-
Metas nye vilkår, dine data og hvorfor jeg begrenser meg på Instagram
Jeg vet ikke om du fikk det med deg, kjære leser, men norske mediehus har dratt Meta (altså de som eier Facebook og Instagram) for retten etter at sistnevnte kom med nye brukervilkår som tillater dem å stjele innholdet fra bedriftskontoenes egne nettsider. Du kan lese om det her, og den siste oppdateringen sier at Meta har akseptert en midlertidig forføyning, men vi er på ingen måte i havn enda. Og hele denne saken og dagene rundt den sendte også meg ned i et aldri så lite kaninhull. Jeg har jo en bedriftskonto på Instagram selv. Dette gjelder dermed også meg, med mindre jeg nedgraderer kontoen til personlig igjen. Og…
-
Hvordan Meta roter med hodene våre
Jeg har brukt mye tid på å studere sosiale medier de siste årene, kjære leser. Det kommer liksom bare med jobben når man skriver blogg eller markedsfører ting online på andre måter. Der vi før bare kunne skrive en helt ok tekst og få trafikk gjennom Google, der måtte vi til slutt lære oss å bruke sosiale medier for å nå ut. I starten ble alt vist til alle følgere, så det var ikke så vanskelig. Alt du trengte å fokusere på, var å få disse følgerne. Det fikset du lett med giveaways og konkurranser av ymse slag – du husker sikkert den tida, du også. Legg igjen en emoji…
-
Hvorfor jeg elsker Snapchat
Jeg har alltid vært en Instagram-kvinne, kjære leser. Helt siden tidenes morgen (altså 2012) når vi bare delte vakre bilder av naturen rundt oss, er det der jeg har hengt mest – spesielt når stories ble en ting i 2015. Alt fra daglige små moments til større tanker har blitt delt der. Men sakte har det jo endret seg. Og jeg har vært misfornøyd ganske lenge. Som du ser her. Og her. Og her. Det har vært en ongoing ting ganske lenge, egentlig. Saken er jo at den fine bildedelingsappen vi startet ut med, har blitt mer og mer algoritmestyrt, AI-befengt og kommersialisert. Du kan ikke puste engang der inne…
-
Hva bloggen gir, som sosiale medier aldri kan…
Har du merket det? Hvor fort tiden og informasjonen flyter for tida? Jeg tror ikke engang «flyter» er det riktige ordet. Fosser, kanskje, mer. Jeg har holdt på med blogg og dagbokskriving lenge, faktisk siden sjuårsdagen min, men jeg har aldri opplevd noe sånt som dette før. Det er ikke lenger mulig å skrive fort nok for å prosessere og formidle alt det som skjer. Og hver gang jeg skal sette meg ned for å skrive noe, enten her eller i dagboka mi, så er det for mye å forklare for at det skal gi mening, for det er minst førti kapitler jeg ikke rakk å skrive før vi kom…
