Jeg har sett Sagaen om Isfolket på Nationaltheatret
Denne teksten inneholder affiliatelinker, og jeg vil tjene noen kroner om du velger å handle gjennom dem. Tusen takk!
Som du vet om du leste mitt forrige innlegg, så har jeg et prosjekt på gang for å endelig ha det litt mer gøy igjen etter to år på dialyse og så endelig en nyretransplantasjon. I den forbindelse bor jeg på pasienthotell i Oslo i et par måneder, og dette åpner for en del muligheter jeg ikke har hatt tidligere.
Det viser seg jo at selveste Nationaltheatret nå er en liten spasertur unna, og da kunne jeg ikke annet enn å falle for fristelsen til å kjøpe en billett til forestillingen om Sagaen om Isfolket.
Og ja.
Det var med stor skepsis og dårlige anmeldelser i bakhodet, så jeg visste hva jeg gikk til. Om jeg ikke hadde visst det, hadde jeg nok blitt ganske sur.
For altså, dette var det universet jeg bodde i på slutten av 80-tallet. Jeg leste Isfolket hver eneste dag når jeg kom hjem fra skolen (eller for den saks skyld, PÅ skolen, med boka litt gjemt under pulten), og siden serien ikke var ferdig publisert enda, begynte jeg bare på Trollbundet (bok 1) igjen mens jeg ventet på neste utgivelse. De ble lest i filler. Og jeg kan fortsatt hele passasjer utenat.
«Tre dager senere fikk de beskjeden. Sol var tatt. Av egen fri vilje hadde hun gått rett i armene på knektene.»
For eksempel.
Så Isfolket er bare ikke noe du kødder med for meg, og jeg hadde egentlig bestemt meg for å la denne teaterforestillingen ligge.
Men så… Så gikk jeg forbi Nationaltheatret her om dagen, og så banneret henge der, og tenkte…. OK. Jeg må bare se den.
Jeg er glad jeg gjorde det.
Når forventningen var at dette bare ville være noe Isfolket-ish og at man kunne se det mer som en slags teatralsk parodi enn noe annet – og legger til en GOD DEL velvilje når det kommer til kostymevalg og skuespillere – så funket det faktisk.
(Selv om Tengel er kledd som en sliten biker (på 1600-tallet?) og den fattige, utarmede Silje er en noe overvektig norsk-kenyaner.)
Og du må tåle at salen (inkludert deg selv) fniser høyt av de teiteste tingene. Det føles mange ganger som en parodi på bøkene, det gjør det.
Men skuespillerne er gode, de skaper et eget univers, og de har sterke tilstedeværelser på scenen. Noen av dem har en egen aura i seg selv, og de kan fortelle en hel historie bare ved å stå stille og være der. Jeg har aldri sett noe lignende før. Synet av Tengels sjel der han står og ser slekten vokse og spre seg, mens han selv aldri hadde tenkt at han skulle føre den videre, var intenst.
Så får det bare være at de i grunnen spiller noen andre karakterer enn dem jeg faktisk kjenner fra bøkene. Nationaltheatrets Sol har for eksempel langt mindre klasse og sjarm enn bøkenes. Hun er vulgær og upolert (jokkebevegelser og tunga ut i tide og utide, liksom?) og har ingenting av den magiske tiltrekningskraften vi ser hos bøkenes Sol. Men hun gjør det likevel så gjennomført at det er en sceneopptreden jeg sent kommer til å glemme.
Ulvar, stakkars, har havnet i rullestol og har et homoerotisk forhold til Tamlin, som dermed aldri får møte sin Vanja fordi hun rett og slett ikke finnes. Hans mor, nattdemonen Lilith, er redusert til en digital tegneseriefigur som minner mer om en furbie enn de underjordiskes mor. Tamlin ser også ut som en… tja. Hva i alle dager skal kan kalle det? En forvokst frosk? Det hører mer hjemme i barne-tv enn det gjør noe annet sted, og det er på en måte her man skjønner at man egentlig ser på noe helt annet.
Den første akten går noenlunde etter bøkene. Den andre… Not so much.
Jeg skjønner at man nødvendigvis må hoppe over noen generasjoner når det er flere hundre år som skal inn på tre timer, men ikke hvorfor man utelater noen av de viktigste karakterene. Tarjei finnes ikke. Ikke Nathaniel heller. Selv innledningen (du vet, den biten med «En dag gikk Tengel den onde ut i ødemarken» som står i begynnelsen på de litt senere bøkene i serien) er også omskrevet.
Og dét er kanskje mitt aller største ankepunkt: Hele poenget med historien er endret. Denne teatervarianten av Sagaen om Isfolket venter ikke på den utvalgte som skal oppheve Tengel den ondes forbannelse. Den venter på den som skal la Tengel den onde ta bolig i sin egen kropp.
Og det er her jeg faller totalt av.
For løsningen er Lucifer. Avslutningen er at han får verdensherredømmet og erstatter alle religioner og herskere og egentlig alt med, vel, seg selv, der han står med hvite vinger og en paljettdekorert diger dildo mellom beina. Og hans Saga, dronningen av de svarte saler, er Sol reinkarnert.
De forteller rett og slett en helt annen historie enn den Margit Sandemo skrev.
Det er en merkelig opplevelse.
Og den funker som sagt bare hvis du glemmer at du egentlig har lest bøkene og isteden lar deg synke inn i denne nye fortellingen.
Sceneshowet er bra. Skuespillerne er gode. Musikken er fengende, og lyssettigen er magisk. Teaterforestillingen står på en måte godt på egne bein og har verdi i seg selv. Nationatheatret er også utrolig vakkert og akkurat det rette stedet å sette opp dette stykket på.
Men Sagaen om Isfolket er det bare ikke.
Så spørs det om det egentlig er så veldig viktig.
For…
Jeg trodde jeg ville hate den, men nå har jeg egentlig bare lyst til å se den en gang til.
Og nå er det bare seks forestillinger igjen.
Hm….
Du kan kjøpe en av de siste billettene her.
Denne teksten inneholder affiliatelinker, og jeg vil tjene noen kroner om du velger å handle gjennom dem. Tusen takk!
Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?
✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS
Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.
Likte du innlegget? Del det videre her:
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Ingrid Jeanette
Ingrid Jeanette har blogget siden 2004, og skriver om naturlig livsstil, magisk hverdag, kultur og samfunn, og ellers det som faller henne inn i hodet. Mer om Skogfrue →
