I dag, kjære leser, feirer jeg halvtårsdag i mitt nye liv etter transplantasjonen. Medisinene reduseres for siste gang, og fra og med i dag er jeg på stabil og så lav som mulig dose. Om ingenting skjer, er det der jeg skal være. Resten av livet mitt. Men det livet er til gjengjeld mer stabilt, og vel, mer mitt, enn det har vært på lenge. Det er kanskje den aller største forskjellen, sånn rent bortsett fra at helsen er betraktelig mye bedre. De sa jo at «du kommer ikke til å skjønne hvor syk du har vært før nå», og det er jo faktisk helt sant. Man har ikke overskudd…