6 måneder siden nyretransplantasjonen
I dag, kjære leser, feirer jeg halvtårsdag i mitt nye liv etter transplantasjonen. Medisinene reduseres for siste gang, og fra og med i dag er jeg på stabil og så lav som mulig dose. Om ingenting skjer, er det der jeg skal være. Resten av livet mitt. Men det livet er til gjengjeld mer stabilt, og vel, mer mitt, enn det har vært på lenge.
Det er kanskje den aller største forskjellen, sånn rent bortsett fra at helsen er betraktelig mye bedre. De sa jo at «du kommer ikke til å skjønne hvor syk du har vært før nå», og det er jo faktisk helt sant. Man har ikke overskudd til å tenke på hvor syk man er engang, mens man venter på klarering for transplantasjon. Man må bare gjøre det man må gjøre, og siden hverdagen egentlig bare er en jævlig lang, bratt oppoverbakke da, så er det det energien går til. Handle mat. Spise. Dusje. Kanskje sette på en oppvaskmaskin.
Nå har jeg både tid og energi, stort sett. Etter at jeg hadde vært hjemme en måneds tid for å akklimatisere meg selv fra det deilige hotellivet i Oslo, begynte jeg å gjøre rent her. Overalt. Det var jo to år i dialyse, og et par år på vei ned i den også, så leiligheten hadde faktisk ikke blitt ordentlig vaska på flere år. Kommunen sender jo ikke husmorvikar på døra ved sykdom, så ting ble bare utsatt. I sommer vasket jeg steder som aldri har sett en klut før. For å si det sånn: Det trengtes!
Jeg skulle forresten ønske noen hadde tenkt tanken på å sende meg husmorvikar disse årene, og gjerne en kokk, men det får man ikke lenger. Jeg prøvde å få en utenlandsk dame til å vaske her, men hun sluttet et sted mellom at avtalen ble gjort og første vaskerunde skulle tas. Hun kom aldri.
Kjære leser, det som kommer nå er mer personlig. Her deler jeg litt mer av livet mitt, min filosofi, og mine dypeste tanker. Du er varmt velkommen til å lese videre med et månedlig eller årlig abonnement.
Abonner for å fortsette å lese
Bli en betalende abonnent for å få adgang til resten av dette innlegget og annet eksklusivt innhold.
