Regjeringens aller største tabbe: Tilknytningsbristen de forårsaker

Menneskeperspektivet forsvant fra politikken for mange år siden, kjære leser. Jeg har brukt de siste par blogginnleggene på å forklare hva som skjedde og hvordan vi havnet i denne dystre situasjonen når det kommer til kvinners og barns psykiske helse. Du kan lese om APs skifte i retorikk her, og du kan lese om likestillingen vi ble lovet her.

Som du ser om du leser blogginnleggene jeg linket til over her, så forsvant det varme menneskesynet ut av politikken når vi ikke lenger hadde en lege eller en prest som statsminister.

Isteden kom samfunnsøkonomer inn, helt uten arbeidserfaring fra det virkelige livet, og helt uten menneskekunnskap i utdanningen sin. Og skiftet i samfunnsdebatten var merkbart – for å si det mildt.

Men det er en ting til jeg ikke har snakket så mye om enda, og det er kanskje den mest seriøse konsekvensen av å ha økonomer i stillinger som kontrollerer menneskenes hverdag.

Samfunnet før dette skiftet var hva man kanskje kan kalle gammeldags. Mannen jobbet, kvinnen var ofte hjemmeværende, spesielt om hun hadde barn. På denne måten gikk menneskelig utvikling også mer eller mindre av seg selv. Barns normale psykologiske utvikling, der de tilknytter seg først én fast omsorgsperson, var bare noe som skjedde. Ingen stilte spørsmål ved det. Ingen tenkte engang over det. Og ingen fant på å lese om det i noen bok. For mor og barn var sammen hver dag, helt frem til skolestart det året barnet fylte 7 år. Barnet fikk sine nærhetsbehov dekket, forutsatt at mor var emosjonelt tilstede og hadde en adekvat omsorgsevne.

Men så fikk regjeringen for seg at mann og kvinne skulle likestilles i arbeidslivet. Mannsrolleutvalget ble satt, med en ung Stoltenberg i spissen som den nye, moderne mann. Tanken var at menn skulle ta en større del av omsorgsarbeidet hjemme. Han skulle avlaste sin kvinne. Ta oppvasken. Tilbringe tid sammen med barna. Han skulle virkelig komme på banen igjen hjemme, slik at kvinnen kunne bli frigjort mer til utdanning og yrkeskarriere.

Og tanken var god. Mange kvinner den gangen elsket ideen – de var ikke spesielt glade i å være dobbeltarbeidende, som det het den gangen husarbeid og omsorgsoppgaver faktisk ble regnet som arbeid. Løftene om avlastning var kjærkommen hos de aller fleste.

Men det var bare én ting de glemte å ta med i beregningen.

For barnet kan foreldrene aldri bli likestilt.

Barnet er, fra naturen side, forhåndsprogrammert til å søke dyp tilknytning til bare én av foreldrene de første årene av livet sitt. De er ikke gjensidig utbyttbare. Det øyeblikket tilknytningsprosessen begynner til den som blir den første tilknytningspersonen, så vil det bare være til skade for begge å bryte den opp.

Dette skjer hos alle funksjonsfriske barn. Alle barnepsykologiforfattere med respekt for seg selv skriver om det. Vi lærte det på VK2 barnepleie, og vi lærte det på førskolelærerstudiet jeg tok noen år seinere. Det er et vitenskapelig faktum vi bare ikke kommer bort fra, og alle som studerer barns utvikling, blir presentert for det.

Men statsministeren har ikke studert barns utvikling.

De siste årene har statsministrene bare hatt økonomisk utdannelse.

Og de kan ingenting om barns behov.

Det å ha samfunnsøkonomer til å styre familienes hverdagsliv, er omtrent det samme som å la en snekker ta seg av bilreparasjonen. Ja, det kan godt hende at snekkeren har eller har hatt en del biler selv i sitt liv, men det betyr ikke at han kan mekanikken som kreves for å reparere eller forbedre en uten å ødelegge den enda mer.

For tilknytningsskader er en ting. I ICD (International Classification of Diseases) finnes de klassifisert som F94.1 Reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen og F94.2 Uhemmet tilknytningsforstyrrelse i barndommen. Dette er med andre ord diagnoser man kan få.

Dette er psykiske skader som oppstår nettopp når tilknytningsforbindelsen mellom barnet og den utvalgte tilknytningspersonen ikke utvikler seg normalt, eller de blir adskilt av andre grunner. Det som sagt ikke bare for barnet å bytte over og søke trøst hos noen andre når den trygge personen blir borte, selv om andre er der og gjerne vil ta vare på det.

Det tragiske er at denne tilknytningsprosessen er på sitt mest intense når barnet er omtrent 6-7 måneder gammel. Dette er det barnepsykologene snakker om som separasjonsangstfasen, hvor barnet er så tett knyttet til personen sin at det begynner å gråte uhemmet når de skilles fra hverandre. Babyen lar seg ikke roe ned av noen andre. H*n gråter, strekker armene ut etter mennesket sitt om h*n ser det, og faller ikke til ro uten. Dette er en helt normal utviklingsfase, og et tegn på at trygg tilknytning er akkurat der det skal være i utviklingen.

Men dessverre er det akkurat da våre eminente statsledere har avgjort at mamma skal tilbake på jobb og pappa skal hoppe inn og overta – uavhengig av hvor mye kontakt han tidligere har hatt med barnet sitt, og uavhengig av om det er han som er barnets tilknytningsperson eller ikke.

Så skal også far og barn brytes opp noen måneder senere, og barnet skal inn i en ny situasjon på småbarnsavdelingen. De har aldri nok folk på jobb. Fordi våre eminente statsledere igjen har unngått å sende nok øremerkede penger inn i systemet for å sikre at barna får nok omsorg utenfor hjemmet.

De fleste barn begynner i barnehagen når de er ett år, mens de fortsatt er – eller skulle vært – i en tilknytningsprosess med foreldrene. Man regner at barnet ikke er klare for å begynne å knytte seg ordentlig til andre mennesker før h*n er rundt 18 måneder – altså et halvt år seinere enn barnehagestarten legges opp til i Norge i dag.

Vi vet ikke hvor mange tilknytningsskader som skjer her. Jeg har aldri sett noen statistikk på det. Men det vi vet, er at psykiske lidelser hos barn og unge er et økende problem.

Og vi vet at stadig flere barn får en autismediagnose. FHI melder at «fra 2010 til 2022 var det nær en firedobling i autismediagnoser blant gutter i alderen 2-5 år, i likhet med en femdobling for jenter i samme alder«.

Det skremmende er – og psykologer innrømmer også dette – at det kan være svært vanskelig å skille mellom en tilknytningsforstyrrelse og en autismediagnose. Spesielt kan man bli mistenksom når barn utvikler seg normalt opp til nettopp ettårsalder, og så plutselig lukker seg inn i seg selv. For hvis alvorlige tilknytningsforstyrrelser kan forveksles med noe slik at pasienten feildiagnostiseres og den egentlige diagnosen ikke dukker opp i statistikkene, så er det jo nettopp autisme.

Jeg er ikke psykolog. Jeg har ikke utdanningen, og skal ikke late som jeg har høy nok kompetanse innen psykiatri for å stille diagnoser selv ekspertene sliter med å stille riktig. Men likevel kan jeg ikke unnlate å stille spørsmål, når symptombildet er så skremmende likt. Du kan lese mer om hele dette bildet i denne norske rapporten.

Samtidig må vi også ta med i betraktningen at det på veien til en full blown tilknytningsforstyrrelsesdiagnose også kan være mindre skader, og at barna kan være lettere traumatisert og ikke blir fanget opp av systemet før det endelig manifesterer seg som psykosomatisk stress noen år seinere.

Det er heldigvis ikke sånn at vi mangler sakkyndige i Norge som snakker ut om tilstanden vår neste generasjon nå befinner seg i.

Professor Lars Smith skrev en hel bok om barns tilknytning. Hans oppfatning er klar.

– Svært mange forstyrrelser som vi ser hos ungdom, som ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser, har sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning. Det anslås at hvert tiende barn i førskolealder har så store psykiske plager at de har problemer med å fungere i sitt daglige liv. Mellom 30 000 og 40 000 norske barn vil ha hatt en form for psykiske problemer før de når skolealder, anslår Smith. KILDE

Boken hans kom ut allerede i 2002. Sitatet er fra 2009.

Trond H. Diseth (overlege på Rikshospitalet) har også vært ute i media flere ganger i 2016-2017. Først fortalte han i 2016 at han så en femdobling av unge innlagte med stressymptomer. Deretter snakket han om at stadig flere ungdommer trenger hjelp av helsevesenet. Til sist gikk han rett ut og sa at norsk skole gjør barn syke.

Statistikken med psykisk syke barn og ungdom fortsetter å stige. Fagpersonene har uttalt seg.

Men ingenting har skjedd.

Det er vanskelig å vri hjernen sin rundt at kunnskapen både finnes og har blitt så klart formidlet av noen av Norges fremste eksperter på dette området, uten at noe endrer seg ute i systemene. Det eneste som skjer, er at regjeringen fortsetter å pushe for at flest mulig barn skal i barnehage fortest mulig. Det nyeste derfra nå, er at de vil prøve ut å gi alle norske barn automatisk barnehageplass etter at permisjonen er over – dette til tross for at så mye som 48% av foreldrene ønsker å holde barna hjemme litt til, og tar ulønnet permisjon for å få det til.

Dette er noe som vil prege hele denne og neste generasjon, kanskje resten av livet. Dette er også en varslet katastrofe for både sysselsettingen, skolesystemet og behovet i helsevesenet.

Hvorfor fortsetter de bare?

Er dette bare enda et uttrykk for drill, baby, drill? Skal de få mest mulig penger ut av oss, fortest mulig, uansett konsekvens for fremtiden? Uansett hva fagfolk sier?

Det er ikke godt å si.

Men jeg holder igjen en knapp på at dette er hva vi får når vi stemmer frem broilerpolitikere som verken har menneskekunnskap med seg i utdanningen sin, eller som faktisk har levd i en normal norsk hverdag.

Vi må bare slutte å stemme på dem.

Vi må faktisk bare slutte å stemme på dem.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Abonner på nyhetsbrevet
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

PS! Er du også lei av at regjeringen kaster kvinner og barn under bussen? Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.