Hjemmeværendes økonomi og andre misforståelser

Men hva gjør du når du blir forlatt, skriker feministene. Når han vil skille seg eller dør eller du bare ikke orker trynet hans mer? Hva gjør du da, når du har ødelagt økonomien din? Ingen utdanning, ingen mulighet, ingen pensjonspoeng? Ingen ingenting? Lykke til!

Kjære feminist, du mener sikkert godt, men du er uinformert.

La meg forklare.

(Og du bør bokmerke dette innlegget så du kan finne det frem igjen når du trenger det.)

For det første: pensjonspoeng som hjemmeværende

Vi har faktisk fått pensjonspoeng for å være hjemmeværende siden 90-tallet en gang. Det heter «omsorgsopptjening», og du kan lese om det på Nav. Ingen har fortalt deg det fordi ingen vil du skal vite om det, I guess, men du får faktisk pensjonspoeng for en inntekt tilsvarende 4,5 G når du er hjemme med barn opp til 6 år. Det vil si tilsvarende poeng for nær 600K i året, eller det du ville fått etter noen års ansiennitet som adjunkt. Med andre ord: omtrent der de fleste kvinner kan forvente å være i slutten av 20-årene. Og det går automatisk, forutsatt da selvfølgelig at du er medlem av folketrygden og alt det andre vanlige som kreves for å motta ytelser fra det offentlige.

For det andre: utdannelse

Ja, det er kjekt å ha, og de fleste kvinner i Norge har en før de får barn. BUDFIR kan fortelle oss at «Utdanningsnivået i befolkningen øker, særlig blant kvinner. 6 av 10 av studenter i høyere utdanning er kvinner. Flertallet av kvinner i aldersgruppen 25-66 år har høyere utdanning», så jeg tror ikke dette er noe vi trenger å bekymre oss sånn veldig mye for akkurat nå.

Det er dog sånn at helse- og omsorgsutdanningene har en kraftig overvekt av kvinner. Vi blir barnehagelærere og sykepleiere, og vi har dermed omsorg som en del av vår hverdag både faglig og hjemme – hvilket bringer meg til neste punkt:

Det hullet i CV’en….

For det er kanskje ikke et sånn innmari digert hull, tatt i betraktning at barneomsorg er faglig relevant for mange kvinner. Selv er jeg førskolelærer, og før jeg fikk barn, fikk alltid høre (litt sånn underhanded) av sjefen min at «du kan aldri bli god i jobben din før du har blitt mor selv og forstår hvor foreldrene kommer fra». Du kan lese deg blå, men du forstår ikke folka du jobber med før du har gått noen mil i deres sko. Som single og barnløs vil du alltid bare være litt sånn «ikke helt moden enda» i denne verdenen.

Om du tenker at det å være hjemme med daglig omsorg for et annet lite menneske er verdiløst, så setter du kanskje ikke så stor pris på noen av de andre omsorgsyrkene heller. Og da er det, helt ærlig, dine egne holdninger du bør justere littegranne på. For en arbeidsgiver i denne sektoren vil faktisk se på det som en liten bootcamp. Man går ikke akkurat uvirksom som hjemmeværende mamma, det er en 24/7-jobb som krever noen spesielle skills. De fleste som jobber med mennesker, forstår dette.

Bonus 1: Hvis du i tillegg starter din egen bedrift oppi alt dette her? Boom: gründer på papiret.

Bonus 2: Ta opp et fag eller to, så kan du kalle det studietid, og sette det også på CVen. Ingen bryr seg om du skrev oppgavene i stua eller på lesesalen.

Men eiendommen da??

Om du er uten inntekt er det vel han som betaler eiendommen, og han som teknisk sett har full rettighet på den ved et eventuelt brudd, eller..?

Nei… det er bare hvis du ikke forstår lovgivningen og ikke har satt deg inn i hvordan det egentlig fungerer (og det er det ingen som kommer til å fortelle deg).

Det er nemlig noe som heter «husmorsameie», og det er nedfelt i ekteskapsloven.

Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet.

Med andre ord: arbeid i hjemmet kan regnes med som en del av verdiskapingen. Tross alt slipper han å betale for barnehage og andre tjenester som muliggjør hans inntekt om hun er hjemme med barna over tid. Hennes innsats har verdi, og den vil kunne telles med i et juridisk oppgjør. Vi har rettskraftige dommer i Norge som har gitt husmødre medhold i saker som dette før.

Men: Det kan jo være lurt å faktisk være gift, ellers gjelder jo ikke ekteskapsloven.

Så, hva taper du?

Egentlig ikke så veldig mye. Du taper tid som kanskje ville vært brukt til spesifikk videreutdanning, eller på eventuelle promoteringer. Det blir jo ikke så mye ansiennitet av å være hjemmeværende. Du går også glipp av noen sparepenger, med mindre mannen din tjener nok til å kompensere for bortfallet av din inntekt i en periode. Men det er omtrent alt.

Forutsatt at du har utdanningen i boks før du får barn, og at du er gift sånn at ekteskapslovgivningen trer i kraft ved eventuell eiendomsfordeling etter skilsmisse, så er ikke risikoen så veldig høy – du er good to go om du på et eller annet tidspunkt trenger å komme deg ut i arbeidslivet igjen, og du trenger ikke starte på bar bakke.

Skriver du CV’en din riktig og inkluderer erfaring med daglig barneomsorg som et gode for arbeidsgiver, så slipper du også å møte deres fordommer i døra.

Bonus: Egne avtaler og planer

Det er heller ingenting som hindrer deg og din mann i å fordele eventuelle sparepenger godt mellom dere. Han kan for eksempel sette opp fast overføring til din fondsparing hver måned, sånn at du får penger investert til senere og på den måten bygger formue selv om du ikke har egen inntekt i perioder.

Inngår dere ektepakt mens alt er bra mellom dere, vil du også kunne beskytte deg selv ganske godt gjennom den, om det er spesielle ting du vil ha med – for eksempel hvis du har med deg egne verdier inn i ekteskapet som du vil være sikker på at du eventuelt får med deg ut igjen. Her kan dere også fastsette at du skal ha halvparten av deres felles hjem ved et eventuelt brudd, selv om du ikke har bidratt med arbeid utenfor hjemmet. Denne avtalen er bindende og vil gjelde frem til dere eventuelt er enige om å oppheve den igjen.

Hvorfor vet vi ikke dette?

Det egentlige spørsmålet er hvorfor ingen av oss ser ut til å være informerte om disse tingene. Jeg har i de siste dagene snakket med en finansrådgiver som ikke visste om omsorgspoengene, og sett i både sosiale og redaktørstyrte medier at husmødrene anklages for å ha ødelagt sin egen økonomi – akkurat som om det er en uunngåelig konsekvens.

Men det er jo ikke det.

Problemet er at vi ikke vet om mulighetene. Om du blir fraskilt, og ikke selv vet om at du har krav på husmorsameie, så får du det ikke heller. Om du har blitt lært opp til at tiden som hjemmeværende er verdiløs, så finner du ikke på å tegne et bilde av det på CVen din senere.

Egentlig er det veldig rart at noen automatisk tenker at man er kørka dum bare fordi man vil være hjemme med barna sine en stund.

Men det passer vel godt i narrativet, antar jeg.

Det spiller kanskje ikke så stor rolle at det faktisk ikke er sant.

Og: er det likestilling når vi ikke får vite hvilke rettigheter vi har engang?

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen