Bokanmeldelse: Gone with the Wind (Tatt av vinden), av Margaret Mitchell (1936)
Denne teksten inneholder affiliatelinker, og jeg vil tjene noen kroner om du velger å handle gjennom dem. Tusen takk!
Jeg har sett filmen mange ganger, kjære leser. Den har vært en av mine yndlingsfilmer i mange år, og jeg har tenkt nesten like lenge på å lese romanen. Jeg har til og med sittet med den norske oversettelsen i hånda, og av en eller annen grunn begynt på den og lagt den vekk, bare for å gi den bort til en bruktbutikk.
Hva kan jeg si… antagelig var jeg for ung. Antagelig falt jeg av akkurat på samme sted som Scarlett O’Hara, hovedpersonen selv, når hun i starten av boka sier at om noen bare nevner ordet «krig» en gang til, så går hun og lukker døra bak seg.
For de markedsfører både romanen og filmen som en episk kjærlighetshistorie, kjære leser. Og det er nok noe sant i det. Men den er så uendelig mye mer enn det.
Dette er en roman av en kvinne, om kvinner, i krigstid, sett fra den tapende parts perspektiv. Vinden som sveiper med seg alt, er ikke kjærligheten som overmanner karakterene. Det er en hel sivilisasjon som faller.
Abonner for å fortsette å lese
Abonner for å få tilgang til resten av dette innlegget og annet innhod bare for abonnenter.
