Nei, ikke bruk naturen

En psykologspesialist ber oss bruke naturen for å redusere stress og bekymringer i en litt krevende tid, sier lokalavisa her i dag. Jeg har sett tilsvarende setninger ganske mange ganger den siste tida, både på Facebook og i andre aviser.

Det begynner å bli et kjent refreng.

Men har du noen gang tenkt over hva som ligger i å bruke noe? Og reflektert litt over hva å bruke naturen egentlig betyr?

Vi har en kultur som for lenge siden bestemte seg for å gå fra en animistisk verdenforståelse til en kristen en. Forskjellen er enkel, men så altomfattende at det er vanskelig å vri hjernen rundt det. Nå kan vi knapt forestille oss at det noen gang har eksistert noen annen måte å tenke på. Vi tror dette er den eneste virkeligheten.

Et animistisk verdenssyn sier at alt levende har egenverdi. I det gamle jakt- og sankesamfunnet måtte dyrene og plantene æres og vises respekt når man høstet av dem. Man fikk sjamaner til å kommunisere med dyrenes sjel, og man la ut små offergaver som takk. Man gikk ikke bare ut og forsynte seg.

I Finland bannet man ikke engang ved vannet om man var sint, for å ikke terge opp vannvettene med sin egen dårlige energi.

Vi var veldig klar over at alt henger sammen med alt, og at vi selv er en del av det.

Det kristne verdenssynet forandret denne kulturen. I Bibelen står det at mennesket er naturens forvalter. Det var Adam som ga navn til alle dyrene, og ble med det gitt definisjonsmakten. Og vi, menneskene, skal fylle jorden og legge den under oss.

Ser du hva som skjedde der?

Fra å leve i pakt med naturen, som en del av naturen, gikk vi over til å råde over den med beskjed om å foreta en full take-over. Derfra fulgte den utnyttingen som har ført oss ut i både klima- og naturkrise i dag.

Men vi har fortsatt til gode å ta et oppgjør med vår usunne mentalitet. Vi tar naturen for gitt, og vi mener nok fortsatt at vi er klodens mest verdifulle skapning.

Og derfor kan avisene skrive at vi skal ta naturen i bruk nå.

bruke (bokmål/riksmål/nynorsk)
1. gjere eit objekt nyttig, nytte, utføre ein handling ved hjelp av ein ting

Naturen er redusert til objekt. En ting. Et redskap.

De kaller det antroposentrisme. Antropos betyr mann/menneske på gresk. Alt sentrerer seg rundt oss i dette synet.

Vi er seriøst selvsentrerte.

Dette er antagelig kristendommens mest uheldige arv.

Så jeg utfordrer deg i dag:

Kan du være i naturen, sammen med den, uten å skulle bruke den til noe?

Kan du ha en tanke i bakhodet om at den faktisk eksisterer like mye for seg selv som den gjør for deg? At naturen har egenverdi?

Og kan vi finne andre måter å snakke om kvalitetstid i naturen på?