Om lengselen etter Blogglandia – og hvordan vi kan få det tilbake igjen

Jeg kommer ikke til å slutte å snakke om det, kjære leser. For jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Og jeg vet ikke om dere andre forstår hva jeg snakker om engang, når jeg snakker om noe som egentlig skjedde for 15 – 20 år siden. Mange av dere var ikke engang aktive på nettet da, eller i alle fall ikke noe særlig bevisste på hva som skjedde.

Og derfor skal jeg fortelle dere det nå. Dere som var med, kan mimre sammen med meg. Dere andre får nå et slags innblikk i det som en gang var bloggosfæren – eller Blogglandia, som vi noen ganger kalte det. Et drømmeland hvor alt var mulig og alle hadde sine egne stemmer, borte fra det som senere skulle bli algoritmestyrte feeds og ekkokamre fulle av stadig sykere ting.

Det kjennes ut som en hel evighet siden. Noen sier det har utspilt sin rolle og at det ikke kan bli sånn igjen. Jeg er redd de fleste er for fanget av sosiale mediers hypnotiske besvergelse, men jeg skal gjøre et seriøst forsøk likevel.

For det var en gang, kjære leser…

Det var en gang at alle som ville være på nettet, måtte ha sin egen blogg.

Og vi levde livene våre der. Vi skrev livene våre.

De livene ble til som vi skrev dem. Noen ganger skrev vi det vi levde, andre ganger levde vi det vi skrev. Det spilte ingen rolle, for det gled inn i hverandre uansett, og det var en hel full skaperprosess – uansett om vi skapte livet eller skrev teksten først. Det er noe med å først forestille seg hvordan drømmelivet er, og så skape sin egen versjon av akkurat det – om det så bare er for å ha noe å skrive om. Man har jo uansett gjort noe koselig og bra og fint. Det spiller ingen rolle hvilken motivasjon man hadde for å lage en fin stuekrok eller lese en bok, så lenge man faktisk har gjort noe bra.

Og vi skrev i et format som forble aktuelt i søkemotorene, om vi traff på noe mange googlet etter. Dette er kanskje vanskelig å fatte nå, i en verden hvor alt farer forbi i feeden og blir borte etter bare noen få dager, men du kunne faktisk skrive ett blogginnlegg én gang og få trafikk til det nesten inn i evigheten.

På en av mine blogger, Hjemmemamma.com, skrev jeg for eksempel et blogginnlegg om tre billige måter å pusse messing på. Det var i 2009. TOTUSENOGNI. Det er 16 år siden. Og det får fortsatt nesten daglige treff. I går fikk det 15 visninger. Selv om jeg ikke har rørt noe som helst på den bloggen på måneder og kanskje år.

Prøv å poste noe sånt på Instagram? Jeg gir det maks tre døgn før det forsvinner inn i glemselen.

Bloggene var et sted hvor vi kunne utforske ting, skrive lengre tekster og utvikle en sammenhengende tanke om ting vi brydde oss om. For vi hadde tid til det, både å skrive og å lese. Det kom ikke noen trending audio eller varsler rett under eller mens vi holdt på med det. Hjernen fikk tid til å fordøye alt sammen.

Vi skapte ikke bare livene våre, men vi skapte også i stor grad oss selv. På en mye dypere måte enn man rekker å gjøre nå, ved å masseprodusere kjappe og overfladiske reels på TikTok eller Instagram. Fordi blogginnlegg med en viss substans krevde en viss innsats og en viss tankevirksomhet for å henge sammen. Når du var ditt eget brand, måtte du også utvikle deg selv som person. Det inkluderte tanker og meninger og formidlingsevne.

Og vi bygde oss på hverandre.

Leste du noe du likte? Da kunne du la deg inspirere og skrive et tilsvarende innlegg. Leste du noe du var totalt uenig i? Fint, da kunne du skrive ditt eget flammende blogginnlegg om det som motsvar. Uansett hadde du ditt sted å uttrykke deg på, til dine lesere, på din måte – og på dine egne premisser.

Det var uansett bare ansett som skikk og bruk å linke til det blogginnlegget du bygget din egen tekst på. Da ville det kanskje også dukke opp i den andre bloggens kommentarfelt som en såkalt «ping», sånn at leserne lett kunne hoppe fra blogg til blogg og se hva forskjellige mennesker skrev om det samme temaet.

På denne måten slapp vi også i stor grad unna ekkokammeret. Vi fikk isteden et mangfold av meninger og verdier, som igjen ble viktig når vi skulle skrive våre egne ting og utvikle våre egne ideer.

Men vi hadde ikke bare diskusjoner. Noe var også bare for gøy, og vi hadde bloggutfordringer som «hva har du i veska di» og «hvilken bok leser du nå». Enkelt og lett og samtidig inspirerende ting å lese for leseren, som ofte var ute etter gode ideer til sitt eget liv. Noen ganger skal det bare noe så enkelt som link til en leppepomade til for å føle seg litt vel.

Av og til dukket det også opp såkalte «blog hops», hvor vi hadde en widget (eller app, ville det kanskje blitt kalt i dag), hvor vi valgte et tema eller et spørsmål, og så kunne alle som ville skrive et innlegg og legge det inn i lista. På den måten fikk du en hel lang liste med bloggere som blogget om det samme. Og så kunne du bare lese deg gjennom for å få en haug med inspirasjon og oppdage nye bloggere samtidig. Det kunne være at fra «din beste matoppskrift» til «ditt fineste naturminne». Alt ettersom hvem som arrangerte bloghop’en og hva fokuset for den bloggen var. Her kunne man virkelig connecte basert på interesser og erfaringer.

Og vi hadde giveaways. Mange av dem. Alltid var det et eller annet spennende å vinne, bare ved å legge igjen en kommentar eller følge noen på de forskjellige kanalene. Og forretningsverdenen hang med – det var aldri vanskelig å få tak i premier, for man kunne egentlig bare sende en mail og spørre om det man ville ha. For alle visste at dette betydde massiv eksponering for produktet, selv om bare én ville vinne det. Dette var noe alle vant på.

Media generelt var også samarbeidsvillige. Så samarbeidsvillige, faktisk, at de satt opp en såkalt Twingly under nyhetssakene sine. Under fks en VG-artikkel kunne man legge inn linken til et blogginnlegg som handlet om akkurat det samme. Og dermed ville alle som leste denne artikkelen, kunne klikke seg videre inn på din blogg og lese det du hadde å si om dette også.

Vi lærte hverandre å kjenne, vi som fulgte hverandre. For vi måtte faktisk dra oss ut av våre egne hjemmesider og besøke de andre. Det var som å komme inn i forskjellige mikroverdener og forskjellige hjem, fordi alle skilte seg ut på en eller annen måte. Akkurat som livene våre og virkelighetene våre gjorde. Noen hadde mange barn, noen hadde ingen. Noen elsket å lage middag og dele sine oppskrifter, andre var mer opptatt av hvilke bøker du burde lese. Noen trente hver dag, andre var politisk engasjerte. Men alle hadde sine ting de var opptatt av.

Det var en hel verden, og den hadde både kompleksitet og et enormt potensial.

Den varte en stund, men så… Så var det bare over en dag.

Jeg føler jeg bare blunket (det vil si, jeg sluttet og blogge litt for å begynne på en ny utdanning igjen), og så var det borte i neste sekund.

Mest av alt, tror jeg, fordi Blogg.no endret på sine rammer. Dette var nemlig her de aller fleste (ikke jeg) begynte, og de hadde et helt økosystem gående av blogglister, feed og samfunn. De gjorde noen innmari dårlige valg – først fjernet de muligheten for at frittstående bloggere kunne være med på listene sine, og så la de om hele strukturen sin slik at alle måtte lære seg et nytt program om de ville eller ikke. Og til sist var det bare spesielt utvalgte som fikk ha sin blogg der. Nå må man faktisk søke seg inn og vente på plass. De har nå også fucket det til med annonseringer og utbetalinger, så det skipet har nok gått på grunn.

Og så ble sosiale medier stadig dyktigere til å manipulere oss til å bare svipe enda litt dypere ned i feeden, for å se enda en teit reel på fem sekunder eller enda en story som bare flimrer automatisk forbi uten at du selv har valgt å gå inn til akkurat henne.

Men, kjære leser.

Noen av oss er fortsatt her.

Jeg er her, og sluttet aldri å blogge selv om det tidvis har blitt sjeldent.

Jeg har noen få på lista mi som fortsatt er aktive.

Og det betyr at vi kan få (nesten) alt dette her tilbake igjen, om vi bare velger å gjøre det.

Har du allerede en blogg fra gamledager, kan du bare åpne den og skrive et blogginnlegg igjen. Begynn med å reintrodusere deg og skriv et innlegg om alt som har skjedd i livet ditt siden sist. Fortell dem hvem du er nå. Det er første utfordring. Linker du opp til dette innlegget, får du en god gammeldags ping i kommentarfeltet her!

Om du ikke allerede har en blogg, eller den har blitt slettet, kan du lett bare starte din egen gratis blogg på WordPress.com. Det er null stress og null risiko. I så fall skriver du bare en introduksjon som ditt aller første innlegg, og så er du i gang.

(Vil du senere ha bloggen over på ditt eget domene for å eie absolutt alt og ha full kontroll, kan du lett starte for deg selv. Da bare eksporterer du fra gratisbloggen og laster opp alt dit.)

Og så kan du blogge av hjertens lyst. Fortell oss om hjertesakene dine, og link til hvor vi kan støtte dem. Du vet det kanskje ikke, men backlinks er valuta på nettet. Desto flere linker du kan gi til de gode sidene, desto høyere vil de kunne nå opp med sitt innhold i google-søk. Her kan du faktisk bidra!

Ellers kan du fortelle oss om hvilke bøker du leser eller har lyst til å lese, din siste helsehack, noe spennende du har lært eller funnet ut, noe artig eller irriterende som skjedde, hva din beste oppskrift for søndagskosen er, hva du mener om en nyhetssak, eller hva du enn ser for deg er livskvalitet og inspirerende for deg å dele noe om.

Du kan skrive såkalte evergreens (som det innlegget jeg skrev om å pusse kobber!) som alltid vil være aktuelle, og du kan skrive om sesongbaserte ting – hvordan du pynter stua til advent eller dine beste ferietips for sommeren, som da vil kunne dukke opp igjen til neste år. Kanskje du bare vil skrive i dagbokform sånn at leseren må følge deg uke for uke for å få vite hvordan det går, med plot twists og alt. Eller kanskje du vil kombinere og bare leve livet som det kommer.

Det fine er at dette blir 100% deg, og 100% det livet du ønsker å leve.

Og så kan du lage content om blogginnholdet på Instagram, og dele linkene der. La sosiale medier få en mening og en hensikt i å bygge opp noe som er ditt, og ikke bare scrolle bort dagene mens du er noen annens produkt der inne.

Når vi blir mange nok, kan vi begynne å spille hverandre bedre igjen. Vi kan ha bloggchallenges og giveaways og få tilbake det som var finest med å ha blogg som hobby sammen med flere.

Det kan begynne så enkelt som at du starter en gratis blogg. Eller åpner den du allerede har, og reintroduserer deg som den du er nå.

Jeg tror dette er akkurat det vi trenger for å ta tilbake suvereniteten i våre egne liv. Bryte besvergelsen i sosiale medier og begynne å bygge våre egne univers igjen, tekst for tekst.

Det kommer til å være så verdt det.

Jeg venter spent! 🥰

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS