Det media ikke forteller deg om underdanige kvinner i Bibelen

Vi lever i interessante tider, kjære leser. Den ene mer sinnssyke påstanden etter den andre dukker opp i både sosiale og redaktørstyrte medier, og det er helt åpenbart at det bare er kjappe overskrifter som selger og som gir engasjement. Konteksten, derimot, og kunnskapen som kreves for å skrive om den? Den er visst ikke så veldig viktig lenger.

Det er faktisk en av grunnene til at jeg har gått mer tilbake til blogging igjen. Jeg tror 5-sekunders-reels egentlig er livsfarlige for samfunnsdebatten, for hjernen din tror du har fått informasjon på et lite øyeblikk og at du har forstått hele greia basert på det.

Men det har du jo ikke. Det kan du ikke.

Derfor skriver jeg også denne teksten nå.

Ikke fordi jeg nødvendigvis har hele fasiten, men fordi vi er nødt til å se litt dypere inn i ting før vi mener så mye om dem. Og kontekst er som sagt viktig for å forstå.

Enhver tekstforfatter burde skjønne at konteksten må nevnes der den ikke er gitt fra før. Det er et så grunnleggende prinsipp at man lærer det i norskundervisningen på ungdomsskolen. Jeg synes det er ganske merkelig at journalistene ikke har med seg det lenger.

De burde også skjønne at hvis religionskunnskapen din begrenser seg til å ha sett en dystopisk serie på Netflix en gang, så bør du kanskje skrive om noe annet.

Nåvel.

Min bakgrunn her er at jeg har vokst opp i et passe kristent hjem – vi hadde ingen direkte menighetstilknytning, men jeg ble kjørt til søndagsskole hvis jeg ville, og fikk alltid høre at «du får velge selv hva du vil tro på» selv om gudstroen ble presentert som en fin og absolutt eksisterende ting. Begge foreldrene mine kom fra hver sin kristne bakgrunn. Jeg valgte å melde meg inn i en pinsemenighet etter hvert, og var med der i hele ungdomstiden min. Så meldte jeg meg ut igjen.

Det var en interessant tid, for det var et helt nytt språk å lære seg. Virkelighetsforståelsen er annerledes på innsiden av en menighet. Kulturen fungerer på en annen måte. De baserer seg på andre verdier. I stor grad på Bibelen.

Derfor er det også veldig rart for meg nå å se overskriftene som dukker opp i media, etter at Charlie Kirk ble skutt. For det er helt åpenbart at journalistene ikke har satt seg inn i det de skriver om. De tror de forstår ordene, men skjønner ikke at ordene betyr noe annet for dem enn for dem de skriver om.

Media velger nå å gjøre et poeng av at kristne kvinner skal underkaste seg mannen (og jeg unnlater med vilje å linke her, for jeg vil ikke gi dette noen boost).

Ja – det er sant. Det står i den norske oversettelsen av kvinner skal være mannen underdanig.

Det er bare to problemer med dette.

For det første: Kvinnens rolle er bare halvparten av sannheten. Igjen; kontekst.

Dette er hele bibelteksten de tar det fra:

«Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus! Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt. Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans kropp. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.«

Ja, hun skal innordne seg i sin nye familie sammen med ham. Men de skal faktisk være hverandre underordnet. Som en familie. Som en enhet. Sammen. Han blir bedt om å elske henne som Kristus elsket menigheten, og det betyr i ytterste konsekvens at han skal være klar for å ofre livet sitt for henne. Når han bes om å forlate mor og far, er det også nettopp det han må – han må forlate det livet han levde før, og bare være hos henne. Det er ikke rom for noe annet.

Hun skal dessuten løftes opp og virkelig få skinne gjennom sin manns kjærlighet. Fortell meg hvordan han gjør det ved å undertrykke og mishandle henne?

Faktisk legges det et mye større ansvar på mannen enn på kvinnen. Men det er veldig hendig å utelate akkurat denne biten når man skal lage overskrifter, antar jeg.

Så.

La oss se videre på hva som skal til for å få et tillitsverv i menighetene.

«Om noen gjerne vil ha en tilsynstjeneste, er det en verdifull oppgave han ønsker seg. En tilsynsmann må ikke kunne anklages for noe. Han må være én kvinnes mann, nøktern, forstandig, høflig, gjestfri, dyktig til å undervise, ikke drikkfeldig eller voldelig, men mild, uten stridslyst og pengebegjær. Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?«

Ingen kvinne som kan gå god for ham, og ingen godt fungerende familie? Da er det ingen sjans for å få en lederposisjon i menigheten heller. Det er på en måte grunnlaget for alt. Det er hun som til syvende og sist er faktoren som avgjør hans skjebne sånn sett. Happy wife, happy life.

Nå er det jo ikke sånn at alle menn er tenkt å bli ledere i menigheten, men det er likevel en klar indikasjon på hva idealet er. Og en trofast, edruelig og høflig mann som tar avstand fra vold og som elsker sin kone høyere enn livet sitt, er vel ikke det aller verste man kan bli bedt om å respektere, eller?

Det andre problemet med denne fremstillingen, er noe så kjedelig (eller gøy) som lingvistikk. Det er ofte her det skurrer litt med Bibelen, for den er oversatt utallige ganger, og ofte ikke helt korrekt. Ordet vi ser etter her, oversatt med underdanighet, er hypotassō.  Dette er et ord som egentlig kommer fra det greske militæret, men når det brukes ikke-militært, betyr det mer «en frivillig holdning om å gi etter, samarbeide, påta seg et ansvar og bære en byrde.»

Så, så langt er altså kvinnen selve håpet om å bli anerkjent som noen som helst slags leder av menigheten, og hun skal elskes, næres og ivaretas på alle tenkelige måter. Hun skal tilsvarende innordne seg det å være en del av en familie, og ellers respektere sin mann. Fordi familien fungerer som en enhet. Det finnes ingen ham og henne, de har gjensidig ofret seg selv for å gå opp i noe større, sammen.

Ja, han skal være hennes leder. Mange kvinner vil kanskje sette kaffen i halsen av tanken på det, uansett hvor høyt elsket de måtte være. Men i en patriarkalsk verden før de hadde kjøleskap, vaskemaskin, barnehage og prevensjonsmidler, så hadde hun nok hendene fulle med sin daglige virkelighet uansett. Det var tross alt ikke han som stod der med melkespreng og vasket bleier i en grumsete elv.

Og igjen: konteksten er viktig. Dette er fra en sterkt patriarkalsk tid, med svært begrensede ressurser. Disse bibelversene viser en ganske stor oppgradering fra der man i utgangspunktet var, med en romersk lovgivning som erklærte at mannen var nettopp overhodet og kvinnen juridisk sett faktisk var underordnet. Nå kom kristendommen og innførte en opphøyet og hellig kjærlighet som et grunnleggende prinsipp i relasjonen mellom dem. Det var med all sannsynlighet en kraftig forbedring av kvinnenes forutsetninger den gangen.

Kan dette misbrukes? Ja. Absolutt. Og det har blitt det, i mange tilfeller der maktsyke menn har benyttet seg av religion for å manipulere folkemassene og skaffe seg selv makt. Ingen samfunnssegmenter er fritatt fra psykopater og mennesker med dårlige hensikter. Ingen levende sjel er fritatt fra å tråkke feil og gjøre dårlige ting med gode hensikter heller. Shit happens, og det er viktig å være våkne.

Men likevel.

Det er andre tider nå. Vi kommer fra et mye mer liberalt utgangspunkt når vi leser disse bibelversene, og «underdanighet» ser ved første øyekast ut som et gufs fra fortida. Mange vil nok likevel hevde at vi har gått helt ut i den andre grøfta nå, med menn som tenker mer på seg selv enn på å ta noe som helst type ansvar for familien sin. Og nettopp derfor sier de konservative stemmene igjen at mannen må vokse opp, bli mer pålitelig, og stå stødigere som både forsørger og beskytter av kone og barn. Unge menn oppfordres til å få orden på økonomien sin, til å sørge for at kvinnene har alt de trenger før de kjøper enda et dataspill til seg selv, og ellers til å prioritere familiene sine over alt annet.

Han skal ikke være noen diktator som bare trumfer gjennom sin egen vilje. Han skal ikke utøve vold på noen måte. Han skal være trofast, fornuftig, god, mild og trygg, og han skal bære det fulle ansvaret for at kvinnen og barna har det best mulig på hans vakt.

Og er det ikke akkurat det kvinner i vår verden har klaget over i evigheter nå?

At mennene bare er enda et barn å ta vare på, at de ikke bidrar nok?

Kanskje det ikke er så helt prekært nødvendig å krisemaksimere denne konservative utviklingen på forsida av VG.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen