De vi ikke klapper for lenger

I starten av denne koronakrisen var vi takknemlige for hverandres innsats. Vi klappet. Vi varmsnakket. Og vi skrev en god del om det også. Frasen «takk for at du holder deg hjemme» har pr akkurat nå 23 900 resultater på Google.

Men plutselig skjedde det noe.

Det var som et temperaturfall. Vi gikk fra varmt og lunt, og rett til kalddusjen igjen.

Nå er det ikke bra å være hjemme lenger. Nå er hjemmetilværelsen ensbetydende med at de sårbare barna har det vondt og at ingen kan hjelpe dem.

Politikerne har lagt inn stor innsats i å fortelle oss om at vi åpner barnehagene og småskolen for barnas skyld. Kanskje innrømmer de til nød at dette også har en økonomisk stor fordel i og med at foreldrenes produksjonsnivå går opp noen hakk, og at dette er en enorm fordel nå som vi trenger å få økonomien i gang igjen, men det er ikke det første argumentet.

Og merk; jeg sier ikke at det er feil å sende ungene ut i verden igjen. Jeg sier bare ikke nødvendigvis at det er riktig heller. Jeg sier at det faktisk jobbes knallhardt for å påvirke din avgjørelse nå.

Vi har fått et narrativ gående i media om at barnehagen er for barnas skyld (alle barn må i barnehage fordi det er der alle barna er fordi alle barna går i barnehage fordi…), om at veldig mange barn har det vondt hjemme og vi må hjelpe dem, og litt sånn sekundært om at det nå er viktig at foreldrene bidrar til samfunnsøkonomien igjen.

Men.

Barnehagen har aldri vært for barnas skyld. Den har vært for likestillingens skyld, for toinntektsfamiliens skyld (den tjener og bruker jo dobbelt så mye, og det styrker statskassa), og i stadig større grad er den også for integreringens skyld. Det pakkes bare inn i barnas behov for sosialisering.

Regjeringen selv vet at barn vanligvis har det like bra hjemme som i barnehagen, med tanke på den sosiale utviklingen.

Om de ikke vet det, selv om de selv har publisert det, så kan de vel kanskje også ta seg en tur inn og lese seg opp på nyere forskning.

Det er mange år siden jeg var hjemmemamma nå. Men retorikken har ikke forandret seg. Den gang var det Stoltenberg som sa han ikke ville ha kontantstøtte, fordi han ikke ville belønne de han mente hadde valgt feil.

Nå er det Solberg som sammen med sine politikere som iherdig gjentar at «barnehage er bra for barna og det er trygt». Thorkildsen klarte også å slenge med en «tenk deg veldig nøye om» før du velger å bruke valgfriheten du har til å holde ungene hjemme litt til.

Den valgfriheten du har, er i realiteten ikke en valgfrihet i og med at den politiske kommunikasjonen så til de grader er ladet og designet for å påvirke deg. De informerer deg ikke om mulighetene du ellers har.

Og ja, kanskje barnehage er det desidert beste tilbudet for din familie og din unge. Jeg skal ikke gå i den motsatte retningen her og si at du som velger barnehage gjør noe galt. Men de fronter sitt eget tilbud noe helt skamløst nå, på en måte ingen andre aktører hadde fått lov til.

Jeg er yogainstruktør, og er helt sikker på at bevegelse og meditasjon er et utmerket helsetiltak nå som i alle andre tider, men det betyr jo ikke at jeg kan få pasientombudet til å gå ut på TV og si at «nå er det viktig at du ikke lytter til frykten og lar være å praktisere!». Det er jo helt absurd, og vi ville aldri akseptert det.

Det er vel også på det rene nå at ganske mange foreldre slett ikke skal på jobb, fordi jobben har gått konkurs eller har permittert dem på ubestemt tid. Selvfølgelig bør disse foreldrene – om de faktisk har lyst til det – få tilbringe mer sammen med ungene sine som en familie, uten å bli utsatt for sure politiske oppstøt om at du ikke klarer å gi ungene dine en god nok hverdag hjemme selv. For det er jo det som er det usagte her, når barnehagen fremstilles som det optimale tilbudet.

Det kan hende vi snart vil våkne opp og befinne oss i en slags etterkrigstid etter koronapandemien. Og vi har fortrengt denne delen av det nå, så mange år etter, men økonomien var jo fullstendig i knestående i mellomkrigstiden også. Det fantes ikke jobber nok til alle, og arbeidsledigheten var høy.

Et resultat av dette, var at det ble sett på som egoistisk dersom det i én husstand var to som faktisk hadde jobb. Arbeidsplassene var et gode som burde fordeles jevnt i befolkningen, og de var ikke bare noe man kunne forsyne seg fritt av. Det var viktigere at flest mulig familier i det minste hadde én inntekt. Og Arbeiderpartiets politikk var deretter.

Jeg tror vi kan være på vei inn i noe lignende igjen. Litt avhengig av hvor lenge dette varer, og hvor regjeringen velger å sende oljefondpengene hen. Pumpes de inn i en døende oljeindustri, kan vi få problemer.

200% jobb i én familie er kanskje ikke noe godt ideal lenger, selv om dagens politikere pusher på. Kanskje vi kommer til å måtte gå ned på stillingsprosent, eller kanskje den som har den beste inntjeningsevnen er den som vil dra lasset i familien igjen.

Skal vi se ned på de hjemmeværende foreldrene da?

Og nå, kan vi ikke fortsette å klappe for de foreldrene som holder ungene sine hjemme litt til?

De bidrar jo tross alt til at belastningen på barnehagene blir litt mindre, og dermed også til at de barna som faktisk trenger det (det være seg sårbare barn, barn av foreldre som verken kan eller vil være hjemme, og barn av prekært samfunnskritisk personell) får mer voksenkontakt, i alle fall i en overgangsperiode.

Og bidrar de ikke fortsatt til en lavere smittespredning også, eller er ikke det så viktig lenger?

Jeg har som sagt ingen facit. Men jeg tror på familiens valgfrihet, på samme måte som jeg tror på mangfoldet, og på at det er mange måter å bidra på her i verden.

Så jeg klapper for Norges husmødre og for alle andre som gjør det som er best for sin familie, og som med det bidrar med de ressursene de har.

For det er akkurat det vi trenger nå. Fra alle.