Likestillingen vi trodde vi skulle få, og hvordan det gikk

På min ferd tilbake i tid for å studere den politiske retorikken, oppdaget jeg en interessant utvikling, kjære leser. Jeg er jo gammel nok til å huske den tiden hvor kvinner ofte var hjemmeværende når de hadde barn. I alle fall var det mange av mine venninner som hadde mødre som var hjemme når vi kom hjem fra skolen. Og var det ikke en mamma der, så var det en Besta der. Kvinner var tilstede i virkeligheten på en helt annen måte enn de er nå.

Nå er man enten rik eller ufør om så er tilfelle – eller kanskje, hvis man er heldig, på hjemmekontor eller er student med frivillig oppmøtetid. Det er helt klart at tidene har forandret seg for kvinnene, og at dette er politisk styrt.

Da jeg var ung sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet, var vi ute av den første kvinnefrigjøringsfasen. Det var selvsagt at jeg skulle kunne ta en utdannelse og få meg en jobb, men vi var enda ikke der at det var 100% pålagt. Jeg hadde fortsatt en fornemmelse av at jeg hadde et valg, og at jeg kunne – hvis jeg ville – finne meg en mann og være hjemmeværende husmor mens barna mine var små.

Utdanningen jeg valgte, reflekterer også det. Jeg var akkurat for sent ute til å velge husmorskolen, men etter et mislykket forsøk på allmennfaglinja, endte jeg til slutt opp på grunnkurs helse og miljø. Der hadde vi fortsatt lærerinner fra den gamle skolen, som lærte oss alt fra å lage plommegrøt til å stryke herreskjorter og plassere lamper riktig i en stue. Ja, vi hadde husstell på timeplanen – tenk det!

Og så gikk jeg videre til det som da het VK2 barnepleie, hvor vi lærte om barns utvikling og behov, og ble utdannet til barnehageassistenter.

Min tanke da jeg var 16 i 1992, var at jeg skulle jobbe i barnehage til jeg giftet meg fikk mine egne barn, for da skulle jeg være hjemme. Det var et reelt valg jeg oppfattet at jeg hadde.

Men samfunnsdebatten gikk videre. Politikerne styrte på.

Og tiden gikk fra meg.

Helt i starten handlet det om kvinnefrigjøring. Vi så filmen Working Girl (fortsatt en klassiker!), og selvfølgelig skulle vi gjøre det vi ville og selvfølgelig kunne vi nå så langt vi hadde lyst. Verden lå åpen – men fortsatt var det mange som kanskje egentlig ikke tenkte enda at det ville bli pålagt oss.

De lovet oss frihet. De lovet oss kvinnefrigjøring.

Men isteden ble vi det de faktisk kalte dobbeltarbeidende.

Vi hadde fullt omsorgsansvar hjemme, og vi hadde arbeid utenfor hjemmet i tillegg. For første gang dukket begrepet utbrent opp i samfunnsdebatten (det var ikke noe man hadde hørt om i min ungdom), og vi fikk bøker som Overlevelsesteknikk for dobbeltarbeidende.

Det var et klart mål fra myndighetene at kvinner skulle ut i arbeidslivet. Jens Stoltenberg uttalte etter hvert at kvinnejobber er verdt mer enn olje for Norge. «– Tenk hvis norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-land«, sa han i 2016. «Da hadde Norge tapt like mange milliarder kroner som vi har i oljeformue«.

Måten dette skulle gjøres på, var at Staten skulle avlaste henne fra alle hennes omsorgsoppgaver. Eldreomsorgen skulle utvikles, og barna skulle i barnehagen. Hun skulle ikke lenger være nødt til å ta seg av familiemedlemmene sine. Staten skulle være til hjelp sånn at hun kunne bruke tiden sin på utdannelse og yrkeskarriere.

Det ble til og med opprettet et mannsrolleutvalg, med en ung Stoltenberg som leder. Hensikten var å se på likestilling fra mannens perspektiv, og blant annet få ham til å ta mer del av både husarbeid og barnestell hjemme, nettopp for å avlaste kvinnen.

Plutselig hadde vi fedre som trillet barnevogner og tok oppvasken. I alle fall i media. Kanskje ikke fullt like mye i de tusen faktiske hjem.

Men hvis kvinner på en måte var den nye oljen, Jens, så har du investert denne ressursen ganske dårlig.

Vi snakker ikke om dobbeltarbeidende kvinner lenger nå. Aktiviteter i hjemmet er nemlig ikke definert som arbeid lenger. Nå er du faktisk bare hjemmeværende om du ikke «har jobb». Med det har de også degradert verdien av omsorgsoppgavene i hjem og familie, og flyttet den over til seg selv og det offentlige. De gjør kanskje ikke en så helt fantastisk god jobb med å verdsette helsearbeidere og barnehageassistenter heller, men disse får i alle fall pryde seg med yrkestitler og skattemeldinger som viser at de tilfører bruttonasjonalproduktet samfunnet verdi.

Som vi har vært inne på tidligere, har hele retorikken rundt dette forandret seg markant de siste tiårene. Ordlyden har også gått fra å støtte og hjelpe dem som trenger det, til å få folk til å slutte å være så store byrder for samfunnet og heller begynne å stå opp om morran.

Dobbeltarbeidende kvinner skal ikke avlastes lenger nå.

Staten er ikke lenger en hjelpende hånd som skal la henne realisere flere av sine drømmer.

Nå er den arbeidsgiver, sjef og myndighet over hvordan hun innretter livet sitt.

De sier det kanskje ikke direkte, men det ligger i hvordan de kontrollerer pengene. Støtteordningene (eller kuttene i dem) er politiske virkemidler som er designet for å få oss til å velge den ene «muligheten» eller den andre, alt ettersom hvor de tenker de vil at vi skal gå.

Og de vil helt klart at alle skal i arbeid, som de selv definerer det: Utenfor hjemmet.

Jens Stoltenberg uttalte en gang rundt 2008 at «vi kan ikke premiere dem vi mener har valgt feil«, og hentydet til at Arbeiderpartiet ville fjerne kontantstøtten. Sitatet er behendig fjernet i ettertid, så jeg har ingen direkte kilder, men jeg tok notater selv. Sitatet dukker for øvrig også opp i saksreferater fra Stortinget, så jeg vet jeg ikke har fantasert.

Det er klart vi blir økonomisk kontrollert og sluset inn i hva de nå vil vi skal gjøre. Og det pakkes ikke lenger inn i lovnader om alle våre drømmers realisering og all friheten vi skulle få bare så fort vi hårdt arbeidende kvinner kunne få litt deilig, fortjent avlastning.

For nå?

Nå har kvinners deltagelse i arbeidslivet vært normalen i noen tiår, og vi begynner å se konsekvensene.

Det er for det første ikke lenger mulig for folk flest å eie en bolig med bare en inntekt. Faktisk har det gått så langt at boligprisene spiser opp likestillingen. Vi er defacto tilbake til å være avhengige av en mann igjen uansett. Så mye for frihet – nå må vi både ha en mann og en arbeidsgiver, og begge må ha ting på stell.

Dette er likevel ikke det verste.

Det verste er den uheldige utviklingen vi ser hos både kvinner og barn. Hvis kvinner var en ressurs i størrelse med oljepengene, er vi i så fall ekstremt dårlig investert. Mer enn hver femte kvinne over 45 år, er uføretrygdet. Og statistikken stiger. Dette her går ikke bra.

Som jeg har snakket om tidligere, er ikke Jens (tidligere statsminister, nå finansminister) noen menneskemann. Han har ikke kompetanse på menneskelige behov. Og det er unektelig en stor, stor mangel når det kommer til å styre en befolkning.

Det blir litt som å bare la være å lese bedriftsrapporter, prognoser og markedsanalyser når man investerer millioner i aksjemarkedet. Eller å ikke åpne ei bok om fjøsdrift om man kjøper en kuflokk for å produsere melk. Det er dømt til å gå med tap.

Og det er akkurat her vi er nå.

Kvinneinvesteringen som var tenkt å gå med overskudd parallelt med oljefondet, er i ferd med å havarere fullstendig. Fordi jobben med å finne ut hvordan man best forvalter denne spesielle ressursen, aldri egentlig ble gjort. Vi fikk et mannsrolleutvalg, men vi fikk aldri noe kvinnerolleutvalg.

48% av foreldrene, med mødrene i spissen, har valgt å være hjemme med barna lenger enn permisjonen de får. På TikTok deler norske, gravide kvinner sparetips for å gjøre det mulig for så mange som mulig.

Vi kan dermed konkludere med at våre drømmer om frihet nå har snudd andre veien.

Nå drømmer vi om friheten til å komme hjem igjen når og om vi vil, på den måten vi vil.

Vi drømmer om helse og fred for oss og våre barn.

Og Systemet kjemper mot.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Abonner på nyhetsbrevet
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

PS! Er du også lei av at regjeringen kaster kvinner og barn under bussen? Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.