Et glimt fra min slektslinje – eller fra det brutale livet i Heddal på 1800-tallet

Jeg falt ned i et aldri så lite kaninhull igjen, kjære leser. Jeg begynte å se på slektsforskning igjen, og det jeg fant, ga meg gåsehud og bare enda flere spørsmål. Og siden jeg vet at mange av mine lesere er fra denne samme bygda, vil jeg gjerne også dele det jeg har funnet ut.

Men for at du skal forstå dybden i det jeg skal si fullt ut, må du også ha konteksten og bakgrunnshistorien for hele slekta frem til den kvinnen jeg skal sette fokuset på i denne teksten. Kontrasten er nemlig smertefullt stor, og viser hvor galt det kan gå.

Så.

Vi skal begynne på storgården Rygi. Du kjenner den kanskje igjen fra sagnet om Heddal stavkirke, for dette var i sin tid der Raud Rygi selv bodde. Nå er vi i 1624, og min stammor Gunne gifter seg inn der. Dette er så langt tilbake jeg har kommet i denne linja, og dette er hvor denne historien starter. Når Gunnes mann Gregar dør, arver hun halve gården og blir sittende som enke der til hun dør. Hun var i en svært privilegert situasjon.

Det samme skjer med hennes datter Torgunn. Hun gifter seg med odelssønnen på Bakka, en gammel og rik gård litt lengre opp i Heddal. Når hun blir enke, sitter hun videre på Bakka og driver gården sammen med sine to sønner. Rikdommen er stor.

Torgunns datter heter Margit, og hun gifter seg med en mann fra Mork i Lisleherad – nok en stor gård. Deres datter, enda en Margit, gifter seg med en mann på Stivi, som er en av de store gårdene i Heddal (igjen en av dem som er knyttet til sagnet om Heddal stavkirke). Disse lever også et tilsynelatende ukomplisert liv i overflod.

Men så… Så begynner alt å gå galt.

Margit (den tredje i rekken) er født i 1703. Når hun blir voksen, gifter hun seg med en mann på gården Høimyr i Lisleherad – en anselig gård, men ikke like imponerende som det vi er vant med så langt. Med ham får hun 7 barn, og nesten alle dør på rekke og rad for henne. Jeg vet ikke hvorfor, for kirkebøkene oppgir ikke noen dødsårsak, men det verste er kanskje likevel at før hun mister det siste, mister hun også mannen sin.

Hun har igjen tre barn. Tre døtre. Og dermed ingen reell arverett til boet. Hun hadde ikke noe annet å gjøre enn å gifte seg på nytt, denne gangen med en mann fra Sauland. Men også han dør, etter bare noen få år. En tredje gang gifter hun seg, tilbake inn på Rygi. I mellomtiden har faren hennes dødd og etterlatt henne en solid arv fra Stivi, så hun stiller som brud med stor kapital og erfaring nå som mor og gårdskone. Hun er 52 og har syv barnefødsler og altfor mange begravelser bak seg. Han er 25 år, og er odelsgutten på Rygi. Det er dermed ganske sannsynlig at dette var et strategisk ekteskap, og ikke et romantisk et.

Og fremtiden ser lys ut, endelig – eller, den VILLE sett lys ut, om ikke han også hadde gått hen og dødd, til og med før faren sin. Han rakk aldri å arve noen ting før han var borte. Og dermed er vår Margit igjen enke, med en ny datter som knapt er året når faren dør. Arven hennes fra faren på Stivi? Den inngår nå som en del av boet etter hennes avdøde ektemann, slik skikken var på den tida. Det var ektemannen som vanligvis fikk verdiene i sitt navn. Sannsynligvis fikk hun med seg en del penger, men eiendomsretten til jorda er borte og tilfalt mest sannsynlig Rygi gjennom ekteskapet. Dette er et kritisk punkt, for det å eie jord var det samme som inntekt. Den eller de som bodde på jorda, måtte betale leie i form av penger, korn eller andre varer fra gården til den som hadde eierskap i den. Eierskap til jord betydde derfor mat, ull og andre livsnødvendige ting. Nå er dette borte, det som skulle blitt en strategisk forening av Stivi og Rygi har falt fullstendig sammen, og Margits formue er ikke lenger en fornybar ressurs.

Thone, som denne farløse datteren heter, får dermed ikke den beste starten på livet sitt. Når hennes tid til å finne en mann kommer, har hun kanskje ikke så mange å velge mellom. Hun gifter seg med Ole Cristophersen, som er soldat. En soldat var kanskje ikke det verste, for han hadde i det minste litt lønn fra tjenesten, men dette er langt, langt unna den rikdommen hun er vant med fra slekten sin.

Sammen med Ole får Thone fire barn. Det første dør kort tid etter fødsel, men de neste tre lever opp – først en sønn, så en datter, og så en sønn til.

Og det er deres datter jeg nå skal fokusere på.

Hun heter Rønnaug, og er født en februardag i 1791. Hun har en fire år eldre storebror ved navn Gregar, og en seks år yngre lillebror ved navn Anders. Akkurat hva som skjer i årene mellom disse barna er ikke godt å si, men ved Gregars dåp er morens tilknytning til de rike slektene åpenbar. Han har nemlig faddere fra Rygi og bærer også et tradisjonelt Rygi-navn. Innen Rønnaug skal døpes, er historien en helt annen. Hennes og lillebrorens faddere er bare husmannsfolk. Noe har skjedd på disse seks årene. Kanskje båndene til Rygi ble brutt når de gamle døde, jeg vet ikke. Men vi vet at de i 1788 flyttet fra Moen, som er en husmannsplass under nettopp Rygi, til Velta, som er en husmannsplass under Sauar. Og bruddet var uansett et faktum.

Husmannsplassen Velta ligger helt nede ved Heddøla når du kjører oppover Heddal til Stivi. I avstand er det ikke så veldig langt fra Rygi, så det forklarer ikke i seg selv hvorfor båndet ble brutt. Men du kan uansett forestille deg hvordan en husmannsplass så ut der nede på slutten av 1700-tallet. Har du vært på bygdetunet, så vet du det. Det er snakk om en liten, tømret bygning som ligger helt i utkanten av tunet der oppe, men kanskje uten de rosemaleriene de større stuene har. I en sånn lita stue bodde Thone, Ole, Gregar, Rønnaug og Anders, og sannsynligvis også Oles lillesøster Ingeri. Thone var husmor og stelte heim, barn og dyr som første generasjons husmannskone uten å ha tjenestefolk med seg, mens Ole var soldat og husmann. Han dro antagelig ut på øvelser et par ganger i året, men var for det meste hjemme og jobbet på den lille jordflekken de hadde, som husmann.

Dette er Rønnaugs start på livet. Hun hører sikkert fortellingene om slekta som ikke finnes i hennes liv lenger, og hun vet helt sikkert at hennes mor egentlig tilhører bygdas fintfolk, men alt som er igjen av fordums forne tider, er en pengesum. De lever kanskje betraktelig mer komfortabelt enn de fattigste husmennene, men likevel er det et nokså stort fall fra rikmannslivet på storgårdene, og kanskje hun ser moren slite mer enn hun burde.

Dagene går som dager flest i et husmannsmiljø. Hun, som eneste datter, har antagelig fullt opp med den lovpålagte konfirmasjonsundervisningen og å hjelpe moren med de huslige syslene. Korn må kvernes, ull må spinnes, dyr må passes, og lillebror må også antagelig stelles. Storebror er nok opptatt på hovedgården sammen med faren, mens lillebror kanskje bare blir Rønnaugs ansvar. Det er et blodslit, selv om det går så vidt.

Men så skjer tragedien.

En dag i 1805, mens Rønnaug er 13 år gammel, blir både tanten og moren dårlige. Litt magevondt først, kanskje, litt kroppsverking… men så blir de sengeliggende i feberrier, hallusinasjoner og blodig diaré. Den totale skrekken sprer seg i den lille stua. Ingen vil komme i nærheten av dem, folk har sett dette før, og bygda er allerede i sorg og sjokk over denne epidemien, som allerede har tatt en lang rekke liv dette året. De tar ingen sjanser, og holder seg unna. Rønnaug steller for dem begge etter beste evne, selv etter at de ikke lenger klarer å gå på do selv, men til ingen nytte. Hun klarer ikke redde verken tanten eller moren. Det er høsten 1805, og de tre barna har mistet moren sin.

Det er vanskelig å forestille seg panikken som stiger i Rønnaug når faren også blir syk noen dager senere. Kanskje hun står der og kjemper mot sammenbruddet mens hun legger kalde kluter på farens panne, og fortvilet prøver å gjøre rent, fortsatt i sjokk over morens brutale bortgang. Kanskje hun selv har smitten herjende i sin egen lille kropp, og desperat prøver å få kontakt med ham, i det hennes siste omsorgsperson også forsvinner mer og mer inn i feberfantasier og delirium. Kanskje hun står der i den mørke husmannsstua med en syk lillebror og ikke aner hva hun skal gjøre. Hun er tross alt bare et barn selv.

Og en høstdag i september, nesten akkurat en måned etter at hun har begravet moren, må hun også begrave faren. Rønnaug står nesten helt alene igjen, med en storebror på 18 og en lillebror som nå er 8 år, og kanskje har de alle senvirkningene av den samme sykdommen i kroppen. Skiftet etter foreldrene er på 216 riksdaler, noe som egentlig er en betydelig sum i 1805 og mest sannsynlig er dette den aller siste resten av arv fra tidligere rikdom. En 18-åring er heller ikke juridisk myndig på denne tida, og de overlevende barna må dermed ha fått en verge. Antagelig blir pengene nå brukt opp generell overlevelse de neste årene. Det er i alle fall den siste gangen noen pengesum dukker opp i forbindelse med mine stammødre på flere hundre år.

Kirkebøkene forteller om dødsårsak på denne tida, og selv om prestens håndskrift er vanskelig å lese, kan vi se at i alle fall Ole (som så mange andre) helt klart døde av «febris putrida», eller forråtnelsesfeber og nervefeber, som det ellers ble kalt. I våre dager heter denne sykdommen tyfoidfeber, og den har fortsatt en dødelighetsgrad på 10-20% om den går ubehandlet. Som oftest dør man av at det går hull på tarmen og man får blodforgiftning. Du kan se bilde av de kirkeboksidene både han og Thone, og så mange andre det året, står innført som døde på her. På denne tiden døde det så mange at presten måtte nødinnvie en ekstra del av kirkegården, omtrent der låvekirken ligger nå. Det sies at det var umulig å sette spaden i jorda uten å få med en kroppsdel opp, så tette var begravelsene.

Og dette er Rønnaugs verden.

Vi skal bare stoppe litt her og la det synke inn akkurat hvor dypt dette traumet må ha gått. På bare en kort måned har Rønnaugs liv blitt lagt totalt i grus. Alt hun kjente av trygghet, er borte. Og det legges kanskje et enormt ansvar på både henne og broren.

Jeg vet ikke hvordan de neste årene er for henne. Mest sannsynlig blir hun satt i arbeid på en gård som tjenestepike. Og timingen for å bli alene i verden, kunne knapt vært dårligere. Napoleonskrigene var i gang, og det betydde blant annet handelsblokkade. Engelske krigsskip blokkerte kornleveransene til Norge, og siden vi også hadde uår og avlssvikt, ble konsekvensene dramatiske. Det var kanskje ikke det beste tidspunktet å finne noen til å forsørge seg på, for en tjenestepike er også en munn å mette, og ressursene var knappe.

Den tidsepoken Rønnaug nå skal navigere sorg, traumer og livet som foreldreløs i, kalles barkebrødsdagene i Norges historie. Den forteller at «Grusomme scener utspilte seg, spesielt på Østlandet. Utsultede mennesker – ofte hele familier – ble funnet døde både hjemme, langs landeveien og i skogen.»

Den eneste trøsten er kanskje at Heddal i følge Hitterdalsboken tidligere hadde kommet seg gjennom to perioder med tre uår på rad, hvor kornavlingene sviktet. Først i 1739-1742, og så i 1770-1773. Nøden og armoden var stor, står det beskrevet i bygdeboka. Men lærdommen av dette var at vi burde ha et magasin med såkorn i bygda, og dette kom i stand i 1797. Dermed hadde vi vel også en slags sikkerhet som kunne ta av litt av støyten når uårene kom tilbake i 1807.

Hvordan det nå enn gikk til, så overlevde Rønnaug. Og hun giftet seg 7. juni 1813 med Peder Haraldsen Lia Sollid, som mest sannsynlig jobbet som tjenestegutt på storgården Nordre Strand i sin ungdom og nå blir husmann med jord under Tveitan. Dette er altså når min morslinje flytter til vessia og slår seg ned der for de neste generasjonene.

Rønnaug og Peder får åtte barn sammen på Sollid (som ligger oppmed det som nå er Tveitanbakken). Den første dør før han blir en måned gammel, et år uti ekteskapet, og jeg kan tenke meg at dette må ha vært retraumatiserende for Rønnaug. På dette tidspunktet er det åtte år siden foreldrene døde og hun mistet alt på så kort tid. Nå skulle hun kanskje endelig finne litt trygghet igjen, og så mister hun sin førstefødte sønn isteden.

Det siste vi ser til Rønnaug i kirkebøkene, er at hun lever som enke og «sindssvag føderådskvinne» hos sin sønn Harald i 1865 når han overtar gården etter farens død. Da er hun 74 år gammel, og har overlevd det meste et menneske kan overleve. Men det livet hun levde hadde antagelig satt sine spor, og det er kanskje det vi ser som «sindssvaghet» på dette tidspunktet.

Et par år etter at Rønnaug dør, reiser Harald til Amerika. Kort tid etter kommer en av hans søstre etter. Resten blir her og kjemper videre, men fallet er rett og slett komplett. Min morslinje har gått fra å sitte som rike enker med råderett på de gjeveste gårdene, til dyp fattigdom og sinnssykdom, bare på noen få generasjoner.

Og Rønnaug, stakkars, var den som bar hele byrden.

Kilder: Hitterdalsboka, Digitalarkivet, og Heddalsslekt.no

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen