Kanskje internett egentlig bare var en slags massepsykose og at vi er på vei ut av den nå
Jeg prøver å huske hvem jeg var før, kjære leser. Hva jeg gjorde med dagene mine, og hva interessene mine var i en tid hvor ingen algoritme eller bedriftskampanje fikk påvirke noe særlig av det jeg ble eksponert for. Jeg gikk jo på en relativt traust liten bygdeskole, vi hadde bare en eneste kanal på TV, og ingen algoritme kom i nærheten av dagliglivet.
I den grad vi ble utsatt for påvirkning, ble vi det jo alle sammen og samtidig, for TV var dessuten såkalt linjært, og om du ikke fikk med deg episode 9 av Borgen Skole på lørdag klokka halv sju, så fikk du aldri se den. Med mindre noen hadde tatt det opp på en videokassett for deg. Det hendte jo noen var greie sånn.
Og så kom TV2 når jeg var 16, reklame ble en ting for alle, og bare fem år senere hadde vi internett også. Jeg føler på en måte at min barndom var over sammen med samfunnets relative uskyld. Mitt aller første minne av hvor stor verden plutselig hadde blitt, var da jeg satt i et chatrom med en russer og en amerikaner og konstaterte at vi var kollektivt fucka. Min statsminister var sykemeldt på grunn av depresjon, russernes president var alkoholiker, og amerikanernes president hadde nettopp blitt tatt i utroskap. Yay us.
Så fort man fikk muligheten til å skrive på nettet selv, var jeg i gang. I år 2001 lagde jeg min første nettside, og så ble jeg bare i denne bobla de neste 25 årene.
Abonner for å fortsette å lese
Abonner for å få tilgang til resten av dette innlegget og annet innhod bare for abonnenter.
