Samfunnsdebatten som ble kald, eller APs retorikk
Språkstudier kan avsløre så mangt, kjære leser. Ordene vi bruker og innholdet vi fyller dem med, forandrer seg umerkelig etter hvert som tiden går og innflytelsene skyller inn over oss. Vi merker det vanligvis ikke før det har gått litt tid og vi plutselig skjønner at vi er et helt annet sted enn vi pleide å være, men likevel skjer det små, mikroskopiske endringer hver dag.
De siste par dagene nå har jeg fundert over hvorfor alt føles så kaldt og fremmed i forhold til hvordan jeg opplevde verden før. Jeg er et barn av 70-tallet, og 80-tallet var tiåret jeg ble kjent med omverdenen. 90-tallet var da jeg fortvilende nok ble voksen, og innså at jeg hadde blitt forberedt på et samfunn som ikke eksisterte lenger. Du vet, fargesprakende mote, stort, glitrende hår og melodiøs popmusikk ble liksom byttet ut med grunge, aids, selvmordsnyheter og grå oversized knappeskjorter, og viben var liksom ikke helt der lenger når jeg endelig ble stor.
Så det er det. Har jeg alltid tenkt.
Men i dag skjønte jeg at det er mer.
Abonner for å fortsette å lese
Abonner for å få tilgang til resten av dette innlegget og annet innhod bare for abonnenter.
