Nei, jeg står ikke «utenfor», Jonas. Jeg dumper deg.

Jeg er ufør. 100%. Jeg går i dialyse tre ganger i uka, og jeg er under utredning for nyretransplantasjon. Jeg har også et barn. Det vil si, hun er nylig ikke barn lenger, hun ble myndig forrige uke, og hun er min store glede og fryd i livet. Jeg har klart å gi henne den oppveksten jeg ville, med mye tid og nærhet og oppfølging selv om vi aldri har hatt den store inntekten her i gården. Det tok meg nemlig 20 år fra den første sykemeldingen til jeg endelig fikk innvilget uføretrygd, og den ble sågar utregnet på grunnlag av at jeg var student uten inntekt. Derfor mottar jeg nå minsteytelse.

Inntil nå, denne måneden, har jeg dermed også hatt barnetillegg. Og dobbel barnetrygd, siden jeg var alene. Men nå opphører det. Og flerfoldige tusenlapper bare flyr ut av budsjettet mitt over natta. Fordi barnet mitt nå er 18. Selv om hun fortsatt går på videregående og således ikke har mulighet til å forsørge seg selv på en stund enda.

I dag har jeg sett over skattekort og forventet inntekt fremover, og det er litt deprimerende og mest til å bli smått grinete av. Jeg ender ut med kanskje rundt 22 000 kroner utbetalt. Og det er det.

For sånn syns Jonas det skal være.

Det er sånn at jeg skal motiveres til å søke på alle de deltidsjobbene de samtidig nekter å utlyse fordi de også skal ha «heltidskultur«.

Og ja, jeg prøvde en gang, vet du. En gang i min karriere som AAP-mottaker, rota de med et vedtak og sørga for at jeg en periode måtte bli sosialstønadsmottaker isteden. Så jeg møtte opp på kommunehuset og ba om å få snakke med hun som hadde ansvar for ansettelser. Jeg har jo utdanninger i haugevis, innen både oppvekst og kultur, og jeg tenkte som så at de kanskje heller ville gi meg en en 20% stilling enn å bare gi meg pengene over sosialen.

Det ville de ikke.

Fordi atte nå bare ansatte de i fulltidsstillinger. Det var den nye policyen i kommunen, det.

Okei.

Noen år seinere, denne sommeren faktisk, møtte jeg opp i skranken på NAV og sa at jeg forventet å få en transplantasjon i ikke altfor fjern fremtid, og at jeg da kunne tenke meg å prøve å jobbe litt igjen. Den jobben måtte jeg visst fikse sjæl, for det hadde de ingen til å hjelpe meg med når jeg først hadde blitt ufør, men jeg fikk et kort med et telefonnummer på til noen som kunne hjelpe meg med å finne ut av hvordan jeg praktisk gjorde det med inntekt og uføretrygd om jeg nå engang skulle råke til å få en. Men det er fortsatt ingen som har gjort noe med fulltidspolicyen. Eller noen som vil gi meg et slags tiltak sånn at jeg kommer inn på en arbeidsplass uansett.

Og samtidig leser jeg i avisene hvor innmari viktig det er at vi som er uføre skal inn igjen i arbeidslivet og utnytte vår kapasitet uansett hvor liten eller ustabil den nå enn måtte være.

Det er rart de folka som bestemmer dette her får lov til å krysse veien alene uten støttekontakt.

Så, det såkalte utenforskapet, Jonas… Det skaper du nok helt greit sjøl.

Vi må forresten snakke litt om det der.

Jeg har nemlig aldri følt meg utenfor. Desto mer av denne dritten jeg får i trynet, desto mer føler jeg bare for å vise samfunnet for øvrig fingeren. Jeg har dumpsterdivet. Jeg har solgt gamle bøker og reinvestert summen i sølvmynter istedenfor å kjøpe nye ting for dem. Jeg har for lengst slutta å følge trender, og jeg har ingen interesse igjen i noe av det du elsker å hente ut momspenger fra, Jonas. Det har du og dine tatt livet av for lengst.

Mitt instinkt når du setter ned inntekten min, er ikke å lenger å trygle noen om ansettelse så jeg kan bli et «verdig medlem av samfunnet» igjen.

Vet du hva instinktet mitt sier nå, Jonas?

Det sier svenskehandel og det sier Temu.

Det er den eneste reelle konsekvensen du får av å prøve å «motivere» meg til noe som helst.

Jeg står ikke utenfor. Jeg bare dumper deg i retur nå. Utenfor kan du selv være.

Jeg tar den usle minsteytelsen min og legger pengene i andre lands økonomier isteden, der jeg får mer igjen for pengene.

Jepp. Kos deg med momsen du ikke får ut av det.

Det er også sånn at jeg har en livsstilsblogg (denne her, ja!) og en tilhørende enkeltpersonsforetak. Det betyr at jeg kan utgiftsføre en god del av mine utgifter der, og få det regna mot den skatten jeg allerede har betalt. I fjor fikk jeg omgjort hele skattesmellen de først ville gi meg. Det blir noen tusenlapper du ikke får der og, Jonas.

Inntekt, sier du? Haha nei. Tar jeg ut inntekt fra bedriften, krever du jo å ta 48% av den i skatt, så det er nesten ikke noen vits for meg. Alt vil derfor gå til utgifter og reinvestering i bedriften. Så det blir ikke noe på deg på en lang, lang stund enda der, heller. Sorry.

Ja, jeg er sur nå, og jeg har vært sur en stund, for de skaper et spill det ikke er mulig å vinne, og de straffer oss for å tape.

Og når jeg sier «oss», så mener jeg primært kvinner, fordi kvinner faktisk utgjør en så stor andel av de uføre. ChatGPT forteller meg at 60% av de uføre er kvinner. Dette er heksebrenning anno 2025. Flyter du, er du en heks og må brennes. Synker du, så drukner du. Du slipper bålet, men dau er du uansett. Alt fordi du ikke får den jobben de uansett ikke lar deg få.

Ironien, kjære Jonas, er at jeg i utgangspunktet svært gjerne ville ha betalt skatt. Jeg syns det er helt amazing at jeg får gratis behandlinger mesteparten av året og blir kjørt hit og dit i taxi. Det er helt nydelig. Jeg skulle gjerne vært med på dette spleiselaget, men ikke på bekostning av livet mitt.

Sånn.

Det var dagens utblåsning.

Nå skal jeg pleie mitt slitne legeme litt, før jeg bruker resten av kvelden på å planlegge livsstilsblogging, instagramming og økonomien rundt det hele. Det er jo den eneste muligheten jeg realistisk sett har akkurat nå, og jeg skal gjøre det beste jeg kan ut av den.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen