Nei, jeg står ikke «utenfor», Jonas. Jeg dumper deg. (+)
Jeg er ufør. 100%. Jeg går i dialyse tre ganger i uka, og jeg er under utredning for nyretransplantasjon. Jeg har også et barn. Det vil si, hun er nylig ikke barn lenger, hun ble myndig forrige uke, og hun er min store glede og fryd i livet. Jeg har klart å gi henne den oppveksten jeg ville, med mye tid og nærhet og oppfølging selv om vi aldri har hatt den store inntekten her i gården. Det tok meg nemlig 20 år fra den første sykemeldingen til jeg endelig fikk innvilget uføretrygd, og den ble sågar utregnet på grunnlag av at jeg var student uten inntekt. Derfor mottar jeg nå minsteytelse.
Inntil nå, denne måneden, har jeg dermed også hatt barnetillegg. Og dobbel barnetrygd, siden jeg var alene. Men nå opphører det. Og flerfoldige tusenlapper bare flyr ut av budsjettet mitt over natta. Fordi barnet mitt nå er 18. Selv om hun fortsatt går på videregående og således ikke har mulighet til å forsørge seg selv på en stund enda.
Kjære leser, det som kommer nå er mer personlig. Her deler jeg litt mer av livet mitt, min filosofi, og mine dypeste tanker. Du er varmt velkommen til å lese videre med et månedlig eller årlig abonnement.
Abonner for å fortsette å lese
Bli en betalende abonnent for å få adgang til resten av dette innlegget og annet eksklusivt innhold.
