Om å finne det som mangler i den nordiske spiritualiteten (+)
Jeg har aldri klart å resonnere helt med åsatroen, kjære leser – Odin og Tor har rett og slett aldri appellert til meg. I dette innlegget ser jeg nærmere på vanene, den glemte fruktbarhetsgudeslekten i norrøn mytologi som kan ha eksistert før krigsgudene tok over, og på hvorfor jeg tror det finnes en forbindelse mellom vanene og den keltiske gudeslekten Tuatha Dé Danann – en «vanakeltisk» spirituell retning.
Jeg har aldri klart å resonnere helt med åsatroen, kjære leser. Odin og Tor har aldri appellert til meg, krigsguder som de er. Jeg lot meg aldri fascinere av vikingtokter med sverd og øks heller. Selvsagt vet jeg jo at mye av dette er konstruert i ettertid for dramatisk effekt, men selv de opprinnelige kildene forteller meg at noe er feil.
Det vil si – vi kan skimte sporene av noe annet under der. Vi ser nevnt «den første krigen» – krigen mellom to gudeslekter. Æsene (altså Odin og Tor) på den ene siden, og vanene (fruktbarhetsgudeslekten) på den andre. Historikerne er uenige, selvsagt, og man kan helt sikkert tolke tekstene på mange måter. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vanene representerer den kulturen som var her først. Før krigsgudene kom. Og med det startet den første krigen.
Om dette stemmer, vil det si at vanene ikke bedrev krigføring. Ikke før de ble tvunget til det.
Kjære leser, det som kommer nå er mer personlig. Her deler jeg litt mer av livet mitt, min filosofi, og mine dypeste tanker. Du er varmt velkommen til å lese videre med et månedlig eller årlig abonnement.
Abonner for å fortsette å lese
Bli en betalende abonnent for å få adgang til resten av dette innlegget og annet eksklusivt innhold.
