Tyngden av det jeg vet

«Du er så kunnskapsrik», sier folk ofte til meg. «Du har lest så mye. Du vet så mye». Og de har antagelig rett. Jeg stiller mange spørsmål. Jeg googler. Jeg prompter KI. Jeg kjøper bøker og leser dem noen ganger tre ganger for å få med meg alle nyansene. Jeg har, ikke minst, tatt ikke bare en, men to høyere utdannelser. Det er bare en stor del av den jeg er.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er allvitende her. Grunnen til at jeg fortsetter å stille spørsmål, er jo nettopp det. Det er mye jeg ikke vet. Det er mye som forblir uklart. Det er mye jeg trenger å lære.

Men likevel begynner det av og til å tegne seg noen klare bilder av situasjoner jeg studerer. Og noen ganger er de bildene så mørke og dystre at det blir vanskelig å vite hva man skal gjøre med dem.

Den første gangen jeg opplevde dette, var da jeg skrev masteroppgaven min. Den handlet om hvordan naturen presenteres for unge fiction-lesere, og hva implikasjonene av dette er. I den forbindelse måtte jeg spørre, og studere, hva grunnen er et til at mennesker behandler naturen som de gjør. Hvorfor vi er så himla destruktive. Og trassige, når vi får vite sannheten om oss selv og blir konfrontert med konsekvensene av våre handlinger. Det sendte meg ut i en lang periode med økosorg. Det var nesten ikke til å bære – men mer om det senere.

Denne gangen falt jeg ned i et kaninhull etter at Jens Stoltenberg rota det til med finansbudsjettet. Jeg begynte å skrive kommentarer på facebook, men facebook har bestemt seg for å ikke gjøre linker klikkbare i kommentarfeltene. Så jeg bestemte meg bare for å lage en egen kildeliste her inne, men en link som er enkel å huske og skrive inn i url-feltet manuelt. Der samler jeg de kildene jeg baserer mine uttalelser på, og de illustrerer også dette landets tilstand hva kvinner og barn angår i dag.

Kildelisten ligger her.

Og bildet taler sitt tydelige språk. Det kan ikke fornektes lenger. Det er kullsvart.

Gå og se.

Når du er der inne, ber jeg deg også om å faktisk klikke på linkene. For dette bidrar til at artiklene spres høyere i algoritmene, sånn at folk får se mer av lignende innhold. Det er sånn internett fungerer. Det er som en stemmeurne, eller en jukebox. Dette er sånn vi får ut informasjon og kunnskap i dagens systemer. Engasjement og oppmerksomhet er nøkkelen. Klikk. Og del videre, så enda flere klikker. Det er valutaen.

Det går for det første ikke bra med barna våre. Det er det viktigste. De siste 10 årene har det bare blitt verre med tanke på psykisk helse, spesielt for jenter mellom 12 – 24 år. En av Norges beste fagfolk på området, Trond H. Diseth, har vært ute i media flere ganger over et periode på et par år, for å fortelle om hva han ser: At norsk skole gjør barn syke.

Barnehagefolkene sier at dette gjelder dem også. Stresset kryper stadig nedover i utdanningssystemet, sier de. Og vi vet allerede at små barn har høyere stressnivåer i barnehagen enn de har hjemme.

Og kvinnene? Vel, mer en av fem av de er uføre når de er 45 år gamle. KLP (altså, Kommunal Landspensjonskasse, der de fleste offentlig ansatte er forsikret) melder om at hos dem er det barnehagelærere og pedagoger som oftest blir uføre nå. Og flest av dem er kvinner igjen.

Den høye uførestatistikken blant dem er antagelig ikke helt tilfeldig. De har aldri nok voksne på jobb, spesielt ikke for de minste barna.

Selv velger kvinnene veldig ofte (48%) å ta ulønnet permisjon når de får barn og har brukt opp foreldrepermisjonen sin. Økningen kom etter at regjeringen innførte tredeling av permisjon og ga mer permisjon til far. Om du er på TikTok, ser du også trenden: gravide mødre sparer flere hundre tusen kroner av inntekten sin mens de venter, sånn at de kan være hjemme lenger enn de får dekning for av Staten.

Kvinnene har talt.

Men maskineriet pumper videre.

Jens fant ut tidlig at kvinner i jobb er verdt mer enn oljen, så der er det drill, baby, drill. Alle skal i jobb, og vi skal ikke lenger ha deltidsstillinger heller – vi skal ha heltidskultur og det spiller ingen rolle at mange kvinner ønsker fleksibilitet med tanke på når og hvor mye de jobber.

På denne måten kjøres Norge rett og slett i grøfta nå, med kvinner og barn på trynet først. Jeg er veldig spent på å se hvordan politikerne skal drifte denne skuta og sikre fremtiden vår uten kvinner og barn. For igjen: uførestatistikken går opp, og flesteparten av både de uføre og de psykisk syke, er kvinner og unge jenter nå.

Du finner flere kilder og mer lesestoff på kildelisten min, men dette er i grove trekk helhetsbildet jeg ser.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det.

Jeg har denne kunnskapen, og jeg har fagkunnskap på både barn og på hvordan kulturer og samfunnssannheter dannes.

Jeg er dessuten selv en ufør kvinne på over 45 år, og jeg har kjempet mot det aller meste av systemer selv de siste årene.

Jeg er på en måte programforpliktet til å gjøre noe, for kunnskap er nyttesløs om den bare bor i mitt eget hode.

Jeg kan skrive her på bloggen min, ja, men jeg har forsvinnende få lesere i forhold til det antall mennesker jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dette til.

Sosiale medier på sin side har blitt en tyntflytende fruktsuppe av kontoer som bare er til for å speile influensernes egen fortreffelighet, og det er ikke mye håp om å få til noen konstruktive debatter der lenger.

Og politikken er, som vi vet, i totalt kaos på grunn av dette statsbudsjettet, og det er ikke godt å si hvor man skal begynne der. Barnehagene kjemper videre for barna, men de heller blir ikke hørt.

Så her sitter jeg, i senga klokka halv åtte om morgenen, og skriver fordi hjernen min ikke lot meg få sove.

Fordi akkurat nå er det det eneste jeg kan gjøre.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Abonner på nyhetsbrevet
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

PS! Er du også lei av at regjeringen kaster kvinner og barn under bussen? Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.