Om forbindelsen mellom kvinne og natur

Denne teksten inneholder affiliatelinker, og jeg vil tjene noen kroner om du velger å handle gjennom dem. Tusen takk!

Menn har alltid forundret meg. Du vet, hvordan helt åpenbare ting bare går dem hus forbi noen ganger. Hvordan man kan skrike til dem i caps lock med tegnspråkstøtte – og de fortsatt bare ser tomt tilbake på deg og sier du er uklar og uten kontekst. Hvordan de ikke vet hva babyer trenger eller hva dyrene sier. Hvordan de bare er litt sånn disconnected fra alt, egentlig.

Jada, jeg vet at ikke alle menn er sånn. Og jeg vet at ikke alle kvinner er motsatt heller. Men generelt sett er mønsteret sterkt nok til at det bare har festet seg. Både i meg, og i vår kultur.

En av yndlingspassasjene mine fra noen bok går sånn her:

He says that woman speaks with nature. That she hears voices from under the earth. That wind blows in her ears and trees whisper to her. That the dead sing through her mouth and the cries of infants are clear to her. But for him this dialogue is over. He says he is not part of this world, that he was set on this world as a stranger. He sets himself apart from woman and nature.

And so it is Goldilocks who goes to the home of the three bears, Little Red Riding Hood who converses with the wolf, Dorothy who befriends a lion, Snow White who talks to the birds, Cinderella with mice as her allies, the Mermaid who is half fish, Thumbelina courted by a mole. (And when we hear in the Navaho chant of the mountain that a grown man sits and smokes with bears and follows directions given to him by squirrels, we are surprised. We had thought only little girls spoke with animals.)

We are the bird’s eggs. Bird’s eggs, flowers, butterflies, rabbits, cows, sheep; we are caterpillars; we are leaves of ivy and sprigs of wallflower. We are women. We rise from the wave. We are gazelle and doe, elephant and whale, lilies and roses and peach, we are air, we are flame, we are oyster and pearl, we are girls. We are woman and nature. And he says he cannot hear us speak.

But we hear.

(Fra Woman and Nature, av Susan Griffin)

Jeg tror ikke dette bare er noe oppgitte kvinner finner på. Jeg tror det ligger noe dypere her. Og jeg tror at kvinner faktisk har en sterkere forbindelse til naturen enn menn.

For har du sett alle naturprogrammene på TV? Det er alltid mann mot natur, i en eller annen manndomsprøve. Han skal alltid vinne over noe, drepe noe eller overleve noe. Det er alltid en kamp. Og det er alltid han som skal gå seirende ut av den. Selv om det noen ganger går til helvete og han blir spist av en bjørn isteden.

Nansen, Monsen, Amundsen, de er på mange måter samme ulla. Det er en hel naturfortelling rundt dem, som er knadd godt inn i den norske psyken. Det handler om heltmodighet og suksess. Og manndomskraft, ikke minst.

Kvinner, derimot… Vi har en annen kultur for natur. Vi spinner og vever og fostrer opp både vekster, dyr og barn, og vi har et annet blikk på ting. Det handler ikke så mye om kampen for overlevelsen, som for å få noe til å overleve. Til å vare lenge. Til å spre seg. Til å bære frukter. Til å være bærekraftig.

Menn sikter, skyter og spiser.

Vi planter, dyrker, synger, vever, høster (men ikke for mye), deler og kultiverer mens vi sprer nye frø på vår vei. Fordi vi vet at alt henger sammen, at alt skal bære neste element for neste generasjon, og at helheten og balansen må ivaretas.

(Det er nesten fascinerende å se hvordan det bare er mennenes naturfortelling som så langt har klart å karre seg til TV-skjermen.)

Forskningen backer opp at det faktisk er en forskjell, og viser blant annet at kvinner har en tendens til å ha mer kunnskap om klimaendringer, større miljøbekymring og mer miljøvennlig atferd enn menn. Og generelt viser kvinner en mer positiv holdning til grønt forbruk, har lavere karbonforbruk og kjøper miljøvennlige produkter oftere. Forskjellen er der, og den er målbar i atferd.

Noen tenker at dette er medfødt. At det følger kjønnene og ligger iboende i oss fra starten av. Andre tenker at det er kulturens forventinger som skaper en selvoppfyllende profeti. Det er umulig å si hvem som har rett, og kanskje er det begge deler i et samspill. Kanskje det er genetisk minne. Det ene trenger jo ikke å utelukke hverandre.

Og vi har beviselig havnet her.

For å forstå bedre hvordan natur og kultur påvirker hverandre og skaper denne virkeligheten, må vi langt tilbake i tid. Jeg nevnte hvordan menn skjøt for å drepe mens kvinnene sanket og forvaltet hus og heim, med barn og dyr inkludert. Samfunnets åndelige liv kretset dessuten om Allmoderen – hun som rådde over liv, død og gjenfødelse. Det var jo kvinnen som var portalen mellom verdenene. Ingen kunne komme inn i jordelivet uten gjennom hennes livmor. Hun var en hellig portal.

Frøya var vår modergudinne, der Hellas hadde Gaia, og Irland hadde Danu. Gudinner, templer og prestinner fantes overalt. Jeg har skrevet mer om denne feminine kulturen her.

Men jordkloden spant videre, og etter hvert begynte vi med jordbruk. Med det ble eiendom som konsept viktig, og der det finnes noe å forsvare, der finnes det også krigere. Sakte ble den fredelige gudinnekulturen forlatt, og mennene begynte å kontrollere stadig mer. Vi ser tendenser til det også her i Skandinavia, hvor skikkelser som Tor og Odin snart dominerte det samfunnet som Frøya hadde regjert, men nedover i Europa ble kvinnene rett og slett degradert til å bli mannens eiendom. Og gudinnene var i ferd med å tape kampen.

Det er i denne verdenen Aristoteles begynner å skrive ned hva han tenker.

Aristoteles tenkte seg at verden var sortert inn i et selvsagt hierarki. I bunnen ligger den livløse og passive naturen – altså steiner, fjell og jord uten bevissthet. Så kommer planter (med vegetativ sjel), dyr (med sansende sjel), og deretter mennesket (med rasjonell sjel). Men herfra går han videre, og deler opp mennesket i mann og kvinne. Mannen er mer form og fornuft. Kvinnen er regnet som en ufullstendig mann – mer kropp og materie, og dermed ikke like fornuftig som mannen.

Aristoteles fikk dessverre gjennomslagskraft og ble husket fordi han faktisk skrev ned sine tanker om politikk og statsstyre. Disse tankene var selvsagt interessante for menn som ville lære maktens metoder, og dermed fikk vi en selvforsterkende kulturell effekt.

Når kirken så kom inn i bildet, og la Gud øverst (rett over mannen) og Djevelen nederst (rett under naturen, som jo kvinnen stod nærmest), så var tragedien komplett. Med på dette lasset kom også fortellingen om hvordan Eva lot seg friste av slangen (som egentlig er et urgammelt gudinnesymbol) og ødela alle sjanser for at mennesket skulle kunne være nær Gud i Edens hage. Man kan jo ikke spise av kunnskapens tre, må vite.

Og derfra bare eskalerte det.

I starten av denne epoken kunne kvinner velge mellom ekteskapet og klosteret (det fantes faktisk ikke noen tredje vei for dem). Her dyrket de blant annet urter og tok seg av syke og trengende. Naturmedisinens mor var abbedissen Hildegard von Bingen, som faktisk ble regnet som sin samtids største lege. Jomfru Maria var videre den katolske kirkens største helgen, og hadde på mange måter overtatt for de tidligere gudinnene. Selv om det hadde en annen form og fasong enn tidligere modergudinnekulter, hadde vi fortsatt en mor som fødte et barn inn i vår verden. Guds mor var fortsatt hellig.

Men så skjedde reformasjonen. Kongene ville ha protestantisk kristendom og avskaffet katolisismen, og dermed var det også over for både Maria og nonnene.

For kvinnene ble alt dermed enda mer komplisert. Ikke bare var kvinnen litt mindre nær Gud enn mannen, men nå var også urtekunnskap plutselig et problem. Fortsatte man med den gamle kristendommen (altså katolisismen), var man jo rett og slett en forbryter og kunne straffes med døden. Kunnskapen om naturmedisin ble plutselig livsfarlig. Nonnenes kunnskap var forbuden frukt, og den onde forbindelsen mellom kvinne og natur ble sementert i det kvinnen nå måtte balansere mellom å ta vare på familien og ikke ta vare på dem på ulovlig vis.

Det finnes en akademisk teori som heter økofeminisme, kjære leser. Den går ut på at det som videre skjedde i historien med både kvinner og planeten henger nøye sammen. Kort fortalt: vi ble begge undertrykte og utnyttet, av de samme grunnene, samtidig. Planeten ble utsatt for industrialisering, gruvedrift og ødeleggelser. Kvinner, parallelt, ble utsatt for undertrykkelse, misbruk og trolldomsprosesser.

Det er kanskje ikke så lett å få øye på sammenhengen ved første øyekast, men mannen på denne tiden hadde blitt grundig indoktrinert i tanken om at han faktisk stod over både planet og kvinne. Alt som fantes på jorda, var plassert her av Gud for å please oss (les: ham), og kvinnen var samtidig også skapt bare fordi det ikke var bra for ham å være alene. Dermed ble jo både voldtekt og gruvedrift etter hvert en helt naturlig ting, i alle fall sett fra de mest maktsyke mennenes ståsted.

(Jada, jeg vet at kirken egentlig ser annerledes på det, og det har jeg skrevet om her.)

Men selv gjennom den sosialt kristne epoken beholdt kvinnene naturkontakten, om enn bare i form av å være mannens litt mindre fornuftige eiendom. For livet fortsatte jo. Hun fortsatte å føde. Babyer måtte ammes, jord måtte dyrkes, kyr måtte melkes og korn måtte kvernes. Alt dette var jo fortsatt dypt knyttet til både naturens sykluser og hennes biologi. Mannen fortsatte sin sosiale utvikling vekk fra både jord og hjem, og ble etter hvert sendt inn inn på fabrikkene, men hun ble igjen hjemme. Hun forble i kontakt med virkeligheten slik den alltid hadde vært, med eller uten mannen der. Og virkeligheten, den har alltid vært kroppen, familien og naturen vi lever i.

Det vi kjenner dette igjen som nå, er (som tidligere nevnt) et sterkere miljøengasjement hos kvinner enn hos menn (som fortsatt gjerne ser oss som litt sånn ufornuftige i så måte). Men vi ser det også medisinsk. Kvinner er mer utsatt for miljøgifter, i og med at disse lagres best i fettvev, og kvinnen har som kjent mest av slikt. Det er videre kvinner som sliter mest autoimmune sykdommer, og man mistenker at dette kan være en del av årsaken. På denne måten blir jo faktisk miljøsaken også kvinnesak, fordi kvinne og natur er biologisk forbundet.

Så kvinne og natur, kjære leser, er tett forbundet, og jeg tror det både er biologisk og kulturelt betinget. Kulturen blir jo ikke til i et vakuum, og naturen er grunnlaget også for den.

Mange feminister har forsøkt å få oss bort fra denne naturkontakten, kjære leser. Jeg går i motsatt retning, og ber om at kvinner skal fordype forbindelsen de allerede har og gjøre den sterkere i representert i kulturen.

For som økofeministen Vandana Shiva sa: «We are either going to have a future where women lead the way to make peace with the Earth or we are not going to have a human future at all.«

Denne teksten inneholder affiliatelinker, og jeg vil tjene noen kroner om du velger å handle gjennom dem. Tusen takk!

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen