Jeg er en feminin kvinne, og det forventer jeg respekt for

Likestillingen har gått for langt, skrikes det fra det ene hjørnet i media for tida. Slett ikke langt nok, skrikes det fra den andre siden. Men når ingen diskuterer hva likestilling er og hva premissene bør være, så er hele diskusjonen tilsvarende meningsløs.

La oss nå late som at likestilling mellom kjønnene betyr at begge verdsettes like høyt av samfunnet. Lik lønn for likt arbeid, begge kjønn like representert og så videre. Dette er den selvsagte delen av det, den som er enkel å måle. Det er statistikk og det er prosentvekst (eller tilbakegang), og det er størrelser som er enkle å forholde seg til for selv den minst oppegående sjel blant oss. Fremover bra. Bakover dårlig. Me Tarzan, you Jane.

Men så blir det mer komplisert når man ser på forutsetningene som ligger bak. For kvinner er ikke menn. Det er forskjell på oss. Vi har et annet hormonsystem – vårt er en 28-dagers syklus som følger månen, der menns er en 24-timers syklus som følger sola. Vi bærer barn. Vi ammer. Vi har et annet immunforsvar. Vi sover annerledes. Vi er mer sensitive for miljøgifter.

Og det betyr, likestillingsmessig, at vi ikke kan forventes å fungere på nøyaktig samme måte som menn heller. Det blir litt som å kreve at en giraff skal svømme like godt som en laks. Bortsett fra at giraffen tilsynelatende klarer det en stund, med en massiv innsats. Hvilket i grunnen er der likestillingen er nå.

Det var mennene som fant på den nåværende samfunnsstrukturen, med faste arbeidstider hver dag og et visst antall timer som skal krysses av på lista.

Det var ikke oss. Det var ikke det.

Nå er det ikke sånn at kvinner pleide å sitte hjemme til pynt heller. I utgangspunktet var hjemmet og gården produksjonsbærende og inntektsskapende. Mann og kvinne fungerte som en enhet, og familiene var suverene før staten grep inn og tok kontrollen. Sola og månen styrte. Naturen og biologiske behov var livskrefter og næringsvett. Men så skjedde industrialiseringen. Mennene ble tatt ut av hjemmet og ut av sin naturlige kontekst på jorder og i skog, og isteden plassert i en fabrikk. En stund senere krevde kvinnen, uvisst av hvilken grunn, å få følge etter inn i denne nye manneskapte virkeligheten.

Det logiske ville kanskje heller vært å kjempe for å få mannen tilbake igjen i inntektsbærende produksjon hjemme.

Men her er vi, da. Likestilte og fornøyde utbrente.

(Du kan lese mer om denne ideen i eboka Feminin økonomi.)

Så, hvordan ser det ut, da? Å leve et feminint liv som kvinne, uten å prøve å late som om hun er mann?

For det første betyr det å leve litt saktere, og for eksempel sørge for at man får nok søvn. Jeg nekter å stå opp tidlig med mindre jeg absolutt må.

For det andre betyr det å leve i tråd med syklusen sin. Dette vil være individuelt for hver kvinne, men generelt er menstruasjon en krevende uke, og uka opp mot eggløsning er den mest produktive. Så planlegger man deretter.

Fordi jeg forstår og respekterer mine egne biologiske behov, forstår jeg også at jeg må beskytte min datters. Hun er straks voksen nå, men jeg var generøs med fraværet hennes på ungdomsskolen. Vi vet jo dessuten også at ungdommer har et annet søvnbehov enn skolen klarer å tilpasse seg til, og at det er foreldrenes oppdrag å ivareta barnas fysiske og psykiske helse. Det inkluderer å sørge for at de får nok hvile.

Men fremfor alt betyr det at man kan gi slipp på å prøve å passe inn i en maskulin verden. Og her ligger det nå enormt mye avlæring for mange av oss. Det sårede og maskuliniserte feminine er ekte, og det er det vi ser i kommentarfeltene nå som likestillingsdebatten raser i alle medier igjen. Det virker som om feminine kvinner utgjør en så dyp, eksistensiell trussel for mange at de reagerer med full angrepsposisjon i møte med dem. Mest sannsynlig bunner det ut i at det feminine er mykt og sårbart, og at disse kvinnene vil være i faresonen for kanskje ubotelig skade om de lar seg selv gå dit.

Og det, kjære leser, er selve indikasjonen på at vi ikke har noen form for reell likestilling likevel. Desto sintere feministene blir, desto mer truet er de i selve sin egen femininitet der de står. Men de ønsker å ødelegge femininiteten istedenfor å dekonstruere selve fienden, som er det patriarkalske samfunnet som mennene våre engang ble lokket ut i av industriherrene. De sier (skriker!) med hele seg at det er ikke greit å ønske seg en feminin livsstil i dette landet. At de unge kvinnene tar feil. At de velger feil. At det er farlig. Det er farlig!

Og dette kommer jo ikke fra trygge kvinner.

Hvorfor er de ikke trygge? Hvem skaper denne utryggheten?

Jeg er nå så trygg i min egen femininitet at jeg ikke lenger trenger å gjøre manneting bare for å fremstå som kul og moderne. Men jeg har vært der, jeg også. Jeg kledde meg i svart og hatet rosa og jobbet meg spent ihjel for å få mine to akademiske grader og komme meg opp og frem i her i verden. Det endte med full utbrenthet, organsvikt og uførepensjon.

Fortsatt kan jeg kjenne mitt indre maskuline skrike etter oppmerksomhet mange ganger. Jeg vil ha mer utdannelse (to akademiske grader er ikke nok?), jeg vil ha resultater i bedriften min, jeg vil ha fremgang og vekst og jeg vil ha anerkjennelse for det jeg gjør, for jeg må skape trygghet.

Men så må jeg minne meg selv på å lande i mitt feminine igjen – der jeg allerede er og har nok. Der jeg hviler, gir meg selv næring, puster og fokuserer på skjønnheten rundt meg. Der jeg skaper ut av kreativitet, ikke ut av ambisjonsstress i mitt eget hode. Der den sanne tryggheten faktisk finnes.

De fleste av oss har mye å rydde opp i i vårt indre, etter flere tiår med programmering, propaganda og «kvinnefrigjøring» i skatteetatens navn.

Noe av det vanskeligste er likevel å leve åpent og ubeskyttet som en feminin kvinne i Norge i dag. Det er ikke mennene og det toksisk maskuline som er det største problemet i så måte – det er de sinte feministene som til stadighet lar sin egen selvforakt gå utover andre. Unge kvinner utsettes for hets om de ytrer at de ønsker å leve feminint, og det ser ikke ut til å bli bedre. Jeg fikk også en god dose av dette servert den gangen jeg selv var hjemmeværende med min egen datter, men det virker som om de siste 15-20 årene bare har gjort maskuliniserte kvinner enda litt sintere enn de var da.

Det forteller meg i grunnen bare at den reelle likestillingen aldri har eksistert i det maskuline industrisamfunnet. At det er enormt mye å gjøre før vi kommer så langt.

Men her er jeg.

En feminin kvinne, som nekter i å innordne seg i en verden som ikke ble skapt av noe feminint.

(ingenting ekte kan skapes av noe annet enn det feminine)

I min verden behøver vi ikke å jage etter falske trofeer. Vi tar godt vare på både oss selv og barna våre, og vi lar vår kreativitet skape skjønnhet hver dag. Vi stresser ikke, for vi skjønner at ambisjoner om evig vekst er unaturlig og ikke tilhørende her. Vi vet at virkeligheten blir skapt her, av oss.

Og jeg forventer faktisk å bli møtt med respekt og anerkjennelse for min femininitet.

Jeg forstår at det vil være nær umulig for en stresset og maskulinisert kvinne å respondere hensiktsmessig på noe sånt som dette, men likevel.

Jeg sier det igjen:

Jeg nekter å innordne meg i en verden som ikke ble skapt av noe feminint.

Og jeg forventer å bli møtt med respekt for min femininitet.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen