Samfunnsdebatten som ble kald, eller APs retorikk

Språkstudier kan avsløre så mangt, kjære leser. Ordene vi bruker og innholdet vi fyller dem med, forandrer seg umerkelig etter hvert som tiden går og innflytelsene skyller inn over oss. Vi merker det vanligvis ikke før det har gått litt tid og vi plutselig skjønner at vi er et helt annet sted enn vi pleide å være, men likevel skjer det små, mikroskopiske endringer hver dag.

De siste par dagene nå har jeg fundert over hvorfor alt føles så kaldt og fremmed i forhold til hvordan jeg opplevde verden før. Jeg er et barn av 70-tallet, og 80-tallet var tiåret jeg ble kjent med omverdenen. 90-tallet var da jeg fortvilende nok ble voksen, og innså at jeg hadde blitt forberedt på et samfunn som ikke eksisterte lenger. Du vet, fargesprakende mote, stort, glitrende hår og melodiøs popmusikk ble liksom byttet ut med grunge, aids, selvmordsnyheter og grå oversized knappeskjorter, og viben var liksom ikke helt der lenger når jeg endelig ble stor.

Så det er det. Har jeg alltid tenkt.

Men i dag skjønte jeg at det er mer.

Det politiske språket – språket de voksne snakker – har også endret seg markant.

Du som leser dette nå, i 2025, skjønner helt sikkert hva jeg mener når jeg sier at politikerne snakker om at arbeid og inntekt er den eneste veien til inkludering i fellesskapet. At arbeidslinja er alt som betyr noe, at vi må få folk med oss inn i samfunnet igjen. Sånn at de kan bidra. Ikke være så uverdige byrder lenger. Og ingen må for all del snylte, så det er kjempeviktig at det er strenge regler for hvem som skal få motta trygd og ytelser. Vi må gi færre innvilgelser. Stramme inn. Underkjenne sykemeldinger. Og vi må skvise ut litt mer arbeidsevne av de som allerede har fått uføretrygd.

Kanskje du ikke hever et øyebryn over denne retorikken. Kanskje den oppleves fullstendig naturlig for deg. For dette er jo det politikerne må snakke om. Det er jo sånn det faktisk er.

Eller?

Det har ikke alltid vært sånn, kjære leser.

Og jeg beklager fra dypet av mitt hjerte for tiden du lever i om du kom hit senere enn meg.

Det Norge jeg vokste opp i, var helt annerledes. Statslederne på 80-, 90- og tidlig 2000-tall var ikke bare broilerpolitikere uten erfaring fra vanlige folks hverdag. Gro Harlem Brundtland (statsminister i 1981, 1986-1989, og 1990-1996), var utdannet lege med spesiell arbeidserfaring fra ungdomshelsearbeid. Kjell Magne Bondevik (statsminister i 1997-2000, og 2001-2005), på sin side, var utdannet prest, og tok med seg dette menneske- og livssynet inn i samtalen når han snakket med folk. Disse to statsministrene er de jeg husker aller best, og de som satt i flest år.

Og disse to… De snakket et helt annet språk enn det du ser på Debatten i våre dager.

For det første var partilederdebattene rolige og mer eller mindre siviliserte uansett. Gro og Kåre (Willoch, som var statsminister i 1981-1986) satt rolig og pyntelig rundt et bord sammen med et par programledere og hadde ordentlige samtaler med dem når valget nærmet seg. De var tidvis dypt uenige, og Gro hisset seg opp noen ganger, men det var likevel ikke noe i nærheten av det vi har av krangler nå.

Og budskapene deres kom også gjennom på en helt annen måte.

De snakket ikke nedsettende om de som var arbeidsledige eller som var for syke til å jobbe. Isteden snakket de om velferden og Folketrygden vår med stolthet i stemmen, og det var om å gjøre å ta best mulig vare på både velferden og menneskene de virkelig mente de var der for å hjelpe.

De snakket om varme hender og omsorg. De snakket om de fortvilte menneskene som skrev brev til dem og fortalte om sin situasjon, og de snakket om arbeidsvillig og kompetent ungdom som ikke fikk jobb. De var kanskje uenige om virkemidlene, men målet var stort sett det samme: En god velferdsstat for at flest mulig kunne få det best mulig.

Jeg anbefaler på det aller varmeste at du ser statsminister Bondeviks nyttårstale fra 1998 i sin helhet, så skjønner du antagelig fort hva jeg mener. Legg spesielt merke til at han sier at langtidsledige og uføre skal få kjenne et håndtrykk fra Staten som støtte, og se hvor stort fokus han legger på menneskelige behov for nærhet og familie. Jeg kjente forskjellen helt inn i beinmargen selv når jeg så det i dag, og det resonnerer med sånn jeg en gang trodde virkeligheten var og skulle være.

For dette var jo sånn det var.

Dette er det Norge jeg vokste opp i. Dette er det samfunnet jeg var forberedt på at jeg skulle være voksen i.

Men så mistet vi det.

Gradvis begynte de å bruke bare litt andre ord. Like gradvis begynte ordene å få en litt annen betydning.

Ingen snakker om mennesker lenger nå, de snakker om systemer. De snakker ikke om verdier, de snakker om bruttonasjonalprodukt og skatt.

Og det som dypest sett skjedde, var at legen og presten forsvant.

Inn kom isteden en ung, kjekk og nyutdannet samfunnsøkonom med riktig stamtavle, og med politisk broilertrening fra han var barn, men med reell arbeidslivserfaring kun fra et par år som frilansjournalist og som timelærer i samfunnsøkonomi.

Jeg snakker selvfølgelig om Jens Stoltenberg, som ble Norges yngste statsminister som 41-åring i 2000-2001 og så igjen i 2005-2013.

Med ham og hans lange regjeringstid endret alt seg.

For han hadde ikke noen menneskekunnskap med seg i CV’n sin. Hans språk er og har alltid vært strukturelt og økonomisk – og, for å være helt ærlig, ganske kaldt. Han bruker kanskje arbeiderpartiord som rettferdighet og solidaritet, men han har en utdanning og også en påvirkning fra studietiden som ellers harmonerer mye mer med høyrepolitikkens fokus på tall og formler.

Og det er dette som blir så unheimlich. Det han snakker om høres kjent ut innimellom, men det er ikke helt kjent likevel. Det er en nyanse av… noe annet. Selv om ingenting ser ut til å ha endret seg på overflaten, fordi det er en arbeiderpartiregjering som snakker arbeiderpartispråk – men bare nesten. Ser du en av Gro sine taler fra 80-tallet opp mot en av Jens sine taler på 2000-tallet, så ser du tydelig at noe har skjedd. Det nære, samlende fellesskapsspråket som tidligere kjennetegnet Arbeiderpartiets retorikk, tones kraftig ned med Stoltenberg. Han snakker riktignok fint om nyttårsbarna, men han bruker det bare som en innfallsport til å snakke om de store, kompliserte strukturene han ønsker å endre.

Dette er også mest sannsynlig hvorfor ganske mange nå klager på at Arbeiderpartiet og Høyre ligger for nær hverandre, og at Arbeiderpartiet ikke lenger er et parti for arbeidere. For senere kom jo også Støre inn (som tidligere har søkt jobb som rådgiver for nettopp Høyre), med utdannelse som statsviter med økonomisk historie som spesialfelt. Vi har dermed nok en statsminister her som ikke har et snev av formell kompetanse på det menneskelige aspektet, og som bare fortsetter på den kalde retorikken Jens dro med seg inn.

Jens hadde også en fordel ingen av de andre hadde (utover at han var ung, kjekk og karismatisk og visste hvordan han skulle spille et kamera). Han var også den statsministeren som satt med makten når Norge fikk mobiltelefoner, internett og så etter hvert sosiale medier. Hans språk og budskap har nådd mange, mange flere enn hva Gros og Kjell Magnes gjorde gjennom NRK ganske beskjedne programutvalg og gjennom papiravisene. Effekten av det er på ingen måte å kimse av – ikke når det gjelder underbevisst påvirkning og holdningsskaping heller.

Språket hans er, som sagt, kaldt, teknisk og matematisk mye av tiden. Alle skal fortsatt med, men det er bunnlinja som til slutt er det viktige, det alle skal være med i. Sånn vil det alltid være for en økonom.

Men han går enda litt lenger. Der andre politikere gjerne fremstår litt menneskelige, snakker om familien sin, kanskje baker boller en dag, eller refererer kjærlig til sin kone eller ektemann når det passer seg sånn, der står Jens iskaldt avskåret fra nesten alt annet enn jobben sin. Vi vet at han liker å gå på ski sammen med Jonas Gahr Støre, og vi vet at han er gift og har barn, men det er liksom det.

To ganger har jeg sett ham i menneskeham på skjermen. Først på Utøya, rett etter terroren. Og så når han begravde sin lillesøster Nini. Bare to ganger. Det var ironisk nok de to gangene vi kanskje elsket ham høyest, men det tror jeg ikke han engang forstod. Han gikk raskt tilbake til sitt kalde, presise og effektive selv etter begge disse episodene, og han holder privatlivet sitt (i den grad han har noe) nesten helt for seg selv.

Og det er altså denne mannen – denne samfunnsøkonomen vi egentlig aldri ser som menneske – som har satt sitt preg på det politiske språket (og dermed samfunnsdebatten) de siste 20 årene.

Det er derfor, kjære leser, at overgangen for oss som husker et annet samfunn kjennes så vansindig stor. Det er derfor det føles som å komme hjem til virkeligheten når vi ser gamle opptak av tidligere politikere. For det var faktisk en gang i vårt land at menneskelighet og myke verdier opptok statslederne våre minst like mye som krig, Co2 og økonomiske strategier. Det var en virkelighet vi faktisk levde en gang, selv lenge etter at vi fant oljen.

Og det, kjære leser, betyr også at vi kan få det sånn igjen. Hvis vi bare velger noen andre politikere, noen som har erfaring og kompetanse fra det menneskelige i samfunnet. Noen som bruker noen andre ord og har utviklet noen andre verdier. Kanskje en lege eller en prest igjen. Eller kanskje en sykepleier, en pedagog eller en psykolog.

Hva som helst annet enn en hardbarka teoretiker som bare kan tall og snakker systemer.

For det er der det går galt.

Det er der de mister grepet.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen