Vårt glemte kulturelle traume

Vi kommer fra en annen kultur, kjære leser. Vi kommer fra et samfunn hvor vi levde i tett kontakt med naturen rundt oss, og levde i en virkelighet der vi så naturvettene som naboer, venner og allierte. Spesielt kvinnene hadde ansvar for at denne sameksistensen foregikk i harmoni og fordragelighet, og kvinner hadde ofte spirituelle funksjoner.

De kunne for eksempel være volver og fungere som omreisende orakler og viskvinner. De ledet ritualer, både som blotgydjer og i kraft av å være husfrue eller datter i huset. Og det ble ansett som skamfullt for en mann å holde på med seid, som trolldommen ble kalt i den gamle skikken. Det var det bare kvinner som kunne utføre uten stor risiko for navn og rykte. De daglige ofringene var også kvinnenes oppgave, i og med at de lagde maten og brygget ølet som skulle ofres.

For å si det med Carolyn Merchant i The Death of Nature: «The world we have lost was organic», bare i spirituell forstand. Mennesket hadde enda ikke satt seg selv over alt annet, som en slags ensom majestet med forskjellige undersåtter vi skulle forvalte og utnytte. Vi var selv bare en del av en verden som huset mange forskjellige vesener og skapninger, og alt handlet om å gi og ta og å leve i balanse med dem alle. Og kvinnene hadde viktige roller.

Da kongen ville kristne oss

Men så skjedde det noe. Det skjedde ikke nødvendigvis frivillig fordi man bare ble påvirket av andre, som kulturelle skifter i våre dager gjør. Dette var politisk bestemt av styresmaktene, som den gang var en konge som ville regjere alene, slik han hadde sett andre europeiske konger gjøre. Han ville kristne oss. Og med det begynte også en ny era av lover og regler, og de gamle skikkene ble forsøkt utryddet.

Ubotamål og landsforvisning

Vi er vant til å tenke at kristningen i verste fall var mann mot mann og sverd mot sverd, kjære leser. Men etter hvert som jeg har begynt å forstå kvinnenes spirituelle rolle i førkristen tid, skjønner jeg også at det er et lag der de ikke forteller oss om.

For vi ser i lovene at de gamle skikkene ble forbudt og straffet hardt som såkalt ubotamål. Ble du dømt for disse tingene, kunne du ikke bare betale en bot og gå fri. Du kunne risikere fredlaushet – en tilstand hvor ingen lov lenger beskyttet deg. Folk kunne drepe deg om de ville, og alle dine eiendeler ville fordeles mellom biskop og konge. I starten var det også straff for å hjelpe deg, så det fantes i realiteten ingen måte å overleve i samfunnet på. Din eneste sjanse var å dra ut av landet. Noen steder står det eksplisitt at man blir landsforvist for hedenskap.

Religiøs utøvelse var ikke bare det menn drev med, kjære leser, og det er det lett å glemme. I vår del av verden var jo dette i stor grad knyttet til kvinnene. Dette var et angrep på nordisk, feminin spiritualitet. Og det er her lovgrunnlaget og den kulturelle strømningen som senere ble trolldomsprosessene og heksebålene starter.

Fra naturvetter til demoner

Derfor gjør det også vondt å hoppe rett fra de gamle sagaene og over til folkeminnesamlingene om hva vi trodde på noen hundre år etter at disse lovene ble skrevet. Naturvettene er der enda, som tusser, troll og underjordiske, men nå er de ikke lenger nøytrale krefter. De er ikke lenger landvetter man kan leve i harmoni med. Isteden er det som tidligere var et organisk samarbeid nå blitt mer eller mindre et terrorregime der maktene er onde og uberegnelige.

Myndighetene forbød oss å opprettholde den positive kontakten med naturvettene, men uten å faktisk fjerne dem fra vår opplevde virkelighet. Det som står igjen på dette tidspunktet, er at omgivelsene rundt oss er befengt med usynlige skapninger som vil hevne seg om vi bryter en regel. Du kan ikke tømme varmt vann på bakken, i tilfelle jordvettene er der. Du kan ikke la månen skinne på vannbøtta, for den er det onde øyet. Og du må legge sølv i barnas vugger så ikke tussene bytter dem med noen av sine egne.

Dette var ikke bare tomme trusler heller. Om sykdom rammet familien, kunne det ifølge forståelsen på denne tiden bare være tre ting som hadde gått galt. Enten hadde de kommet i kontakt med de døde (det var for eksempel livsfarlig å møte blikket til en døende eller avdød person), noen hadde kastet sitt onde øye på dem og ønsket dem vondt – eller så var det de underjordiske som tok hevn.

Som oftest var det det siste. Det fantes mange helbredelsesmetoder som først gikk ut på å stille diagnose ved å finne ut hvilken vette man hadde fornærmet, og så forsøke å gjøre skaden god igjen. Men det eneste som (lovlig) kunne beskytte deg mot alle disse farene, var kirken og Jesu namn.

Så tenk deg, kjære leser… Tenk deg at du bor i en liten tømmerhytte i skogen uten elektrisitet, der naturen er selve virkeligheten din. Der du før levde i en verden hvor alt var besjelet og komplekst, ble nå alle vesenene du hadde rundt deg mer eller mindre demoniske. Kirken hadde ikke noe språk for naturvetter. Var det ikke menneskelig, kunne det bare være engler eller demoner. Og alle forstod at huldra ikke var noen engel.

Et glemt kulturelt traume

Vi vet en del nå om hvordan nervesystemet fungerer. Vi vet en del om hvordan traumer skapes. Vi forstår hvor galt det var å fornorske samene, og vi forferdes over hvordan urbefolkningen i USA behandles – og med rette. Men vi glemmer at mye av det samme skjedde med oss selv. Vi bærer med oss ting vi ikke lenger kan sette ord på, både fordi vi ikke husker og fordi vi fortsatt bes om å holde Olav den hellige som nettopp hellig. Selv om det var han som først tok dette fra oss ved å innføre en fremmed religion.

Og sannsynligvis bærer vi det fortsatt med oss, uten å være klar over det.

For du vet hvordan media kaster seg over det om noen er litt for «alternative»? Det gir dem jo noen deilige klikk fordi folk kan le av dem og lire ut av seg ondskapsfulle kommentarer, men jeg har mange ganger lurt på hva som egentlig ligger bak det. Nå mistenker jeg rett og slett at det er et innlært mønster fra gamledagers lovgivning. De førkristent spirituelle var en reell trussel etter at de ble fredlause eller landsforviste. Du kunne ikke bli sett sammen med dem, for da ville loven også ramme deg og din slekt. Du var nødt til å ta avstand, offentlig og tydelig. Og akkurat det kan godt være grunnen til at så mange reagerer så irrasjonelt nå.

Det som alltid mangler

Og vi? Vi som allerede er litt spirituelle? Vi leter i keltisk magi, indiske chakraer, tibetanske syngeboller og buddhistiske gudinner. Men vi blir aldri helt tilfredse. Det er alltid noe som mangler, uten at vi helt kan sette fingeren på hva det er. Det føles bare ikke helt ekte etter en stund, så vi fortsetter å lete etter noe vi ikke egentlig vet hva er.

Kanskje vi også finner en slags ro med det, men er redde for å snakke om det. Vi kan heller ikke forklare det, men det er flaut om noen hører oss synge. Vi vil «danse som om ingen ser på», akkurat som om det er et problem at noen ser oss danse. Og vi sier ting som «jeg vet det høres rart ut, men…» om vi har hatt en sanndrøm eller fått et tegn fra naturen, og det er bare noe som sier at dette…. dette er litt farlig.

Og vi tenker på heksebålene, og på at vi sikkert ville blitt brent, men vi har ikke enda oppdaget hva som ligger enda lenger tilbake i historien. At dette er over tusen år med undertrykkelse, allerede da definert klart i lovtekstene. De skrev ned hva de skulle gjøre med oss om vi ikke adlød. Vi har det, svart på hvitt.

Vi vet hva de gjorde.

La oss sitte med dette litt til.

Tenk deg å bli fratatt alt du eier og alle du kjenner, i en tid hvor slekten og eiendommen betydde alt, fordi du praktiserte det som bestemoren din hadde gitt deg av nedarvet kunnskap gjennom generasjoner før henne.

Tenk deg at selve omgivelsene rundt deg er djevelens demoner som vil ta sjelen din. Tenk deg at fuglen du hører er en ond vette som varsler død, og du selv ikke kan ha et personlig forhold til den kristne guden engang – det var det bare prestene som kunne ha, før reformen.

Tenk deg hvilket skrekkhelvete det var, med dødstrusler fra alle kanter, til enhver tid.

Sorgen og veien videre

Traumepsykologien sier vi må huske for å helbrede, og sitte med sorgen til den har passert. Men vi husker ikke lenger våre tapte helligdommer. Det er borte. Ingen vet helt sikkert hva seid var. Og det er ingen nålevende mennesker som har hørt verken den trolske galdringen eller den vakre vardlokken som sagaene forteller om. Nå er de bare ukjente ord på et papir som vi kanskje ikke engang vet eksisterer.

Jeg har gått og kjent på denne sorgen i hele høst, kjære leser.

Og jeg har ingen løsning, jeg heller, annet enn denne:

Vi kan lære av det de få kildene forteller oss, og begynne å lappe det sammen igjen. Og vi kan lære av våre søstre i andre land og andre kulturer, slik jeg nå prøver å lære av kelterne.

Det vil alltid bare bli rekonstruksjoner og personlige tolkninger, men det er bedre enn å glemme siste rest av hva vi hadde.

Vi må først helbrede vårt eget forhold til det.

Og så kan vi begynne å helbrede kulturen.