Savner du ikke at verden var virkelig?
Det ble ingen Eurovision Song Contest-finale på meg i år, kjære leser. Jeg fikk nok i fjor. Denne gangen satt jeg isteden på et opptak av finalen fra 1985, og koste meg med et gjensyn fra musikken jeg hørte på hele den sommeren når jeg var 9 år gammel.
Og det var en fantastisk fin kveld for mitt vedkommende. Mens resten av verden satt der med plast, fjas og finske orgasmer, nøt jeg min egen kveld. Lill Lindfors var så magnetisk elegant som vertinne at hun ikke hadde behov for dårlige vitser. Melodiene var vakre og melodiøse. Kvinnene var velkledde og nydelige, om enn med noe høyt hår innimellom. Musikken ble spilt av levende orkester, alle sangene ble sunget på landenes respektive morsmål. Og en samstemt fagjury avgjorde at norske Bobbysocks vant.
I min verden sang Israel om at musikk forener oss og gjør oss glade. På Snapchat ble den snappen jeg la ut om det, sensurert begrenset. We don’t talk about Israel. No no no.
Abonner for å fortsette å lese
Abonner for å få tilgang til resten av dette innlegget og annet innhod bare for abonnenter.
