Han kan bare knipse, og så er alt ødelagt

En gang i verden hadde jeg enkle drømmer og ambisjoner. Jeg skulle bli mamma, og jeg skulle få meg et fint hus med faren til barna mine. Hva enhver tween på 80-tallet så for seg, antar jeg, i en verden hvor prinsesse Diana var lykkelig nygift og vi fortsatt forestilte oss at en askepottprins skulle komme ridende og gi oss det enkle og ukompliserte livet våre formødre hadde blitt forunt.

Det var ikke alle av oss som skjønte poenget med filmer som Working Girl. Joda, fint med «a head for business and a bod’ for sin», men dette med jobb og karriere var jo egentlig bare en spennende alternativ mulighet som vi kunne gripe hvis vi ville – eller la være. Var det ikke?

Jeg husker noen av oss fortsatt argumenterte for gamle verdier på ungdomsskolen. Noen av oss hadde faktisk ikke noe ønske om å gjøre karriere. Vi ville ha familie. Få lov til å være feminine uten å måtte fylle både manns- og kvinnerollen samtidig. Det er vanskelig nok å være ett menneske, om man ikke skal være enda ett samtidig, og den med mest muskelkraft bør vel være den som tar de tyngste løftene? Så kan den med størst BH-størrelse amme babyen i mellomtiden, skrev jeg i en skolestil. Det virker fortsatt som en fornuftig løsning på meg.

Vi ble advart. Om ikke direkte, så gjennom fortellingene. Historiske romaner fortalte med skremmende gru hva som skjedde om man stolte på feil mann. Ble du gravid, kunne han bare stikke av og la deg stå der i rennesteinen med en unge. Hadde du nok uflaks, kunne du faktisk straffes for lausgjengeri etter at bygda ikke ville vite av deg lenger. Du hadde jo åpenbart levd i synd med en mann som ikke hadde noen intensjon om å ta ansvar for deg, og helt uavhengig av hva han hadde lovt, var det du som fikk skylda. For seint oppdaget mange at løfter om gull og grønne skoger stort sett bare var luftslott, og både ryktet og alle fremtidige utsikter var ruinert.

Og dette visste vi jo innerst inne, 80-tallets unge, håpefulle kvinner in spe. I alle fall de av oss som likte å lese.

Så skjedde 90-tallet, og deretter 2000-tallet. Tidene forandret seg. Utdanningsmulighetene også. Jeg rakk å få med meg GK helse/sosial som faktisk innebar både matlaging, skjortestryking og innføring i korrekt stueinnredning, samvittighetsfullt bortlært av nettopp den lærerinnen som tidligere hadde undervist i husstell den gangen det fortsatt het husmorskolen. Innen jeg hadde blitt ferdig med VK1 barnepleie, var husstell helt borte fra timeplanen, og de aller fleste ettåringer var mer eller mindre forsvarlig forvart i barnehage. Husmoren var i ferd med å bli en saga blott, og det skjedde fort.

For noen av oss føltes fortsatt ikke forandringene helt riktige. For noen av oss var det som å se verden gjennom en linse hvor alt blir endimensjonert og unyansert. Eller mer presist, kanskje, som på andre siden av en prisme, hvor lyset splittes opp i to helt forskjellige stråler. På den ene siden hadde vi den opprinnelige planen om en rolig, low-key tilværelse som mamma og kone i et trygt og velmøblert hjem. På den andre var den nye trenden, like unyansert som den gamle. Der var karrierekvinnen med fine smykker og en smart liten sportsbil. Eller Tårnfrid, som hun snart kom til å hete, den gangen det fortsatt var lov å ironisere over det.

Jeg endte opp med to forskjellige utdanninger, egnet for to forskjellige verdener – eller kanskje ingen av dem er egnet for noen verden. På den ene siden ble jeg førskolelærer. Der husstell som fag ble mer og mer utilgjengelig for meg, kunne jeg i det minste lære alt jeg kunne om barneoppdragelse. På den andre siden ble jeg master i tverrfaglig kultur. Den kompetansen lar meg se strukturene i samfunnet, og hvordan de endres og blir endret.

Det er politiske vedtak som har drevet frem denne utdanningsreformen, det tror jeg de fleste kan være enige i. Bakenfor der igjen ligger kulturell påvirkning fra filmer, bøker, tenkere og trender som skapes og oppstår – ingenting skjer i et vakuum. Og grunnen til at nettopp denne endringen var nødvendig (i tillegg til at karrierekvinner bidrar til BNP), var jo nettopp den feministiske tanken om at kvinner skal klare å stå på egne bein selv om mannen svikter. Livet hennes skal ikke være ødelagt selv om han ikke holder det han lover.

Og alt dette er vel og bra. Det er bare en liten detalj vi har oversett.

Problemet er ikke løst.

For selv om vi i vår naivitet trodde at vi nå er beskyttet, fordi tidene har forandret seg, så er vi faktisk ikke det.

Du vet i voldtektsdebatten, hvor vi ikke lenger diskuterer hvorvidt kvinnen var sømmelig kledd eller ei? At det faktisk er mannens verdisystem som må justeres en liten smule, at ansvaret skal legges der det skal ligge? Det samme prinsippet burde også gjelde husmordebatten, fordi kvinner egentlig ikke har det valget vi liker å tenke at vi har. Om du velger å ta vare på hus, hjem og familie (eller, gjør det kvinner veldig ofte har gjort opp gjennom historien), tar du fortsatt en helt enorm risiko.

For du blir faktisk slengt på fattigkassa i det øyeblikket han bestemmer seg for å gi faen. Dette synes verden fortsatt er helt greit, fordi det visstnok bare er inntektsbringende arbeid som skaper verdi. Det vil si, på brutalt norsk, at han fortsatt er den eneste som regnes som verdifull om han dumper deg. Din kompetanse, uansett hvor høy den måtte være eller hvor mye du hadde måttet betale noen andre for å gjøre det du gjør, er ikke verdt en dritt så lenge det er familien din som nyter godt av den. Ryktet ditt er riktignok ikke ødelagt, men CV’en din har fått seg en trøkk, og i våre dager er konsekvensen bortimot den samme.

Ja – du får overgangsstønad dersom du har barn og din yngste er under 8 år, forutsatt at dette er den første gangen en mann svikter deg. Men dette er egentlig mer å regne for barnas rettigheter, og ikke dine. For er du barnløs eller har eldre barn? Nada.

Dette er bare enda en måte det ikke er trygt å være kvinne på. Kvinners rettigheter på dette området er faktisk ikke forbedret med stort mer enn en tøddel. For menn er det enkelt. De kan gjøre det de alltid har gjort, og fortsette å lande på beina. Arbeidslivet er tilpasset dem, de er sjeldnere syke, de får bedre betalt og de har høyere stillinger. Om kvinner gjør det vi alltid har gjort? Da er vi fucka ved bare et lite, likegyldig knips fra hans fingre, og alle syns det er helt OK.

For det er jo vi som må forandre oss, ikke sant? Kle oss mer sømmelig, kanskje, ta på en bukse, la være å vise former, gå på jobb, la være å langtidsamme barn, la være å være så veldig, du vet, kvinne og for all del ikke gjøre tradisjonelt kvinnelige ting.

Det sømmer seg jo ikke.

Hva lærer vi ungene?

Tanken er ikke til å unngå lenger. Kloden er i ferd med å forandre seg. Ikke bare vil fremtiden se helt annerledes ut med tanke på arbeidsmarkedet, men selve grunnlaget vil være endret. Når huldreungen min er like gammel som jeg er nå, vil det være 9 milliarder mennesker på planeten. Kloden vil være varmere. Vi er kanskje det siste landet som har rent drikkevann.

Den verdenen hun skal leve i, og ha voksenansvar i, er en helt annen verden enn den jeg lever i nå.

Det skremmer meg.

For hvis vi skal ta dette på alvor, hvis vi skal gjøre noe mer enn å nikke og jatte med når vi hører klimanyhetene, så må vi også handle deretter nå. Hvis vi skal ta innover oss det Greta Thunberg sier – at ungdommene kanskje ikke har noen OK fremtid – så må vi som foreldre også begynne å planlegge for det.

Vår største oppgave som foreldre er jo nettopp å forberede barna på den virkelige verden som venter dem. Før var det enkelt, fordi verden var relativ uforandret for de som kom etter. Men som første generasjon foreldre må vi faktisk forberede ungene på en fremtid vi ikke aner noe som helst om, utover at det kan bli skikkelig ille. Vi må lære dem det vi tror de kommer til å trenge, sånn at de ikke bare skal stå der med mobilen i handa og ikke skjønne hva man gjør med verden om man ikke kan swipe og scrolle den vekk.

Hvilke skills vil man trenge i 2050?

Det er det jeg spør meg selv om. For det er det som bør inn i hverdagen allerede nå, i en eller annen form.

Jeg kunne lært henne å dyrke mat. Men i en verden hvor tørken råder og ingenting gror, så er det fåfengt. Jeg aner ikke hva som vil gro her. Fiske? Havet er fullt av plast. Tørken senker vannstanden sånn at fiskerognen blir liggende på land og tørker ut i ferskvannselvene. Jakte? Det er ikke nok elg i verden til å mette 9 milliarder mennesker. Det ser faen ikke lyst ut.

Det er umulig å vite hvordan det blir. Sier jeg til meg selv, mens de fleste viterne sier at sannsynligheten er stor for at det blir matmangel. Og jeg vil jo helst ikke tenke på det. Jeg vil helst tenke at dette bare er plottet til en middels dårlig film, eller clickbait-overskrifter i nyhetene. Fake news.

Men kan jeg, som har ansvaret for en 11åring i 2019, tillate meg selv å tenke det? Mens hun selv streiker for klimaet?

Jeg kan jo ikke det.

Jeg har ingen svar. Jeg vet fortsatt ikke hva hun vil trenge av skills. Jeg kan ikke lære henne hvordan hun navigerer fremtiden.

Men det jeg kan gjøre, er å dyrke frem i henne de underliggende tingene hun vil trenge. Hun vil trenge kreativitet. Hun vil trenge problemløsning. Hun vil trenge å se mulighetene der andre ser søppel. Hun vil trenge en indre resiliens, en drivkraft og en styrke til å stå i tider med få ressurser.

Av og til er jeg sjeleglad for at verden har plassert meg på Navs minsteytelse. Jeg, som alenemor, lever nå på under 20k utbetalt i måneden. For henne er det bare halve livet i fattigdom – hun har en far og en utvidet familie som gir henne alt hun trenger, og hun har mer på kontoen sin enn jeg har. Men likevel får hun et forhold til det å leve vilt lykkelig for lite penger og med få ressurser. Hun får det fra meg. Nøysomhet er allerede kodet inn i henne.

Og selv om det er jeg som sees på som «uheldigheten» her, i og med at jeg har havnet helt på bunnen av inntektsstigen, er det jo jeg som representerer den reelle fremtiden slik den ser ut nå. Planeten vil nemlig kreve at Norges befolkning går ned på en fjerdedel av sitt nåværende forbruk. Vårt planetbudsjett for hele 2018 var brukt opp allerede 14. april. Det er ingenting som tyder på at overtrekket kom seinere i år. Vi er allerede på minus for 2019.

Det er som om du skulle levd på kredittkortet fra og med en uke etter at du fikk utbetalt lønn.

Det går jo ikke.

Så kanskje det er det beste stedet å begynne, da. Kutte forbruket med alt hva det medfører. Reparere klær istedenfor å kjøpe nye. Låne bøker på biblioteket istedenfor å bruke penger på det. Velge sykkel fremfor bil der det er mulig, velge tog fremfor buss der man kan. Ha en god plan for måltider og kjøleskap, sånn at man aldri kaster mat. Alt dette her blir jo vaner ungene får med seg når de etterhvert skal styre sine egne liv. De tilpasses det som blir en normal hverdag i fremtiden, og får i det aller minste med seg noen av redskapene de vil trenge.

La ungene observere hva du gjør. La dem se deg med nål og tråd når det går hull på ei bukse. Ta dem med på måltidsplanleggingen, og sett de økonomiske rammene på en fjerdedel av nåværende forbruk på normal inntekt – eller jobb deg gradvis ned mot det. Pengene kan du alltids spare så du kan investere i eiendom senere. Det slår ihvertfall enda et par nye sko du ikke bruker.

Så, hva gjør du allerede i dag som du kan bygge på?

Og hva er det neste steg for deg?

Hva lærer du ungene?

Måltidspreppingens gleder og fornøyelser

For en stund siden begynte jeg å måltidspreppe. Eller meal preppe, som det heter på fagspråket. Så skjedde livet litt, og jeg slutta igjen. Det var ikke før jeg så kontoutskriftene at jeg skjønte hvor viktig det var.

Det viste seg nemlig at det å ha en plan, basert på gode råvarer som kunne bli ferdig preparert, for meg utgjorde en hel tusenlapp i måneden i de månedene jeg nå kan sammenligne. Ikke bare det, men jeg har også fått i meg betraktelig mer verdifull næring enn hva ferdigmatkostholdet ga meg – jeg har aldri vært særlig glad i å lage fullverdig middag fra bunnen av hver eneste dag, så det har unektelig blitt noen kjappe, men dårlige, løsninger innimellom.

Meal prepping, for den uinnvidde, er kort fortalt å lage ferdig all maten på forhånd. Noen gjør det hver tredje dag, noen gjør det en gang i uka – litt avhengig av hvor stor plass du har i kjøleskapet og hvor mange som skal spise. For meg, som har min datter her halvparten av tida, går det veldig bra med meal prepping en gang i uka – det tar ikke opp så mye plass.

Og denne dagen i uka, da lager du ferdig maten for de neste 7 dagene. Du koker 14 poteter, hvis du skal ha to poteter hver dag. Du steiker opp kjøttet, og du rasper ferdig gulrøttene. Alt dette her kan du enten legge ferdig i én form, eller du kan dele opp råvarene i hver sin boks. Kanskje det for eksempel er greit med en lapskausporsjon preppet ferdig i én glassform, der du heller foretrekker stekeskorpe på makrellen og dermed sausen i et norgesglass for seg. Det er opp til smak og behag og den enkelte – poenget er at det er ferdig til å varme opp, kjapt og enkelt. Du bare setter glassform og en kopp med saus inn i ovnen på en rist, som du ville varmet opp en pakke ferdigmat.

Fordelene er som sagt at du fort kan spare penger på måltidspreppingen, pluss at du får i deg god næring fra sunne råvarer, i tillegg at du sparer deg selv for stress og tidsbruk resten av uka.

Men det er mer.

Fordi det koster ca den samme mengden strøm å koke opp 12 poteter som 6. Ovnen er kanskje allerede varm etter å ha stekt steika når du slenger inn kotelettene, og etter at potetene er kokt er plata fortsatt varm når du setter over grønnsakene. See? Du effektiviserer strømforbruket ditt ved å gjøre flere ting på en gang.

Dessuten har du handlet ferdig alt du trenger for ei uke – det betyr at så fort maten er ferdig preppet i kjøleskapet ditt, så trenger du ikke ta noen ekstra tur ut i butikken fordi du plutselig ikke aner hva du skal ha til middag. Du frigjør de pengene og den tiden også.

Og fordi du ikke faller for fristelsen til å kjøpe mer enn du trenger, sparer du også emballasje. Du kommer til å merke det på både plast-, papir-, og matavfallet ditt. Spesielt om du selv gjør et bevisst valg, og velger glass til dine egne beholdere. Jeg anbefaler absolutt disse fra IKEA – jeg bruker 1 liter til meg, og 600 ml til datteren min (11 år). De fungerer aldeles utmerket. Til saus, raspede gulrøtter, agurk i lake, kjøleskapsgrøt og sånne ting, bruker jeg helt enkelt norgesglass. Det blir ikke enklere enn det, og glasset gjør at rå grønnsaker faktisk holder seg bedre. Om du ikke har norgesglass, kan du resirkulere gamle syltetøyglass eller finne alternativer på Europris.

I sum: du har ikke bare spart deg selv for både stress og unødig forbruk med måltidspreppingen din, men du har også spart planeten for en god del herk. Det er en vinn-vinn!

Har du prøvd måltidsprepping? Hva syns du?

Disse tingene kjøper jeg ikke lenger

Det er mange som ønsker å detoxe livsstilen sin i disse dager, og i dag tenkte jeg at jeg skulle dele min ikke-handleliste med deg. Det er mange år siden jeg begynte prosessen med å legge om til en naturlig livsstil basert på ting jeg prioriterer som verdifullt, og selv om jeg enda ikke er helt i mål med det, begynner jeg nå å se hva som har falt ut av handlelista mi som følge av bevisste valg jeg har gjort.

Bind og tamponger

Det er 12 år siden jeg kjøpte Mooncup, og jeg gikk aldri tilbake til å kjøpe bind og tamponger igjen. Mooncupen kostet meg 200 kroner, den er fortsatt intakt og i bruk, og 12 år hvor man ikke kjøper sanitærprodukter gir jo unektelig en viss lettelse. Ikke trenger man å bruke flere penger på det, og man går jo aldri tom på verst mulige tidspunkt heller.

Sprayflasker med rengjøringsmidler

Rengjøringsmidlene lager jeg veldig enkelt selv, og jeg føler at det blir mye renere. Til vinduer, speil og toalett, bruker jeg vann+eddik i en sprayflaske – det desinfiserer og blir blankt. Til andre overflater lager jeg en blanding av vann+bakepulver+eteriske oljer. Det gir nemlig et giftfritt og herlig duftende middel, og det koster nesten ingenting. I dusjen bruker jeg en blanding av økologisk oppvasksåpe+eddik, som gjør underverker sammen med en skrubbesvamp. Ekstra bonus: Man får til å puste mens man vasker!

Plastfolie

Plastfolien er byttet ut med bivokspapir, som jeg enkelt bare pakker inn maten med nå. Kort fortalt er det bare en stoffbit som er satt inn med bivoks, sånn at det du pakker inn vil holde på fukten. Bivoksen er antiseptisk, så du kan bruke stoffet flere ganger der plastfolien går rett i søpla.

Servietter og kjøkkenpapir

Servietter og kjøkkenpapir er byttet ut med tøy for mange år siden. Jeg ønsket meg linservietter til jul en gang, og det er fortsatt disse jeg dekker bordet med når jeg skal ha gjester. Kjøkkenpapiret er selvsagt byttet ut med vanlige kluter – noen er kjøpt, noen er heklet eller strikket selv.

Brus

Nytt av året er at jeg har investert i en SodaStream til kjøkkenet. Kort sagt; en brusmaskin. Sett inn en flaske med vann, trykk på en knapp, og vips så har du kullsyrevann. I dette vannet kan man så tilsette fine ting – jeg planlegger å eksperimentere med frukt, bær og urter, og på den måten ha et mye sunnere og billigere alternativ klar på kjøkkenet. Dessuten slipper jeg (og planeten) tomflaskene.

Probiotika

Etter at jeg fikk et glass med vannkefirkorn i sommer, har jeg ikke hatt noe behov for å kjøpe dyre probiotikatabletter heller, selv om det har blitt noen runder med antibiotika. Vannkefiren repopulerer tarmsystemet mitt med gode melkesyrebakterier på null komma niks, og det koster meg bare prisen for en håndfull rosiner, en skive sitron og en kopp med frosne bær.

Skyllemiddel

Skyllemiddel var vel noe av det aller første jeg kuttet ut da jeg begynte å detoxe livsstilen. Det er rett og slett ikke nødvendig i det hele tatt. Vil du ha mykere klær, kan du tilsette litt eddik i skyllevannet isteden. Hvis det er godlukten du savner, kan du dryppe litt eterisk olje på en stoffbit og legge den inn sammen med vasken.

Syntetiske duftlys og plugins

Nok en ting som røyk ut av handlelista mi omtrent når jeg var gravid for 12 år siden er de syntetiske «godluktene». Jeg husker så godt hvor ulidelig kvalm jeg ble av de kjemikaliene den gangen, og jeg har aldri mer hatt det i hus. Nå har jeg nydelige eteriske oljer og en diffuser isteden, og de lukter mye bedre uten å forgifte meg og ungen min.

Klær

Ja, du leste riktig. Jeg kjøper nesten ikke klær lenger – ikke nye, i alle fall, med unntak av undertøy og treningstøy. Jeg tar gjerne et par turer til den nærmeste Fretex-butikken i løpet av et år, og da får jeg mye for lite penger samtidig som jeg støtter et godt tiltak OG redder planeten litt. Det er et skikkelig kinderegg for meg. I tillegg har jeg symaskin, så mine klær blir reparert flere ganger før jeg kasserer dem, og et av mine store mål her i livet er å kunne sy flere av klærne mine selv. Dessuten strikker, hekler og nålbinder jeg det jeg trenger av ull.

Ingenting av dette gir de helt store besparelsene der og da – men på sikt utgjør det jo en hel del. Bare de bindene jeg ikke har kjøpt på 12 år, utgjør omtrent 8000 kroner nå. Mange bekker små, og så videre. Dette er penger jeg heller kan bruke på andre, viktigere ting som står høyere oppe på verdilisten min enn skyllemiddel, sånn som helse, naturlig velvære og gode opplevelser med datteren min.

Hva står på din ikke-handleliste? Skriv gjerne et blogginnlegg om det og link til meg! 🙂

Budsjettet som gir deg fred i sjelen

Kanskje du stønner innvendig ved tanken. Kanskje du har utsatt det eller tenkt at et budsjett er aldeles unødvendig / for komplisert / for deprimerende / umulig på den lille lønna du har – eller noen av de andre vanlige unnskyldningene man ofte har. Men om du hører på noen av dem, saboterer du egentlig bare for deg selv, så ta et par dype pust, og fortsett å lese. Jeg skal nemlig fortelle deg hvordan du kan gjøre det, steg for steg.

Det du trenger, er to ark – et for inntekter og et for utgifter. Skriv ned datoer for alle faste regninger, og summer dem opp nederst på det ene arket. Så tar du det andre arket, og skriver ned alle faste inntekter, med dato, på det andre arket.

Er du Nav-klient, blir kanskje dette litt vanskelig. Når du leverer meldekort, er det jo basert på annenhver uke totalt uavhengig av hvilken dato det blir (det er nesten så de ikke ønsker at du skal ha orden på økonomien!), og om du jobber litt ved siden av, er det heller ikke like lett å si hvilken sum som skal komme inn. Men ikke gi opp! Her må du bare gjøre det beste ut av det, selv om det er forvirrende. Se om du ikke kan planlegge meldekortene dine sånn at utbetalingene havner på ca de samme datoene hver måned – for eksempel 1. og 15. Det kommer uunngåelig til å forskyve seg, så du må passe på selv hver måned om det går opp med siste meldekortfrist, men det er verdt det for litt fred i sjelen med tanke på utgiftene.

Jobber du utenom i tillegg, og derfor har ustabil inntekt, så setter du gjennomsnittet av de siste tre utbetalingene som sum i budsjettet ditt, så har du noe å gå etter.

Nå kan du saumfare utgiftene dine. Kan du rydde i noen av dem? Trenger du egentlig Netflix, eller har du det bare fordi du syns du burde ha det? Kan du spare på å leie en YouTube-film til 29 kroner akkurat den kvelden du faktisk har lyst til å se en film isteden? For du vet jo det er sant: Skjermer stjeler verdifull tid, og det er ikke vits å betale for mye for det i tillegg. Og husker du jeg fortalte deg at du bør prioritere det som virkelig gir deg verdi? Kos deg med de filmene du vil se som belønning når det gir deg virkelig verdi – men pass på at du er bevisst utgifter vs. utbytte. Når du har fjernet det du faktisk ikke har lyst til å ha der lenger, kan du summere opp tallene på utgiftsarket igjen sånn at du får oppdaterte tall.

Deretter er din neste oppgave å sørge for å automatisere de resterende utgiftene mest mulig. Den dagen du får innbetaling, er den dagen flest mulig av utgiftene bør trekkes fra kontoen din automatisk, uten at du trenger å løfte en finger. På den måten frigjør du mye mental energi, du sparer penger fordi du ikke får purringer, og du får i det hele tatt mer fred i sjelen. Så gå gjennom alt nå, sett opp autotrekk der du kan, og lag deg en oversikt over hva som skal ut av hvilken konto når.

Det kan igjen hende du må justere litt om du er Nav-klient eller har en annen ustabil inntekt. Husleia er kanskje for stor til å bli tatt i én jafs, så der må du da ta én del fra den ene Nav-utbetalingen og én fra den andre, og la dem gå inn på en ny oppsparingskonto i nettbanken – før du til sist setter opp direkte trekk fra denne nye kontoen til huseieren på den riktige datoen, når alle pengene har kommet inn. Ta også med bostøtte i beregningen her, om du har krav på det, og sett opp autotrekk fra brukskontoen til den nye husleiekontoen din den 20., som er den dagen bostøtten alltid kommer inn. I så fall setter du det opp sånn at husleie minus bostøtte er lik det tallet du må fordele på to Nav-utbetalinger.

Gjør det samme med andre store regninger, som for eksempel bilforsikringen. Del opp kvartalssummen på tre, og sett denne summen som automatisk overføring fra brukskonto til en ny sparekonto. Fra denne sparekontoen setter du så opp autotrekk på forfallsdato, etter at hele summen er inne (det kan hende du må vente et par måneder, avhengig av når siste betaling var).

Ta deg en pustepause nå. Og en kaffekopp. Du har gjort en god jobb, og din verden kommer til å bli så mye tryggere og oversiktlig enn før – jeg lover!

Når alt er summert og automatisert, kan du se nærmere på det du sitter igjen med. Det neste du må finne ut av, er matbudsjettet. Her er det to ting du bør sjekke. Det ene er SIFO-budsjettet, som kan fortelle deg hva gjennomsnittsforbruket er i Norge i dag for en husstand som ligner din. Det er mye informarsjon der, men ikke bry deg om noe annet enn mat akkurat nå.

Det andre du bør sjekke, er ditt eget, faktiske forbruk. Hvis du har DnB, kan du lett gå inn i nettbanken og klikke på den linken som sier «Hva bruker du penger på». Her er tallene grovt sett allerede sortert, og matbutikkene står for seg under «Mat og drikke». Hvis du ikke har denne funksjonen i nettbanken din, må du gå gjennom kontoutskriftene for siste 2-3 månedene med en markeringstusj og regne det ut selv. Det gir deg et visst bilde av hvor mye du bruker på mat i måneden. Er det mer enn SIFO? Da kan du gjøre noen bedre hverdagsvalg fremover. Er det mindre enn SIFO? Da må du prioritere bedre sånn at du får mer og bedre næring i deg. Alt blir vanskeligere om du blir syk, og det bidrar ikke til at du får høyere inntekt.

Så trekker du fra det ideelle matforbruket fra det som er igjen etter at utgiftene er betalt. Deretter skal du se på transportutgifter – hvor mye bruker du bilen? Igjen kan du se i nettbanken, eller på kontoutskriftene dine. Kan du redusere det? Kan du kjøpe månedskort på bussen isteden, eller bruke sykkelen mer? Finn ut av tallet du ønsker å bruke på transport, og trekk det fra hovedsummen.

Det som er igjen nå, er det som skal gå til klær, sminke, underholdning, fritidsaktiviteter og så videre. Noe bør ideelt sett også gå til sparing. Sett deg ned og regn på hvor mye du skal bruke i måneden på disse tingene fremover. La verdiprioriteringene dine veilede deg når du velger hva du helst vil bruke pengene dine på.

Hva vil gi deg virkelig livskvalitet?

Vet du om noen som burde lese dette innlegget? Del det gjerne med knappene under!