Hvordan gutter skades av likestilling – og hvordan det skader kvinner

I dag våknet jeg til en kronikk i VG som påstår at likestilling er bra for alle. «Jeg er lei av å høre at likestillingen er «ferdig» eller at den «skader menn», skriver Nimrah Ramzan i AUF. 

Guess what. Jeg skal si det så de hører det en gang til.

For dette er kunnskapsløst. Og problemet med denne kronikken er videre at vi bare snakker om kvinnenes behov og rettigheter – igjen. Men disse kvinnene har ofte barn, og noen av dem er sønner. Det er akkurat de jeg vil fokusere på i denne teksten.

Først, en kjapp oppsummering av dagens ordning. Foreldrepermisjonen varer et år, men skal fordeles mellom mor og far. Mor har 15 uker (som ofte starter FØR fødselen), far har 15 uker, og resten kan de velge selv hvordan de fordeler. De første seks ukene er mammas udiskutable permisjon. Mor er vanligvis hjemme sammenhengende frem til barnet er 6 måneder, men da er hennes periode brukt opp. Far overtar med sine 15 uker på dette tidspunktet, og de fleste snakker som om dette er en bra ting.

Barnet har på dette tidspunktet begynt å bli mer mobil. Han spiser fast føde, krabber, utforsker, og orienterer seg mer mot verden enn tidligere. Det er ofte her man tenker at det er bra at pappa faktisk tar over, for babyperioden er over og mamma er ikke like fysisk nødvendig lenger.

Det er bare det at de ikke tar med barnet psykologiske og emosjonelle utvikling i beregningen. Et barn på rundt 6-7 måneder går inn i en fase med separasjonsangst. Dette er ikke fordi de har blitt mammadalter, eller fordi de er svake sjeler, eller fordi de er bortskjemte. Det er nettopp fordi de har utviklet seg og nå begynner å utforske verden.

Et barn som begynner å utforske uten samtidig å ha en veldig sterk orientering tilbake mot den voksne, trygge omsorgspersonen, vil klare å ta livet av seg selv på fem minutter. Han vil bare krabbe av gårde ut i verden og bli borte, rett og slett. Derfor er denne separasjonsangsten en veldig viktig sikkerhet.

Barnet har vanligvis bare en tilknytningsperson i begynnelsen. Han har ikke kapasitet til mer. Vanligvis er det mor, om hun har vært fysisk og emosjonelt tilstede og gjort en brukbar jobb. Pappa er også viktig, men han er fortsatt mer sekundær selv om barnet er trygg hos ham.

En god og normal utvikling vil se ut som at barnet tar seg noen krabberunder, men alltid sirkler tilbake til mamma for å sjekke at hun er der. Det vil se ut som et lite sammenbrudd hvis han ikke finner henne. Han vil bli urolig, gråte utrøstelig, og klamre seg fast når hun kommer tilbake. Kanskje han ikke tør slippe henne igjen på en stund. Hun er tryggheten hans. Hun er ankeret.

Og nå?

Akkurat nå?

Nå drar hun på jobb.

Det eneste som kan kompensere for dette, er om barnet har kommet så langt i utviklingen sin at pappa allerede er jevnstilt som tilknytningsperson. Vanligvis er han ikke det før en god stund senere.

For noen går det bra. For andre er det fullstendig katastrofe.

Og regelverket tar ikke på noen måte hensyn til barnets naturlige utvikling eller personlige preferanser og behov. Det sier ingenting om at pappa ikke bare kan vandre inn fra utsiden og overta et barn han ikke engang kjenner. Det sier ingenting om at barnet må være emosjonelt i stand til å ha utviklet trygg tilknytning til flere enn bare mamma. Er du far, har du rett på 15 uker. Done.

Dette gjelder alle barn. Men i dag skulle vi snakke om gutter.

Det er kjent at gutter og jenter utvikler seg i et litt forskjellig tempo. Vanligvis anser man at gutter ligger litt bak jentene i utviklingsfasene sine, og om dette slår inn, vil faktisk guttebarn ha behov for mer tid sammen med sin første trygge tilknytningsperson før de er klare for å utforske verden. De bør ha en lengre periode sammen med mamma alene, og de bør ha en lengre periode hjemme generelt før noen vurderer å sende dem i barnehagen.

Dette fenomenet er nemlig også godt kjent i institusjonene – jenter er mye mer selvstendige og kompetente enn gutter, og det holder seg langt inn i barneskolen. All tilgjengelig forskning peker på det samme, og likevel er det ingen som snakker om at guttebarn kanskje trenger litt mer støtte allerede før de begynner i barnehagen – altså gjennom foreldrepermisjonen. Er ikke det litt rart?

Men kan ikke barnet utvikle god tilknytning til de voksne i barnehagen da? Jo, kanskje. Hvis barnet møter den samme personen hver eneste dag og hun faktisk har tid til ham. Men det gjør han ikke, og det har hun ikke. Og om hun hadde hatt det, ville det uansett blitt et nytt brudd når han bytter avdeling litt seinere.

Hva har det å si? Hva er konsekvensene av dette relasjonsbruddet som både pappapermisjon og barnehagen egentlig er?

Sannheten er at de vet ikke. Ingen har undersøkt det.

Men vi vet hva tilknytningsbrist gjør.

Og vi vet at gutter mye oftere roter seg ut i trøbbel enn jenter gjør.

Som vi jo vet, er det nettopp tilknytningen som er sikkerhetsventilen for at han ikke rører seg for langt vekk i ting. Det begynner at han får sirkle tilbake til mamma når han begynner å krabbe rundt.

Ville det ikke da vært naturlig å tenke litt ekstra forebygging her, gjennom å legge den mest solide grunnmuren man kan? Som da faktisk er tilknytningen til mamma?

Det er ganske spektakulært at man overser dette helt.

En annen konsekvens av destabilisert tilknytning til mor, er jo også forholdet han får til kvinner senere. Hun og hennes omsorg blir, psykologisk sett, selve blueprintet på hvordan han vil oppføre seg mot kvinnene han ellers vil møte gjennom sitt eget liv.

Det som skjer i denne tidlige fasen av hans utvikling, vil på godt og vondt ha konsekvenser for kvinnene rundt ham senere. Om han har tilknytningsforstyrrelser i større eller mindre grad, blir han ganske useless som partner og familiemann senere. I verste fall blir han sosiopat og voldtektsmann. Om han derimot har en sterk og god tilknytning til sin egen mor, vil han med mye større sannsynlighet ha lært å behandle henne med respekt og kjærlighet, og vite hvordan han håndterer relasjoner og ansvar selv.

Legg til en familiesituasjon hvor pappa også er trygt tilstede som positiv rollemodell gjennom hvordan han behandler mamma og setter pris på den innsatsen hun gjør også hjemme (ja, omsorgsarbeid må verdsettes mye mer, uansett om det er lønnet eller ulønnet), så ligger alt uendelig mye bedre til rette også for samfunnet generelt. Nettopp fordi han har vokst opp med det og har lært hvordan man er en positiv del av først en familie og så et samfunn.

Og så snakker feministene som om det er om å gjøre å sende ham over til pappa og så over i barnehage så fort som mulig.

Fordi… det, hva, er kvinnens valg og hennes personlige utvikling tross alt er viktigst?

Jeg skjønner at barnas tilknytningsprosess ikke er pensum på ungdomsskolen, men det burde det faktisk vært. Når dagens ungdommer ikke har vokst opp med flest familiehverdager hvor de får være med på sine egne småsøskens daglige utvikling utover kanskje noen timer på kvelden, så har dette også store konsekvenser for hvordan de selv forstår små barns behov.

De fleste vil likevel ende opp i en situasjon hvor de må forholde seg til dem, og da er det viktig at de også har fått et minimum av kunnskap. De lærer ikke det de skal av å være isolert på en barnehageavdeling eller en skoleklasse hvor alt er tilpasset deres egen alder. Det er ikke sånn sosial kompetanse bygges, uansett hva politikerne sier.

Og nå har vi også unge AUFere som ikke har skjønt bæret av sitt eget budskap.

Det er kunnskapsløst, og det er nesten så symptomatisk at det er trist.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Abonner på nyhetsbrevet
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

PS! Er du også lei av at regjeringen kaster kvinner og barn under bussen? Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.