Gudinnene vi mistet, og hva det betyr

Verden var ikke alltid som den er nå, kjære leser. Vi er vant til å tenke på alt i kristne og maskulint orienterte rammer, og samfunnet har i lang tid vært mannsdominert. I dette synet er det de greske (mannlige) filosofene og kristendommen som oppfant sivilisasjonen, og dette er grovt sett det man også lærer på skolen. Men sannheten er sannsynligvis en annen. Sannheten er at det fantes en sterkt feminin epoke før krigsgudene kom inn. Og sannheten er at det startet med gudinnene.

Det er kanskje ikke så rart. Lenge før man forstod mannens reproduktive rolle, var det kvinnen alene som ga nytt liv. Den eneste veien inn i jordelivet for et menneske, er jo rent faktisk gjennom kvinnens livmor. Hun bar dermed i seg en hellig portal, og hun var på den måten det nærmeste man kunne komme til det guddommelige. Hun var porten.

Kvinnen var hellig. Det guddommelige var primært kvinnelig. Den store allmoderen ble dyrket på svært mange måter, på svært mange steder. Ofte ble hun fremstilt som en gravid kvinne med store bryster – hun ga liv, og hun ga næring. Hun var overflod, og hun var livsforsikring.

Nesten alle kulturer på alle kontinenter hadde gudinner. Her oppe i Norden hadde vi Frøya – kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne. Selve navnet hennes betyr helt enkelt «frue». Kelterne dyrket Danu, blant mange. Hun er en jord- og modergudinne, og mor til hele den underjordiske rasen i Irland. I Hellas hadde de blant annet Gaia (som er jorden selv), så vel som Hera, Hecate og Afrodite (som er hun du ser bilde av øverst i dette innlegget). I Roma fant vi blant annet Venus, Diana og Luna.

Gradvis dukket også de mannlige gudene opp, og over tid fikk vi en slags likevekt mellom kjønnene. Byene var fulle av templer for de ulike gudene og gudinnene, og de ble mer og mer spesialiserte. Om du trang helbredelse, kunne du oppsøke Hathors tempel om du var i Egypt. Var du i Norden, kunne du blote til Eir. Var det kjærlighet det gjald, var Frøya, Venus eller Afrodite (avhengig av hvor du var), dine gudinner.

Umerkelig sakte, etter hvert som de mannlige overtok mer og mer, ble også gudinnene maskulinisert med våpen og krig. Diana ble jaktens gudinne. Fruktbarhetsgudinnen Astarte ble på et tidspunkt bevæpnet med både stridsvogner og sverd. Men i utgangspunktet var det altså fruktbarheten og livskraften som var deres domene.

Dette opprinnelige fokuset på kvinnelige gudinner, hadde også dype implikasjoner på samfunnene de eksisterte i. Templene var, litt som kirken har vært i vårt samfunn, et samlingssted for hele lokalsamfunnet. Men istedenfor at man hadde én mannlig prest slik vi har nå, hadde gudinnetemplene flere prestinner som arbeidet. De holdt seremonier i takt med naturens sykluser, de innsatte konger i sine embeter, de hadde politisk og økonomisk makt, og de tok vare på folk som kom til dem med ulike behov.

Prestinnene var høystatus-kvinner på lik linje (eller kanskje til og med over) de kongelige. Noen steder var det også sånn at prestinnene bare kom fra spesielle familier, og gjerne da i direkte morslinjer hvor døtrene ble oppdratt til å bli prestinner fra fødselen av. De ble da trent av mer erfarne kvinner, og var kanskje utvalgt til prestinnegjerningen allerede fra før de var unnfanget. Her lærte de alt om naturens og sine egne sykluser, livskraften, naturmedisinen og gudinnen de var utvalgt for å tjene.

Et tempel var et sted man kunne gå til for tilbedelse og for å ofre til sin gudinne, men man kunne også komme for å søke visjoner. I Hathors tempel i Egypt var det for eksempel mulig å sove for å fremkalle budskapsbærende drømmer. Prestinnene ville da rense deg med hellig vann og veilede deg inn i drømmenes rike. Noen templer hadde også hellige bad. Andre hadde egne sanatorium hvor man kunne gå for å motta spirituell og fysisk helbredelse i form av naturmedisin og ritualer.

Det er kanskje vanskelig å forestille seg nå, men disse templene var også viktige som arbeidssteder og maktsentrum. Mange arbeidet i tempelet, enten som prestinner eller som produsenter av det de til enhver tid trengte. Innanas tempel i Uruk (vår tids sør-Irak) hadde hundrevis av veversker i tjeneste, som vevde stoffer av ullstoff og lin til både tempelet og sivilbefolkningen. Templene eide jord, og dyrket råvarer de produserte mat av. Og de produserte medisin av oliven, sesam og urteekstrakter, til bruk i prestinnenes helbredelsestjenester.

Denne produksjonskapasiteten gjorde også at templene hadde stor økonomisk makt i lokalsamfunnet. Prestinnene bokførte og drev templene administrativt, og de leide ut eiendom og fikk inntekter i tillegg til det befolkningen måtte donere til dem. Gudinnene ble regnet som statsoverhoder, og prestinnenes tilknytning til både dem og de kongelige, satt prestinnene i en svært høy og aktet posisjon. For å si det kort: De regjerte.

Så hva skjedde?

I dag finnes det ikke et eneste aktivt gudinnetempel igjen i Europa.

For å forstå det, må vi se på naturen. Både geologisk og menneskelig.

Gudinnen var fruktbarheten selv. I land som var nettopp fruktbare nok til at menneskene kunne leve i overflod, var gudinnen prominent i sin tilstedeværelse. Dette var samfunn som levde i fred, fordi det ikke var så mye å sloss over. Det var nok til alle.

Men så fantes det steder hvor gudinnen var mindre tilstedeværende. Noen landskap og geografier var golde, ufruktbare og ikke så lette å overleve i. Disse folkene hadde andre behov, og dermed også andre guder. De levde i frykt, og måtte kjempe, krige og sloss over de mangelfulle ressursene for å få kontroll over dem. Deres fokus var i stor grad døden. Dermed ble krigsgudene skapt, med sine ideer om døden og livet etterpå, det være seg enten Valhalla eller Himmelen.

Vi ser det enda. Krigene står i Afghanistan, Iran, Gaza, Ukraina. Dette er tradisjonelt ufruktbare land (selv om Ukraina etter hvert oppdaget at de kunne dyrke jord), og de følger alle det gamle mønsteret.

Krigerfolkene ble heller ikke der de var. De tok med seg sin frykt, sitt dødsfokus og sin mangelmentalitet og dro andre steder, der hvor landet var mer fruktbart. Og så tok de det. Her oppe i Norden hadde vi først en kultur som dyrket vaneslekten av guder og gudinner, med et stort fokus på Frøya. Disse gudene og gudinnene stod for naturkrefter og fruktbarhet.

Menneskets natur er også sånn skrudd sammen at vi responderer sterkest på det negative. Dette er instinkter som lar oss unngå fare, men som samtidig gjør at vi kan bli mer hengt opp i det problematiske enn det som renner over av muligheter for oss. Det gode blir på mange måter bare tatt for gitt i vår psyke. Og akkurat sånn gikk det mest sannsynlig tapt når krigerne kom inn med sine bevæpnede, maskuline guder.

Her oppe i Norden fikk vi et par bølger med krigsguder over det som før var vanedyrkningen. Odin kom først, og så kom Tor. Og Frøya ble først tatt som gissel under denne krigen, før hun etter hvert ble tilpasset den nye kulturen og levde side om side med krigerne.

I tillegg var det også sånn at krigerfolkene kom med vold, tvang og drapstrusler. Vi kan lese i Jeremia 44 hva som skjedde når den israelittiske krigsguden kom inn i Egypt. Dette er hvordan hun de kaller Himmeldronningen ble forbudt å dyrke for befolkningen, og spesielt for kvinnene. Vi kan tydelig lese hvordan de faktisk ikke ønsket å gi henne opp. Men truslene de ble utsatt for, var grusomme, og de hadde ikke noe valg.

I vår tid har vi også forsket oss frem til at den israelittiske guden Jahve / Jehova opprinnelig hadde en kone. Hun het Ashera, og hun nevnes 40 ganger i Bibelen. Dette er til tross for at de har forsøkt å dekke over hele hennes eksistens, og man kan se i teksten hvor de har forsøkt å manipulere henne bort. Vi kan jo som kjent også lese i Bibelen at Gud snakker i flertall når han skaper mennesket. Han sier: «La oss skape mennesket i vårt bilde», og til mann og kvinne skapte han dem. Ashera var, ikke overraskende, en fruktbarhetsgudinne, og hun ble symbolisert med livskraftens tre. Det er også sånn de har tuklet med teksten. De har latt Ashera bli «en ashera», et tre eller en stolpe som skal hugges ned og ødelegges for å få bukt med avgudsdyrkelsen. Jahve er, som vi vet, en sjalu gud, og vi kan ikke ha andre guder enn ham.

Resten er historie, kjære leser.

Kristendommen og Islam, med hver sin enerådende krigsgud, har utslettet ethvert forsøk på å holde gudinnene levende. Frykten fra de golde landskapene har spredd seg til hele Europa og Midt-Østen. Vi hugger fortsatt trær, og vi dyrker frykten og døden fremfor livskraften og fødslene.

Med seg har de også tatt et forskrudd syn på det å være kvinne.

Det er vanskelig å forestille oss hvordan samfunnet kunne vært om dette ikke hadde skjedd. Vi er så kulturelt indoktrinert i at fødsler skal kontrolleres og kvinner skal ut i det maskulint orienterte arbeidslivet, at vi knapt legger merke til det lenger. Vi har blitt vant til at menn får større lønninger og bedre vilkår medisinsk. Vi har lært oss å tenke at de tradisjonelt kvinnelige oppgavene (som var å ivareta alt liv), er mindreverdige og ubetalte.

Men jeg vil invitere deg til et tankeeksperiment nå, kjære leser.

Jeg vil du skal se for deg hvordan samfunnet ville vært om prestinnene hadde fortsatt å ha politisk makt.

Hvordan ville det medisinske tilbudet sett ut? Vi ville hatt mye større kunnskap om den kvinnelige kroppen og psyken, det tror jeg vi kan si helt sikkert. Hun ville hatt en selvsagt rett til å leve i takt med sin egen syklus, og vi ville holdt den hellig. Fødselsomsorgen ville vært upåklagelig, og foregått i harmoni med naturen. Naturmedisin ville kanskje vært førstevalg.

Vi ville heller ikke hatt dette evige fokuset på forsvar og krig, men heller lagt kreftene i å sørge for at det ble dyrket nok mat og skapt nok trygghet for så mange som mulig. For prestinnene ville visst at det er dette som deskalerer konflikt og som skaper fred.

Vi ville gjort alt vi kunne for å skape trygghet i nervesystemet, basert på overflodsmentalitet og tilgang på næring. Vi ville sørget for at de syke og fattige hadde hatt nok, istedenfor å tvangsplassere dem nederst i hierarkiet. For vi ville visst at utrygghet bare skaper konflikt og uhelse, og at dette skader hele samfunnet.

Kvinner ville blitt belønnet for å kjenne naturens sykluser, ikke straffet, hengt ut eller latterliggjort.

Vi ville hatt gudinnetempler hvor vi kunne samles og feiret naturen, funnet både helbredelse og meningsfylt arbeid og levd i fred. Templene ville gjort alt det fastlegene og NAV feiler så miserabelt med å gjøre nå.

Vi ville skapt skjønnhet, fruktbarhet og overflod.

For vi ville fokusert på livskraften, fremfor alt.

Kan du forestille deg det?

Og så… når du ser det… kan du se på kontrastene til den verden vi lever i nå.

Da forstår du hva det betydde.