Jeg er endelig nyretransplantert!

Jeg sitter akkurat nå på pasienthotellet i Oslo, kjære leser. I morgen er det nøyaktig en måned siden jeg og mamma ble lagt inn på Rikshospitalet. Hun for å donere en nyre, og jeg for å motta den rett etterpå. Tre år med kaos og to år på dialyse er med dette over, og jeg kan begynne å bygge opp livet mitt igjen.

Og jeg kan nesten ikke tro hvor flaks jeg har hatt. Rett etter at jeg fikk innkallelsen min, døde en av de andre relativt unge kvinnene som gikk i dialyse sammen med meg. Det setter ting i perspektiv, og det gir en skarp kontrast til min egen historie. Jeg vet veldig godt hvilket lotteri jeg har vunnet her.

For det har gått bra.

Det har gått over all forventning bra.

For det første er jeg velsignet med veldig gode foreldre, som gjør alt de kan for alle barna og barnebarna sine. Mamma meldte seg fort som donor, og har gått gjennom hele den lange utredningen for å bli godkjent. Det har vært undersøkelser og samtaler opp og ned og i mente, med reiser til både Skien og Porsgrunn for å få hele den fysiske, psykiske og sosiale helsen utredet.

Til alt overmål viser det seg at min mamma på 72 år er fullstendig frisk og oppegående, og at ingen av legene hadde noe å utsette på noen ting. Hun gikk rett gjennom til godkjenning.

For meg hadde det vært litt mer komplisert, for jeg måtte trekke en visdomstann og gå gjennom en tre måneder lang antibiotikakur for å bli kvitt latent tuberkulose (av alle ting). Ingen vet hvor den kom fra eller hvor lenge jeg har hatt den. Den kan ha vært der siden jeg jobbet i barnehage for over 20 år siden, for alt jeg vet. Men det er helt på det rene at jeg må ha blitt smittet et sted, uten å vite om det. Dette dukker ikke opp av seg selv.

Men jeg kom gjennom det. Og mamma ble ferdig omtrent samtidig som meg.

Og derfra gikk det veldig fort. Fra mamma var offisielt godkjent som donor og papirene våre ble sendt inn, tok det bare noen få dager før Rikshospitalet sendte innkallelse, og vi kunne begynne å pakke og forberede oss.

Operasjonen gikk helt strålende for oss begge, uten noen komplikasjoner i det hele tatt. Kirurgen fortalte meg at nyren jeg fikk så veldig fin ut, og den begynte å fungere i samme øyeblikk som den ble satt inn. Før jeg var ute av operasjonssalen, hadde den begynt å produsere urin i mengder.

Ofte kan det være sånn at man må fortsette i dialyse noen dager etter transplantasjon, fordi den nye nyren trenger litt tid på seg på å komme i gang, men denne gikk rett i gang med jobben uten å tenke seg om i det hele tatt. Vi snakker litervis med urin i døgnet. Opp mot 8 liter, faktisk, den første dagen, mens de pøste væske inn i meg for å stimulere den mest mulig.

Og siden bare fortsatte den å gjøre jobben, og gjøre den grundig. Kreatinin-nivået, som er det de ser mest på, gikk fra over 600 til 120 på bare noen få dager. Nå er det nede på 92 på siste måling, og det holder seg stabilt i det området. Den øvre grensen for folk med to gode nyrer er 90, så dette er et helt fantastisk tall. Det er så godt som full nyrefunksjon.

Det går også svært godt med medisinene, som kanskje var det jeg var mest bekymret for. Kroppen min aksepterte dem veldig fort, jeg trenger etter sigende «veldig lite medisinering», og alle verdier ble veldig stabile, veldig fort. De måler blodet mitt nå tre ganger i uka, og det er aldri noen overraskelser der. Alt er bare bra, hele tida, og det eneste som forandrer seg er, at vi gradvis kan trappe ned på dosene og at blodprosenten tar seg opp.

Dette er rett og slett bare så bra som det er mulig at det kan bli. Legene sier de er veldig godt fornøyde med progresjonen min, og at jeg ser ut til å være en av dem som bare glir rett gjennom uten behov for korrigeringer av noe slag.

For det er virkelig mye som kan gå galt i en sånn prosess, kjære leser. Det er faktisk helt vanlig at de må inn igjen og justere på den nye nyren, eller at man får brokk, eller at såret ikke gror som det skal, eller at nyren som sagt er treg med å komme i gang. Jeg tror omtrent 70% får noen slags komplikasjoner etterpå. Mange må også stå på høye doser (med tilsvarende bivirkninger) for å få kroppen til å akseptere den nye nyren.

Men ikke jeg.

Jeg har hatt helt utrolig flaks. Jeg har hatt helt utrolig flaks med absolutt alt.

Og nå kan livet mitt begynne igjen, etter å bokstavelig talt ha vært en kamp for tilværelsen siden januar -23.

Enn så lenge skal jeg være her i Oslo under tett oppfølging i litt over en måned til, før jeg overtas av sykehuset hjemme igjen. Da blir det ukentlige kontroller der en stund, frem til det også sakte trappes ned. Etter tre år skal jeg bare ha en kontroll hver tredje måned.

Jeg har gitt meg selv ett år på å bare omstille meg og bygge opp helsen igjen før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt. Jeg har ingen jobb eller studier å gå tilbake til, men jeg har enkeltpersonforetaket mitt, jeg har nettsidene mine, og jeg har sosiale medier å drive med for meg selv frem til jeg vet hvordan det blir og hvilken kapasitet jeg til slutt ender opp med.

Akkurat nå skal jeg bare fokusere på å lande i denne nye tilværelsen. Jeg får plutselig mye mer tid til overs igjen, nå som jeg ikke bruker tre hele arbeidsdager i uka på å være koblet opp til en maskin. Kroppen min er selvrensende igjen, så nå kan jeg trene, skrive, lese, hekle, reise… alt jeg vil, hvor jeg vil. Og det har jeg ikke kunnet på to år.

Som jeg skrev på Instagram i går, kommer det nå til å handle mest om å finne ut hva som er gøy igjen. Og så begynne å bygge meg et nytt liv derfra. 🥰

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen