Hva bloggen gir, som sosiale medier aldri kan…

Har du merket det? Hvor fort tiden og informasjonen flyter for tida? Jeg tror ikke engang «flyter» er det riktige ordet. Fosser, kanskje, mer. Jeg har holdt på med blogg og dagbokskriving lenge, faktisk siden sjuårsdagen min, men jeg har aldri opplevd noe sånt som dette før.

Det er ikke lenger mulig å skrive fort nok for å prosessere og formidle alt det som skjer. Og hver gang jeg skal sette meg ned for å skrive noe, enten her eller i dagboka mi, så er det for mye å forklare for at det skal gi mening, for det er minst førti kapitler jeg ikke rakk å skrive før vi kom hit.

Skjønner du hva jeg mener?

I gamledager, når jeg var ung, hadde vi nyheter en halvtime hver kveld på den eneste tv-kanalen vi hadde. Nå har vi alle kanaler åpne og tilgjengelige absolutt hele tida, pluss sosiale medier hvor alle med en mobiltelefon skal mene noe om alt som skjer, og det er bare ikke mulig å høre seg selv tenke opp i alt sammen.

Hjernen er bare ikke skapt for denne mengden informasjon.

Den er ikke det.

Og jeg vet at jeg ikke har tyngdekraft nok i meg til å dra deg ut av det og inn i den mer saktegående bloggverdenen igjen, og jeg vet jeg har sagt det mange ganger før, men dette er det stedet jeg går til når jeg trenger å høre meg selv tenke igjen.

Her.

Denne bloggen.

For den er min – bare min. Det er jeg som skriver all teksten og poster alt innholdet. Det er jeg som bestemmer hvor annonsene skal plasseres (eller ikke). Det er jeg som slipper gjennom kommentarene (eller sletter dem). Jeg eier innholdet mitt selv, 100%, og domenet er levert av en dansk leverandør. USA kan bare styre på som de vil med ytringsfrihet eller ikke.

Plattformer kan kræsje, land kan krige, det spiller nesten ingen rolle. For bloggen min vil være min uansett, og så lenge jeg eier den, kan jeg bare laste opp innholdet et annet sted om det verste skulle skje og dette programmet kneler.

Den er så og si upåvirkelig, selv om alt annet raser og regler og lovverk endres med ideologiene ute i verden.

Jeg tror ikke folk flest tenker over verdien i akkurat det.

👉🏻 Hvis du tenker du også vil lage ditt eget fristed på nettet, så har jeg forklart hvordan her.

Samtidig legger jeg stadig merke til én ting: Statistikken er konstant på bloggen, uansett om jeg poster eller ikke. Folk finner meg uansett fordi de fortsatt googler. Det er flere som ser bloggen min enn som ser storyene mine, på en helt vanlig dag. Og akkurat i dag har jeg flere treff på et innlegg jeg skrev for litt over åtte år siden. En story-slide er, til sammenligning, borte etter 24 timer.

Hva er det vi gjør med vår tid og våre krefter når vi scroller bort alle timene? Når dopamin-suget overtar og vi legger alle krefter i forsvinnende storyer istedenfor å kanskje skrive et blogginnlegg som bærer inn i evigheten?

Det er det jeg grubler over i dag.

Og jeg tror vi trenger å sette på bremsen. Slutte å skrike i motvind for å bli sett av flest mulig på den korte tiden Instagram gir oss, og heller finne et sted å puste med våre egne tanker. Bygge opp noe som varer lengre og har mer substans.

Jeg vet ikke om vi klarer å knekke dopaminavhengigheten. Jeg sliter selv, og blir fanget av Instagram istedenfor å gå inn på min egen blogg.

Men det hadde vært fint om vi kunne.

Og det hadde vært fint om vi kunne vært flere, så vi kunne lage et bloggfellesskap igjen.

For jeg tror vi rett og slett drukner nå, i denne informasjonsfossen.

Send meg en melding, så lager vi noe sammen? Ja?

👉🏻 @skogfruen

Og jeg skal igjen minne meg selv på å sette min egen blogg først, før jeg poster noe som helst på noen andres plattformer.

For den er bedre for meg, på alle måter.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen