Personlig & historier
-
Et glimt fra min slektslinje – eller fra det brutale livet i Heddal på 1800-tallet (+)
Jeg falt ned i et aldri så lite kaninhull igjen, kjære leser. Jeg begynte å se på slektsforskning igjen, og det jeg fant, ga meg gåsehud og bare enda flere spørsmål. Og siden jeg vet at mange av mine lesere er fra denne samme bygda, vil jeg gjerne også dele det jeg har funnet ut. Men for at du skal forstå dybden i det jeg skal si fullt ut, må du også ha konteksten og bakgrunnshistorien for hele slekta frem til den kvinnen jeg skal sette fokuset på i denne teksten. Kontrasten er nemlig smertefullt stor, og viser hvor galt det kan gå.
-
Når ble alt så digert?
Jeg hadde en relativt privilegert oppvekst, kjære leser. Pappa hadde en inntekt som var godt over snittet i forhold til det andre familier her hadde, og vi hadde noen muligheter mine venninner ikke fikk. Jeg tenkte aldri over det da, men vi var jo de eneste som dro til syden og de eneste som hadde egen båt når vi ferierte i Norge. Vi var blant de første som fikk videospiller, og de første som fikk Nintendo. Penger var aldri noe problem. 80-tallet var en nydelig tid. Men det slo meg her om dagen at om jeg skulle levd nå som jeg levde da, ville jeg likevel følt meg ganske fattig.…
-
Nei, jeg står ikke «utenfor», Jonas. Jeg dumper deg. (+)
Jeg er ufør. 100%. Jeg går i dialyse tre ganger i uka, og jeg er under utredning for nyretransplantasjon. Jeg har også et barn. Det vil si, hun er nylig ikke barn lenger, hun ble myndig forrige uke, og hun er min store glede og fryd i livet. Jeg har klart å gi henne den oppveksten jeg ville, med mye tid og nærhet og oppfølging selv om vi aldri har hatt den store inntekten her i gården. Det tok meg nemlig 20 år fra den første sykemeldingen til jeg endelig fikk innvilget uføretrygd, og den ble sågar utregnet på grunnlag av at jeg var student uten inntekt. Derfor mottar jeg…
-
Om lengselen etter Blogglandia – og hvordan vi kan få det tilbake igjen
Jeg kommer ikke til å slutte å snakke om det, kjære leser. For jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Og jeg vet ikke om dere andre forstår hva jeg snakker om engang, når jeg snakker om noe som egentlig skjedde for 15 – 20 år siden. Mange av dere var ikke engang aktive på nettet da, eller i alle fall ikke noe særlig bevisste på hva som skjedde. Og derfor skal jeg fortelle dere det nå. Dere som var med, kan mimre sammen med meg. Dere andre får nå et slags innblikk i det som en gang var bloggosfæren – eller Blogglandia, som vi noen ganger kalte det.…
