Vetter, nisser og forfedre: Den gamle naturkontakten
Jeg leser en del for tida, kjære leser. Høsten er den årstiden hvor jeg dras tilbake til fortiden og tidligere tiders kultur her i Norge. Ting som er glemt, og som har en tendens til å drukne i indiske chakraer og amerikanske månenavn. Jeg elsker å gjenoppdage slike ting. Vi får liksom aldri vite om dem, om vi ikke leser om det selv.
Det jeg tenker på akkurat i dag, er dette med naturkontakten de må ha hatt en gang. De levde jo i naturen, ganske ubeskyttet, så den var jo på en måte hele virkeligheten deres. De bodde i tømmerhytter, uten elektrisitet, med skogskanten veldig nær. Eller havet. Eller fjellet. Det ukjente var tett på dem.
Naturkreftene rådde over livene deres, på en helt annen måte enn vi vi opplever det som i dag. Jeg skriver dette i stua mi, med varmepumpa gående, etter å ha spist mat jeg kjøpte ferdig prosessert på Kiwi på torsdag. For at de skulle ha noe tilnærmet dette, måtte de ha hugget ved og tent opp i ovnen, stelt i fjøset, melket ei ku, kjernet smør, ystet ost, slaktet en gris, kokt skinken, og ikke minst sådd, tresket og malt korn, og så bakt brødet. Alt sammen i direkte kontakt med naturen, og på dens nåde.
Naturen var besjelet
Naturproduktene var alt de hadde. Men de så ikke på naturen som vi gjør det i dag, kjære leser. Den var ikke bare ressurser de utnyttet seg av. Naturen var ikke bare et redskap. Den var noe levende, noe som var besjelet. Akademikere kaller dette animisme, og det betyr egentlig at de gamle levde i et forhold til noe de tenkte hadde sjel, vilje og verdi, på linje med seg selv. Og de levde sammen med det, i det daglige. Dette var virkeligheten slik de oppfattet den, og antagelig ikke stilte så mange spørsmål ved heller.
Abonner for å fortsette å lese
Abonner for å få tilgang til resten av dette innlegget og annet innhod bare for abonnenter.
