Hva skjedde med å eie våre egne ting?

Denne teksten inneholder affiliatelinker, og jeg vil tjene noen kroner om du velger å handle gjennom dem. Tusen takk!

Jeg holder på å dyprydde og organisere leiligheten, kjære leser, og det får meg jo samtidig å se på hva jeg faktisk har liggende rundt om kring. Det er haugevis av bøker her, selvsagt, men også DVD-filmer, Playstation-spill og ikke minst CD’er med musikk fra «gamle dager».

Fra den gang jeg var ung, (sa hun med skjelvende gammeldamestemme)...

Jeg fant også to gamle laptoper og ett nettbrett som rett og slett ikke fungerer lenger. Det vil si, maskinvaren var egentlig helt OK. Problemet var at internet har utviklet seg noe helt voldsomt siden jeg kjøpte dem, og de ikke har kapasitet til å fikse det lenger. Jeg kunne ikke engang komme meg på chrome med noen av dem. Langt mindre laste ned apper på nettbrettet. De er teknisk sett like fine, men fullstendig ubrukelige til noe som helst. Nettbrettet kan håndtere NRK-appen, så det blir en liten TV ut av det, men det var på en måte det.

Og det er ikke meningen å høres ut som et fossil her, men tidene har virkelig forandret seg, og de har forandret seg fort.

Ikke bare blir maskinene våre utdaterte, sånn at vi stadig må kjøpe nye, men det har også skjedd noe med selve eierskapet.

Der vi før samlet på fysiske ting, har de nå blitt mer og med digitale. Filmene jeg kjøper nå, ligger i skyen hos Google TV/YouTube. Musikken er på Spotify, spillene er utelukkende digitale på Xbox, og de nyere bøkene mine, er i ganske stor grad ebøker på Kindle.

Jeg har elsket å ha tilgang på alt, overalt, bare gjennom mobilen min som alltid ligger i veska. Praktisk, enkelt, og forutsigbart.

Men i det siste har jeg virkelig begynt å tenke over det.

Det begynte når det gikk opp for meg at Amazon faktisk bare slutter å oppdatere de gamle Kindlene sine. Om du er så uheldig å ha en Kindle fra før 2012, kan du ikke lenger kjøpe eller laste ned ebøker med den. Du beholder tilgangen til de bøkene som allerede ligger der, men den er ellers ganske ubrukelig nå. Med mindre du laster opp og styrer med USB og slikt.

Du eier heller ikke bøkene du kjøper – du kjøper en lisens til å lese dem, men bare så lenge Amazon opprettholder kontoen din eller beholder retten til å distribuere tittelen. Dermed kan du heller aldri gi bøkene til noen andre, selge dem brukt, eller noe som helst. De er ikke dine å videreselge, selv om du tror du eier dem.

Amazon er ikke alene om dette.

Google TV (der jeg har nesten alle de nyeste filmene mine!) er ute i hardt vær nå etter at de bare fjernet Lord of the Rings for en bruker og i utgangspunktet nektet å refundere det. Nå skylder de på en «teknisk svikt», men det er det ikke så mange som egentlig tror på.

Sony, på sin side, trekker over 500 filmer fra Playstation 1. september. Disse filmene vil bare rett og slett slettes fra biblioteket, selv om man har betalt for dem. Det vil ikke være noen refusjon, ingen rabatter på noe annet, ingenting for å veie opp at de bare sletter noe du faktisk trodde du kjøpte. Heldigvis for meg har jeg Xbox One, så mine filmhylle der er i god behold, enn så lenge. Men Microsoft stengte for flere kjøp forrige sommer, så helt trygg er jeg absolutt ikke.

I det hele tatt…. Det du tror du eier digitalt, har du bare kjøpt en lisens for å se, og bare for så lenge produsent og distributør syns du skal få se det.

Heldigvis fant jeg jo som sagt også andre ting enn utdaterte maskiner og tvilsomme lisenser når jeg ryddet og sorterte gjennom kaoset mitt.

Jeg fant for eksempel DVD’er.

Det vil si, jeg visste jo at jeg hadde dem, jeg hadde bare glemt at det gikk an å se på dem istedenfor å leie tilgang for å se film på strømmetjenestene. For det samme gjelder jo der. Vi leier bare tilgang til å se akkurat det disse plattformene syns at vi skal se. Det er dårlig utvalg av gamle klassikere der, for eksempel, og de kan ta ned ting så fort de mener det er «problematisk» – slik HBO gjorde med Gone with the Wind.

Om de bestemmer seg for å skru av bryteren, sitter du der med (et ganske dyrt) ingenting.

En DVD-spiller, derimot, den trenger ikke å oppgraderes i det uendelige eller et abonnement for å fortsette å spille DVD’er. I går kveld koste jeg meg med Music and Lyrics, fra 2007. Minst like fin. Kjøpt og betalt for 18 år siden. Og ingen kan bare komme her og ta den.

Jeg tror, kjære leser, at vi blir rundlurt.

På en eller annen måte har de tatt oss fra å eie våre egne ting, til å la oss leie tilgang til alt gjennom maskinvare som før eller senere (med trykk på før) vil bli utdatert sånn at vi må kjøpe noe nytt.

For bare tenk over det, om du kjenner noen fra neste generasjon. Hvor mye eier de? Hvor er CD-hyllene? DVD-bunken? De har stort sett bare en mobil nå, og kanskje en laptop. Det igjen betyr at noen andre bestemmer hva de skal få se, basert på algoritmer som styrer hvilke filmer og serier som dyttes opp på skjermen deres, mens pengene bare triller ut av kredittkortet hver måned.

Og jeg gidder ikke.

Jeg vil ikke være med lenger.

Så nå har jeg faktisk begynt å plukke med meg noen gamle DVD’er fra brukthandlene rundt om kring, og jeg tenker også jeg skal begynne å bestille nye igjen. Platekompaniet har fortsatt et godt utvalg, og det samme har CDON.

(Ønsker meg forresten veldig hele boksen med Sabrina the Teenage Witch, som var en av mine yndlingsserier back in the days!)

For det er egentlig ikke verre enn at vi bare begynner å pusse støv av gamle ting igjen.

Eller begynner å gjøre mer langsiktige valg med hva vi bruker penger på.