Retten til å mene noe om abort

Det stormer litt i media igjen, kjære leser. KrFUs nyvalgte leder Ingrid Olina Hovland snakket i går om abort på en podcast og ga uttrykk for sine egne, personlige meninger og etiske refleksjoner rundt det å avbryte et svangerskap, og det tok ikke langt tid før overskriftene haglet i alle landets nettaviser. I tillegg ble det en sak på Politisk Kvarter i dag tidlig, hvor KrFs nestleder Ida Lindtveit Røse kom for å avklare et par ting i forhold til KrFs politikk.

La meg si dette med en gang: Dette er begge unge oppegående kvinner som har rett til å snakke om situasjoner som faktisk kan oppstå for dem, og hva de tenker om det. De har også rett til å ha politiske meninger, og rett til å ytre dem.

Dette burde vært en grunnleggende selvfølgelighet i Norge i 2025, men likevel ser kommentarfeltene ut som… vel, som kommentarfelter ofte pleier å se ut. Folk kjemper for total valgfrihet, men knebler samtidig folk som er uenige med dem. Jeg skjønner ikke helt hvordan de får dette til å henge sammen i hodene sine, men there you go.

Jeg skulle gjerne linket til VGs kommentarfelt på Facebook under denne saken, men de fleste kommentarene er slettet og VG har nå begrenset hvem som kan kommentere dette innlegget. Det ble stygt. Veldig stygt.

Men altså:

Ingrid Olina (20) tenker at man bør bære frem barnet også dersom det ble unnfanget under voldtekt.

Ida (32) sier at dette ikke er KrFs eller KrFUs politikk, men at det må være rom for etisk refleksjon rundt en så vanskelig og sår sak som abort faktisk er.

(Begge disse linkene går rett til henholdsvis podcasten og sendingen, hvor du kan høre dem snakke selv, uten å få det filtrert gjennom en journalist først – jeg anbefaler denne metoden!)

Og de har begge rett.

Denne podcasten hvor Ingrid Olina snakker om disse tingene, er sentrert rundt henne som person, og ikke rundt KrFU sin politikk. Hun snakker om hva som har påvirket henne, hva hun tror på, hva verdiene hennes er, hvilken utdannelse hun tar, og hva hun tenker om dating. Selvfølgelig skal hun kunne få mene noe om svangerskap og abort også.

Og Ida har helt rett når hun sier at det må være rom for refleksjon og etiske diskusjoner rundt dette, selv om det er en svært, svært vanskelig situasjon og selv om politikere og andre aldri kan klare å sette seg inn i det før de selv har vært der.

Vi lever i det vi liker å kalle et demokrati. Det betyr at alle stemmer er like mye verdt, og at vi ønsker både debatter og engasjement velkomment. Vi pleide å anse dette som en styrke for samfunnet. Vi pleide å ha dette som en helt grunnleggende verdi i dette landet.

Men likevel er vi her at det er farlig å mene noe høyt. Debatteknikkene og folkeskikken glimrer fullstendig med sitt fravær i kommentarfeltene, og man må jo virkelig begynne å spørre seg selv hvorfor.

Jeg tenker: Fortell meg at norsk skole har feilet, uten å fortelle meg at norsk skole har feilet. Det var jo her vi skulle ha lært disse tingene. Vi skulle ha lært å debattere saklig og konstruktivt. Vi skulle ha lært å stå for våre meninger og snakke sammen om dem på en god måte. Skulle vi ikke? Var ikke dette et av målene med skolen?

Utdanningsdirektoratet sier jo at

Opplæringen skal gi elevene kunnskaper og ferdigheter til å møte utfordringer i tråd med demokratiske prinsipper. De skal forstå dilemmaer som ligger i å anerkjenne både flertallets rett og mindretallets rettigheter. De skal øve opp evnen til å tenke kritisk, lære seg å håndtere meningsbrytninger og respektere uenighet. KILDE

For å si det som dagens unge sier det: Hva skjedde, bro?

Politikerne snakker om at barna ikke lenger kan lesing, matte og naturfag. Men jeg tror det er andre ting her de kanskje burde være enda litt mer bekymret for. Jeg tror samfunnsfag burde høyere opp på den prioriteringslista. For dette er hvor hele demokratiet knekker sammen, og dette er hvor selv den mest garvede politiker bør våkne om natta med kaldsvette og hyperventilering.

Hva jeg selv mener om abort?

Du klikket antagelig på denne linken for å få vite hvor jeg står personlig, og jeg skal gi deg det nå.

Først må du vite at jeg er en 49 år gammel kvinne, konservativt oppdratt, som var ufrivillig barnløs i flere år før jeg endelig fikk min største skatt i armene mine. I mellomtiden utdannet jeg meg til først barnehageassistent og deretter førskolelærer med fordypning i småbarnspedagogikk. Som 16-åring var jeg allerede frivillig i det som da het Alternativ til Abort Norge (nå Amathea). Jeg ser dette fra mine egne erfaringer og egen livssituasjon.

Jeg har også vært både pinsevenn og paganist i mitt liv, og begge har det til felles at de setter livskraften svært høyt, hver på sin måte.

Jeg står fortsatt der.

Og for meg begynner livet med det lille lysglimtet som skjer under unnfangelsen. Kall det kjemi, eller kall det livskraft, eller kall det chi eller Gud eller hva du vil: Dette er for meg livet som synlig begynner.

Med dette som utgangspunkt må man da videre ta stilling til om hvorvidt alt liv er hellig, eller om noen liv kan tas under spesielle omstendigheter. De kristne vil uten å blunke si «alt liv er hellig«. Og jeg tror vi skal holde oss der, for det fort kan bli veldig stygt og komplisert om vi i det hele tatt åpner for at liv kan tas under visse forutsetninger. Med dagens kommentarfelt tatt med i betraktning er nok ikke det en spesielt heldig retning å gå.

Så ja. Jeg er dermed mot abort i de aller fleste tilfeller. Noen ganger må man dog velge hvilket liv som skal reddes fordi man ikke klarer å redde to samtidig, og jeg ser begrepet «liv» vidt: Hvis kvinnens liv blir for alltid knust og ødelagt og hun aldri vil kunne leve et godt liv igjen om hun tvinges til å fullføre svangerskapet, så er det en avveining jeg er villig til å gå med på.

Jeg dømmer deg ikke om du forteller meg at du har tatt abort. Men jeg blir lei meg fordi du kanskje følte at du ikke hadde nok støtte i samfunnet rundt deg til å gjennomføre det, og jeg blir lei meg fordi du ikke fikk det jeg anser som mitt eget livs aller største gave og velsignelse: det å holde babyen min i armene og se henne vokse opp til å bli den nydelige unge kvinnen hun nå er.

Vi snakker om to helt forskjellige samfunn

Det er også et viktig at samfunnet forstår at kristenfolket ofte lever i en subkultur hvor det finnes noen litt andre spilleregler. Jeg snakket litt om konseptet med underdanige kvinner for en stund siden, og det er litt den samme situasjonen her.

Den kristne, gravide kvinnen har kanskje en hel menighet som støtter henne med alt fra økonomi til barnepass, middager, husvask og sjelesorg. De vil se barnet hennes som en gave fra Gud, uansett omstendighet og hvordan det ble unnfanget. Bibelen har jo en tradisjon for gravide kvinner og Guds vilje. Jomfru Maria er den mest kjente, men det er også fortellinger om Sara som ble gravid lenge etter at hun var ufruktbar. Svangerskap er hellige. De er en av de måtene Gud utfører mirakler på, og hennes barn vil være et mirakel. Det gjelder uansett om det var planlagt, et uhell, eller resultatet av et overgrep. Og dette forandrer alt. En godt fungerende menighet er også et godt støttesystem.

Du må også ha i bakhodet her at en hypotetisk kristen kvinnen som ble gravid etter en voldtekt, kanskje allerede vil være i dette mindsettet. Hun vil kanskje allerede se barnet som en gave hun ønsker å lære å elske, selv om starten ble vanskelig. I dag leser hun i kommentarfeltene at barnet hennes fortjener å dø fordi faren er en voldsmann. Dette slår begge veier for henne.

Om du aldri har levd i en menighet, kan du ikke forestille deg engang hvordan det fungerer innenfra. Hun har rett og slett noen helt andre forutsetninger enn gravide kvinner i det norske samfunnet generelt har, og hun vil kanskje (avhengig av menighet, selvsagt) bli tatt veldig, veldig godt vare på.

Jeg har vokst opp i både en trygg familie, og i en menighet jeg vet ville støttet meg uansett hva som skjedde. I den perioden av livet mitt hadde jeg faktisk både foreldre, besteforeldre, lærere, en pastor og en ungdomskorleder som ville tatt meg inn i stua si og lagt et teppe rundt meg når som helst på døgnet og uansett situasjon, i tillegg til hele det miljøet av venner jeg hadde på den tida. Det er på mange måter en svært privilegert situasjon å være i.

Og kontrasten til det norske samfunnet som det nå fungerer, er så ekstremt grell.

Kommentarfeltene sier sitt alene.

(Jeg har også sett på samfunnsdebattens kulde i et tidligere blogginnlegg, som forklarer hvordan retorikken sakte endret seg fra Harlem Brundtland og Bondevik, til Stoltenberg og Støre. Det er også ganske avslørende.)

Derfor blir det også nesten umulig for mange å forstå hva kristenfolket snakker om, når de sier at barn er Guds gave og at vi må bygge en bedre omsorg rundt den gravide kvinnen. Folk flest ser det bare ut fra dette samfunnets perspektiv, fordi det kanskje er alt de har sett.

Selvfølgelig ville man ikke latt noen føde et barn alene under disse forutsetningene. Men som sagt: Det er ikke disse forutsetningene vi snakker om. Det er to helt forskjellige univers.

Det er heller ikke sånn at alle som tar abort, faktisk ikke ønsket å beholde barnet. Statistikken viser at økonomi og boforhold mange ganger er årsaken, og der har jo samfunnet og politikerne en jobb å gjøre. At kvinner tar abort bare fordi de ikke har råd til å få barn, er en krise i seg selv.

Gruppen gifte/samboende under 34 år med ingen eller ett barn oppgir mer sammensatte årsaker. Ikke fullført utdanning eller utilfredsstillende tilknytning til arbeidslivet, som igjen fører til dårlig økonomi, oppgis som viktigste grunn for halvparten av kvinnene i denne gruppen. KILDE

Vi burde ikke uten videre la oss være bekjente av at norske kvinner føler seg nødt til å avbryte et svangerskap fordi de ikke har råd til å få barn. Ikke når vi samtidig har eldrebølgen truende som en tsunami i horisonten. Det er også et perspektiv vi er nødt til å ha med oss.

Derfor, kjære leser, må vi også snakke om samfunnet disse livene skal fødes inn i, og hvordan vi tar vare på både kvinner og barn. Kontekst er viktig. Forståelse av de ulike samfunnsperspektivene er også grunnleggende å ha med seg for å se hele bildet.

Det er altså ikke kristenfolkets mening at kvinnen skal stå alene i en mørk bakgate med en blodig strikkepinne, som kommentarfeltet gjerne liker å lire av seg. Det følger jo også med en hensikt om en mye bedre svangerskapsoppfølging og omsorg for både mor og barn i etterkant.

Jeg mener at abort ikke er noe vi bare bør åpne fritt for. Livet for meg er hellig, helt fra unnfangelsen av. Jeg forbeholder meg både retten til å mene det, og retten til å ytre det høyt.

Men jeg mener også at vi har et langt, langt stykke å gå som samfunn før det blir trygt og godt for kvinner i alle situasjoner og omstendigheter å føde og oppfostre barna sine her.

For meg er dagens kommentarfelt bare et bevis på det.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Abonner på nyhetsbrevet
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

PS! Er du også lei av at regjeringen kaster kvinner og barn under bussen? Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.