Det har gått noen timer siden vi fikk resultatet av valget 2017 nå. Og jeg har prøvd å fordøye det, smake litt på hva jeg egentlig føler og tenker om det. Men jeg tror jeg mest er nummen enda. Kanskje det ikke har gått opp for meg hva som faktisk skjedde her, kanskje jeg har sett så mye av dette fra før av at det ikke overrasker meg den smule.
For det som faktisk skjedde her, er at folket har talt.
La oss bare sånn analytisk se på tallene:
Det er 2 millioner mennesker som har stemt på fossilpartiene (altså FrP, Høyre og AP).
En halv million har stemt på partiene som begynner å ta innover seg at kloden bør ha en høyere prioritet i politikken (altså KrF, Venstre og SP).
Og så er det 1/3-dels million som har stemt på de partiene som helt definitivt vil ha oss over i en mer bærekraftig retning (altså SV, Rødt og MDG).
Tygg på den litt?
For jeg vet som sagt ikke helt hvordan jeg skal reagere på dette.
Jeg har snakket med mange forskjellige mennesker før dette valget. Jeg tilhører ingen av blokkene; jeg er verken fullblods akademiker, fullblods arbeiderklasse eller noe som helst. Min bakgrunn, min familie, og mitt lokalmiljø er mangfoldig og delt – jeg kommer ikke inn i dette med noen sterk påvirkning fra noen av retningene. Det spiller ikke så stor rolle for meg om vi har en rød eller blå regjering, bare de tar vare på ressursene våre på en god og økologisk forsvarlig måte. Det er det viktigste.
Men det som gjorde mest inntrykk på meg denne gangen, er at en del av dem jeg har snakket med, rett ut og uten nevneverdig blygsel, har fortalt meg at «jeg stemmer FrP fordi jeg er egoistisk og vil ha flest mulig fordeler selv». Alle disse vet at bærekraft er en god idé, men politikerne fra den fløyen har skjønt at måten å nå folket på er å treffe dem rett i egoismen. Man kan ikke for et øyeblikk tro at flertallet vil ta hensyn til noen andre enn seg selv og sine nærmeste når de får kniven på strupen og må velge retning. Vårt eget overlevelsesinstinkt trumfer helheten. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det er bare sånn det er.
I tillegg til dette kommer språkvanskene.
Ja, jeg kaller det språkvansker.
Akademikerne kan ikke for sitt bare liv forstå at retorikkdebatter ikke går inn hos dem som aldri har satt sine bein i diskursanalyse (ofte nettopp i FrP, som tradisjonelt har lav utdannelse). Man kan diskutere ordenes dypere meningsinnhold til både Lévi-Strauss og Saussure revner i kantene, men det fremstår bare som tåkeprat og unnamanøvrering fra de egentlige, opplevde problemene som må løses. Dette er et kommunikasjonsproblem. Og det ligger ironisk nok mest hos akademikerne som ellers burde klart å analysere seg frem til sakens kjerne, og deretter ha redskapene til å endre fremgangsmåte.
Håpløst nok er det det samme som skjer når det gjelder klima. Det snakkes i hypotetiske vendinger om en usynlig gass som holder til høyt, høyt oppi lufta et sted. Om katastrofer som kanskje vil skje etter at vi har dødd. I et helt annet sted i verden. Vi kan ikke forholde oss til dette. Vi kan bare forholde oss til det vi har foran nesa akkurat nå. Og det bør være noe som gir personlige fordeler og hvis oppfattede verdi ikke avhenger av om du har lest Saussure eller ikke.
Det er ikke rart det går galt.
Vi trenger en helt annen tilnærming. Det vi gjør nå, funker ikke.
Nå, kjære leser, får vi antagelig den blåblåeste regjeringen i manns minne. Det betyr at vi som skjønner at dette ikke går, må ta ansvar selv. La være å vente på politikerne, de kommer ikke til å gjøre stort de neste fire årene. La være å rote det til med hypotetisk tåkeprat, hvis vi ikke snakker med oss selv. Utøve en viss form for språklig intelligens – nei, det betyr ikke å gi andre en oppvisning i hvor voldsomt flink du er til å analysere lingvistiske meningslag eller hvor stor evne du har til abstrakt tenkning, det betyr å tilpasse kommunikasjonen din til dem du snakker med. Se denne videoen (jeg håper du skjønner at det er satire).
Det betyr å få beina ned på jorda. Så fort som mulig. Både for økonomene og akademikerne, og for alle andre.
May the odds be ever in your favor.