Jeg har sett Practical Magic 2

Etter 28 års venting har oppfølgeren til klassikeren Practical Magic endelig kommet på kino. Jeg har sett Practical Magic 2, og i denne anmeldelsen forteller jeg deg akkurat hvorfor jeg ble skuffet over filmen med Sandra Bullock og Nicole Kidman – og hvorfor den ikke lever opp til originalen fra 1998.

---

Practical Magic har vært yndlingsfilmen min helt siden den kom i 1998, kjære leser. Jeg kan den utenat, og setter den på hver eneste Halloween i seks-tida om kvelden. Det er bare noe med den. Magien, stemningen, de gamle kloke tantene, de unge heksene med hver sin innstilling til livet, fortvilelsen og sorgen og til slutt løsningen. Det er en magisk god feelgood-film. I alle fall for meg.

Det kan hende jeg bare syns det fordi jeg var 22 år når den kom og det, tross alt, var 90-tallet. Det kan hende jeg ville sett på den helt annerledes nå. Men for meg er den fortsatt helt nydelig. Det er to timer med magi, terapi og nostalgi.

I tilfelle du ikke har sett den:

Den handler om to unge hekser, spilt av Sandra Bullock og Nicole Kidman. Den første, Sally, er innadvendt og usikker, og forsøker så godt hun kan å bli sett på som normal. Den andre, Gillian, er vill og fri, og har ingen problemer med å leve ut sin magi. Men de er søstre, og når den villeste av dem kødder litt for mye med både belladonna, forførelse og feil mann, må den mer fornuftige av dem trå til.

Temaet gjennom hele filmen er at kvinnene i denne slekten har en forbannelse over seg, satt av deres stammor Maria Owens. Ingen mann kan elske dem uten å dø. Derfor er begge tantene ugifte og barnløse, de unge heksene er foreldreløse, og Sallys første ektemann dør ung.

Jeg skal ikke avsløre for mye, men det blir en happy ending. Både med tanke på det åpenbare plottet, og med tanke på selvaksept og å kunne leve ut sine evner og talenter i verden. Sally finner sin sanne kjærlighet, og kan endelig omfavne sin magi og sine evner. Gillian er fri fra psykotiske menn, og har kanskje lært en lekse eller to.

Og nå, 28 år senere, får vi altså endelig oppfølgeren.

Så i går kjøpte jeg billett til premieren, og satte meg godt til rette med baconsnacks, firkløversjokolade (nydelig kombinasjon forresten!) og en flaske Cola Zero. Fullstendig klar for to magiske timer og gjensyn med de karakterene jeg er så glad i.

Men jeg ble skuffet allerede i åpningscenen, og ble dessuten sveket og forrådt to ganger til før den første halvtimen var over.

Der den første filmen sluttet med magisk forløsning og håp om at forbannelsen endelig var brutt, begynner den nå med at Sally og hennes to døtre står på mannens grav sammen med Gilly, og forsverger all magi igjen. Gary døde visst likevel.

Sallys døtre i denne scenen er også merkelig nok yngre enn det de var da Sally møtte Gary i den første filmen. Og selv om den faktisk slutter med at hun lar døtrene oppdage magien i seg selv, så begynner den nå med at hun krever taushet fra Gillian om at de er hekser – som de allerede skjønte at de var da den forrige filmen slutta, så wth.

Det var her det gikk opp for meg at vi hadde trøbbel, på en måte. For hele premisset fra den forrige filmen blir reversert, og vi begynner på nytt igjen med en annen historie. Eller, den samme historien en gang til, for nå må døtrene hennes (igjen) oppdage at de er hekser.

Så det var to skuffelser allerede i den første scenen, da.

Sandra og Nicole er heftig filmtrikset i denne første scenen for å se yngre ut – og det er jo greit, siden det er et tilbakeblikk (som ikke stemmer likevel fordi Gary nå dør før han treffer Sally når døtrene hennes er yngre og hun sånn sett fortsatt er gift med han som døde først..?). Men når vi synces opp til nåtiden, ser vi jo skuespillerne som de er nå, nesten 30 år senere. Det er meningen de nå skal spille forrige generasjons kvinner (døtrene er tross alt voksne), men både Sandra og Nicole (spesielt Nicole) er så ansiktsopererte at det blir null troverdig.

Den ene av tantene sliter også. Det vil si, Jet (Dianne Wiest) ser nesten lik ut som hun gjorde i den forrige filmen. Dianne var tross alt bare 50 da hun spilte gammel tante, så hun ble kanskje sminket litt eldre da, og er helt i rute når hun nå er snart 80. Hun har også et godt omdømme for å eldes naturlig i Hollywood. Frances (Stockard Channing) ser dog ut som om noen har stått bak henne og dratt ansiktet hennes et godt stykke bakover på hver side. Det er bare trist å se.

Men uansett. Skuffelse nr. 3 på veldig kort tid: Vi får ikke se så veldig mye til Jet. Sier ikke mer. Se selv. Ta med lommetørkle.

Resten av filmen er … bare rot.

Antonia, den ene datteren (spilt av Maisie Williams fra GoT), er bare en slags birolle litt sånn innimellom, og har på en måte ikke noen egen karakter utover at hun snart er lege. Vi følger bare Kylie (den rødhårede datteren, spilt av Joey King) helt ut. Og ikke skjønner jeg hvordan en voksen ung kvinne bare kan sette seg på flyet på dagen om hun føler for det og bli borte på ubestemt tid, ei heller hvordan en lege bare kan holde seg på ett sykehusrom i flere dager, men there you go.

Søstertemaet er fortsatt gjennomgangstråden, men vi ser ikke søstrene utvikle seg sammen. Vi ser den ene være statist for den andre, mens sistnevnte blir tatt opp i en treenighet med mor og tante. Make it make sense.

Så er det en ny kjæreste til Sally. Han heter Ian (spilt av Lee Pace fra Hobbit-trilogien), og er hekseforsker og trollmann, og det er uvisst hva han egentlig gjør der også, annet enn som en sexy prop med tatoveringer og noe å slå i hodet med en stekepanne, sånn at det finnes en link tilbake til Jimmy Angelov fra den første filmen.

Han bringer litt trolldom, da, sånn forsøksmessig. Hans Raudskinna er stjålet. Dette er forsåvidt en ekte trolldomsbok fra Island, som her er i hans hender, uvisst av hvilken grunn. Det er enda mer uvisst hvorfor den dras inn i handlingen som utspiller seg i England, i en helt annen mytologi og tid enn den hører hjemme i, men det høres sikkert litt magisk ut.

Jeg vil ikke fortelle så mye om handlingen. Men alt går bra, og så forsvinner jammen Frances også.

Helt ærlig, kjære leser: Jeg angrer på at jeg dro. Dette var ikke verdt verken forventningene eller kinobillettprisen. Det er for mye uforklart kaos, og det er ikke en etterfølger i den forstand at vi fortsetter på den fortellingen som ble etablert i den første filmen.

Der den første filmen hadde en sammenhengende historie, en fin undertone av magisk visdom, og to søstre som utviklet seg til å bli voksne hekser, er dette bare en lapskaus av masse forskjellige greier som er slengt sammen for å se magisk ut.

Denne filmen burde helt enkelt ikke vært lagd.

Ikke et snev av magi. Ikke det minste.

The end.