med systemet og økonomien de gir meg.

For jeg skal gjøre det samme nå, fremover i 2026, på litt forskjellige måter.

Jeg har denne bloggen, med tilhørende instagramkonto. Jeg skal fortsette å skrive mine større samfunnstanker her, og dele det jeg lærer. Det viktigste blir kanskje at jeg har gjennomskuet latterliggjøring som en del av undertrykkelsen (du skjønner om du leser eboka), og det betyr at dette prosjektet i større grad kommer til å forene min spirituelle side med min økonomiske og akademiske.

For du vet, kvinnelig økonomi blir latterliggjort av en grunn. De ler av influensere, de ler av spådamer, og de ler av hjemmelagde klær, men det er den samme mekanismen bak – de syns at vi bare skal tjene penger på manneting. Det er liksom ikke ordentlig før. Så fuck det.

Jeg har også en engelsk blogg, som heter Ferns & Fancies. Den er sovende, og jeg skal ikke skrive så mye mer på den før transplantasjonen er over og alt er stabilisert, men den ligger og godgjør seg i søkemotorene nå og begynner å få litt trafikk. Den er godt monetisert, så den kan faktisk begynne å tjene penger hvis bare Google syns den er fin å vise frem.

På Instagram har jeg også to engelske kontoer i vekst akkurat nå. Den første er Prosperity Follows, som jeg egentlig startet under et annet navn i sommer. Men livet skjedde jo, og den havarerte litt, så jeg pusset den opp og begynte på nytt. Dette er en direkte digital markedsføringskanal, og nå vokser den litt hver dag igjen. Du kan følge den om du vil se hvor enkelt det kan gjøres.

Den andre er en ren quote page, ved navn Sovereign in Bloom. Den er i skrivende stund ikke engang to måneder gammel, den skal bli stor til slutt, og jeg bygde den gjennom et kurs i portalen Inner Bloom (reklamelink). Dette er forøvrig også tilbudet jeg selger på disse kontoene – enten lifetime til 97 USD (akkurat nå, vanligvis er det 197 USD) eller månedlig abonnement til bare 12.99 USD (ca 130 kroner).

Konseptet er helt perfekt. Over 100 kurs for og med kvinner, med fokus på alt fra pengeblokkeringer og manifestering, til hvordan du faktisk bygger inntekt online. Så kan du gjøre som meg og selge det videre, så du får alt i ett. Bare uten at du trenger å betale en formue. Og uten at du trenger å konkurrere med en million andre som selger det samme kurset på den samme måten, for du kan selv velge hvilke av de over 100 kursene du fokuserer på i markedsføringen din. Trenger du forandring, så bare skifter du bare fokus uten at du trenger å ombygge hele greia. Det er gull.

Jeg vil virkelig ha online inntekt nå. Jeg vil at når jeg er ute av dialyse og har fått en ny nyre, skal jeg også ha en økonomi å leve av. Og jeg har selv gått gjennom dette her med pengeblokkeringer og mine egne indre demoner den siste tida, etter at Nav slapp meg ut av AAP og jeg faktisk kunne begynne å jobbe igjen uten å risikere noe (les: når det bare var meg selv som kunne holde meg tilbake og det ikke var noen å skylde på lenger). Jeg trodde ikke jeg hadde blokkeringer, men jeg hadde. Og vi er alle programmerte av systemet til å tenke at ordentlige penger bare kan tjenes på ordentlige måter, og ordentlig er selvsagt hva maktmennene definerer at det er. Vi har vært under denne spellen i tusen år eller så, og det er ganske nok nå.

Dette skal jeg skrive mer om seinere. Gjett om. For fra nå av handler denne bloggen i stor grad om kvinner, økonomi, systemene og programmeringene vi har i hodet.

Faktisk blir dette den store paraplyen som dekker alt fremover. Kvinner og penger, på våre egne premisser, der vi kan oppdra barna våre selv og velger hvordan vi lever. Hvor vi finner andre måter å gjøre ting på, der det ene ikke utelukker det andre, og vi har frihet. For du vil ikke tro hvor lett det er å sette opp en inntektsstrøm, sånn egentlig. Det er bare en link. På en plattform du bygger selv. Betalingene styres av noen andre, et annet sted, og du bare henter ut pengene når de kommer. Det vanskelige er bare å tro på det lenge nok til at det funker, for du har flere år med programmering mot deg, og det er den egentlige bitchen.

Stats & tall

De vanlige innleggene har gjort det godt igjen dette året, kjære leser. Det er de samme innleggene om hjemmelaget deodorant (1780 visninger), magiske krystaller (1098 visninger), oppskrift på badesalt (710 visninger) og hva jeg har lært om body battery (2489 visninger) som fortsatt troner på statistikk-toppen – akkurat som i fjor. Og året før der igjen. Intet nytt under solen. I det hele tatt. Det begynner i grunnen å bli ganske forutsigbart.

Av de nye innleggene jeg skrev i 2025, så er det disse som har blitt mest lest:

Hva skjedde egentlig med ungdommene våre? (372 visninger)

Hjemmeværendes økonomi og andre misforståelser (98 visninger)

Et glimt fra min slektslinje – eller det brutale livet i Heddal på 1800-tallet (85 visninger)

Det media ikke forteller deg om underdanige kvinner i Bibelen (69 visninger)

Nei, jeg står ikke «utenfor», Jonas. Jeg dumper deg. (62 visninger)

Det meste av trafikken kommer fra Google, så de mest leste innleggene er primært lest fordi noen har googlet innholdet. Men jeg har også en del fra Facebook og fra Instagram.

Disse tallene illustrerer litt av utfordringen med en blogg som denne. Det jeg brenner for å skrive om, er ikke nødvendigvis det dere googler. Eller, det er ikke nødvendigvis det Google viser folk fra min blogg om de først googler.

Så derfor, kjære leser, har jeg også en liten oppfordring til deg: Leser du noe du liker, så del det på Facebook eller i story på Instagram eller hvor som helst. Innlegget mitt om ungdommene ble faktisk delt på Facebook, og derfor fikk det også litt flere visninger enn de andre fra den samme perioden. Og jeg skriver disse innleggene fordi jeg mener det er viktig. De har samfunnsrelevans. Og de kan påvirke utviklingen, om mange nok eller de rette folka leser det.

2026, here I come

Så, med dette på plass, kjære leser, er jeg klar for et nytt år. Denne bloggen og den engelske bloggen, og så tre instagramkontoer er ferdig gjennomtenkt med hver sin funksjon og inntektsstrøm, og de er satt opp til å kunne fortsette å fungere uten meg når jeg blir sendt til Rikshospitalet og så trener meg opp igjen etter operasjonen. Jeg bare forhåndspubliserer når jeg får datoene (faktisk er dette innlegget også forhåndspublisert – jeg er selv på dialyse når dette blir lagt ut), og så går ting sin gang likevel.

Jeg blir på en måte også mitt eget prosjekt fremover, for jeg har litt lyst til å dele fremgangen med dere etter hvert som den skjer. Hvis du vil være med å skape noe lignende selv, kan du bare melde deg inn i Inner Bloom (reklamelink) og begynne å ta de kursene som frister mest. Og si fra til meg, så kan vi kanskje leke litt med det sammen. Det er bare gøy å ha kollegaer, og jeg brenner som sagt for at kvinner skal bryte den spellen vi har vært under de siste tusen årene. For nå er det jaggu nok. Så bli med!

Godt nyttår!!

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen