Når gamet er rigga mot deg (eller: Nav og andre tragedier)

Debatten går høyt her i kommunen om dagen, kjære leser. De har funnet ut at 1 av 4 av oss står helt utenfor arbeidslivet, og at noe må gjøres for å få oss inn igjen. For du vet, kommuneøkonomi og eldrebølge og alt det der. De har alt å vinne på å se oss såkalt utenforstående som en ressurs istedenfor som en byrde.

Jeg leser i avisartikler og i kommentarfeltene nå at spesielt de unge må komme seg i gang med jobb eller utdanning, og det er mange som mener veldig mye om hvor enkelt det burde vært bare latsabbene står opp om morran og viser litt interesse.

Det de ikke vet, er at de unge håpefulle rett og slett ikke får lov til det.

Siden jeg regner meg selv for å være en veteran i dette gamet nå, i og med at det kostet meg 20 år (og to livsviktige organer!) å komme meg fra sykemeldt til 100% ufør, tillater jeg meg å skrive dette innlegget sånn at de virkelig utenforstående (altså de som ikke har skjønt stort av hvordan velferdsstaten fungerer), kan få et lite innblikk i tingenes tilstand.

La meg bare begynne med å si dette:

Nav er et system av regler som ikke akkurat er der for å hjelpe deg.

Alle andre tror det er veldig enkelt å bare gå på Nav og si «hei, jeg lurer på å ta en ny utdannelse», men sannheten er at det ligger haugevis av hinder i veien for det.

Saksbehandleren din må nemlig godkjenne utdannelsen, og det gjør hun helst ikke om du allerede har fullført videregående med et fagbrev eller lignende. Dette her er mest ment for dem som ikke klarte å fullføre videregående skole eller har mangler fra grunnskoleopplæringen.

Det spiller heller ikke så stor rolle om du faktisk kan jobbe som det du utdannet deg til, for Nav blir plutselig veldig kreative med tanke på hva det er meningen du skal kunne bruke utdannelsen din til. Helsefagarbeider? Da kan du bruke den til absolutt alt som har med mennesker å gjøre, tenker Nav, selv om du ikke orker å jobbe på sykehjem lenger. Og det spiller på en måte ingen rolle om alt som er ledig er snekkerjobber eller IT og at din utdannelse ikke passer inn i arbeidsmarkedet.

Søker du deg inn på en utdannelse du ikke har fått godkjent av Nav? Fordi du hadde lyst likevel? Da er det game over, for du mister støtten. Da er det nemlig bare du som er vanskelig.

Dette gjelder både om du er på AAP eller om du er på sosialstønad. Om Nav ikke godkjenner planen din, har du ingen muligheter til utdannelse. Du kan ikke bare velge og vrake fra øverste hylle og starte livet ditt på nytt, ikke med mindre saksbehandler finner det hensiktsmessig.

Om du «bare» er sosialhjelpsmottaker, har du fortsatt frihet til å prøve deg frem i arbeidslivet så lenge du bare ikke finner på å søke studieplass noe sted. Da kan du jobbe så mye du vil, hos så mange du vil, og alt som skjer er at sosialstønaden faller bort etter hvert som inntekten faller inn. Det er egentlig en helt fair deal.

Men denne luksusen har du ikke når du går på AAP, for da må du fylle ut meldekort. Dette er et skjema som skal leveres digitalt annenhver uke, og her må du oppgi alt av aktivitet også utenom det saksbehandleren din har godkjent som tiltak for deg. Det spiller ingen rolle for Nav om du tjener penger på det eller ikke, alt som betyr noe er antall timer du brukte på det. Dette høres kanskje trygt og greit ut, men sannheten er at dette er hvor alt av personlig initiativ går for å dø.

Alt som noen gang har lignet på betalt arbeid, er arbeid, tenker Nav, selv om du ikke får en krone for det. Og dette inkluderer alt fra «hobbypreget virksomhet» til «gratisarbeid som vanligvis er betalt». Det vil si at om du passer naboens barn, må du føre det. Om du strikker en gryteklut og kanskje tenker å selge den, må du føre det. Meldekortet opererer i timer, ikke minutter, og alt må rundes av til nærmeste halvtime. 20 minutters arbeid som ikke engang gir betalt, vil trekke deg tilsvarende en halv time på neste utbetaling. Det er et ran på høylys dag. Bare det å strikke vanter blir en økonomisk risikosport.

Med dette som et vått ullteppe som stadig henger over deg, går du bare ikke inn i butikken i gata og spør om du kan få prøve deg der og jobbe litt frivillig bare for å vise hva du kan. Da må du i så fall først dra deg helt ned til Nav, prøve å få et møte med saksbehandler, som så må kontakte butikkeieren og høre om han vil være villig til å delta i et tiltak som inkluderer både møter, rapporter og oppfølgingssamtaler herfra til helvete med henne og deg og kanskje legen din i tillegg. Det vil høres ut som sykt mye merarbeid for den stakkars butikkeieren som ellers bare håpet på litt sårt tiltrengt avlastning, og du er rett tilbake til å bare være en byrde igjen.

Men jeg lover deg at du uansett mista motivasjonen til det allerede 638 minutter uti ventetiden i telefonkøen til Nav for å få tak i nevnte saksbehandler. Så da blir det ikke noe. Og hvis du ikke involverer saksbehandler? Da må du som sagt føre det på meldekortet, og da ender du som sagt opp med å ruinere deg selv fullstendig.

De snakker også om hvor viktig det er å ha gründere her til lands. Finnes det ikke arbeidsplassene, så må de skapes! sier de med stjerner i øynene.

Joda.

Men om du går på AAP, får du ikke lov til å drive din egen bedrift heller. Det vil si, du kan aller nådigst få lov til å starte en, om du var på AAP først og ikke allerede hadde registrert den når du ble syk.

Du kan få arbeidsavklaringspenger i inntil seks måneder mens du er i en utviklingsfase og/eller tre måneder mens du er i en oppstartsfase, sier de. Det de ikke forteller deg, er at det normalt sett tar veldig mye mer enn 9 måneder å bygge opp noe som gir stabil inntekt. Det er vel strengt tatt en scam å påstå noe som helst annet. Men du kan vel alltids prøve pyramidespill da, antar jeg.

Om du allerede hadde startet opp noe på si’ før du offisielt søkte AAP, får du ingenting. Og alle regler for arbeid på meldekort gjelder fortsatt. Det vil si: Du må føre det som arbeid bare du logger deg inn for svare på en mail. Eller fører lovpålagt regnskap. Eller prøver å markedsføre tjenestene dine. Eller egentlig noe som helst. Og alt trekkes fra utbetalingen din, uansett om du får betalt for jobben eller ikke.

Du blir ruinert bare av å stå opp om morran om du prøver på noe selv.

Det vanlige mennesker tar for gitt at du kan, er friheter som nå er tatt fra deg. Men de oppfører seg som om du fortsatt kan leve som et fritt menneske.

Som om ikke dette her er nok, kjære leser, så er det også en 60% regel som sier at om du fører arbeid (betalt eller ikke) for mer enn 60% av det som ville vært full jobb, så ryker hele støtten. Da har du ikke krav på AAP lenger. Selv om mange av timene du førte egentlig bare var 20 minutter her og der med administrative ting som aldri var ment til å føre til noen fakturering i det hele tatt.

Så, du er i bunn og grunn i et fengsel. Det er veldig lite du kan gjøre for deg selv, med mindre saksbehandler / tilsynsfører godkjenner og syns det er lurt. Og om du bare puster litt for høyt, så fører det til lavere utbetaling enn du allerede får. og du har allerede mistet 34% av inntekten du en gang hadde bare ved å bli syk, så det har du slett ikke råd til.

Det eneste som kan redde deg, er om du legger deg selv så død at saksbehandler er lovpålagt å bare sette deg i tiltak og få deg gjennom systemet. Alle dine egne forsøk blir du straffet for, om det så er å søke utdanning, vise frem hva du kan for potensiell arbeidsgiver, eller starte noe for deg selv. Ditt eget initiativ får deg bare dypere ut i økonomisk trøbbel – med mindre du kan skaffe deg en fullgod ansettelse på egen hånd.

Det fører oss til neste fuckup, kjære leser, for nå har de også innført noe som heter «heltidskultur». Det betyr at alle stillinger som utlyses i utgangspunktet skal være 100%. Om du ikke har full arbeidskapasitet, har du rett og slett ikke noe som helst å søke på, med mindre du har veldig flaks.

Men de fortsetter å mase. De fortsetter å snakke om at vi må tilbake i arbeidslivet, som om ingenting av dette her eksisterer. Og det er der jeg tenker at det er de som kanskje er bittelittegranne utenfor selv, som ikke har forstått så veldig mye av virkeligheten.

Jeg ville for øvrig heller vært «utenfor», hvis «innenfor» er en «heltidskultur» hvor du aldri har tid til ungene dine og hvor ideologen ellers er at bare arbeid kan sette deg fri. Men det er nå meg.

For hele dette gamet er rigga mot deg fra det øyeblikket du setter den første tåa inn på Nav. Reglene er der for å passivisere deg mest mulig mens de legger skylda på deg fordi du ikke får den jobben som aldri blir utlyst og som du ikke får lov å prøve deg fritt i heller. Og det går dessuten masse arbeidstimer inn i å prøve å løse det problemet som er deg, men de pengene ser ikke du noe til. De går til saksbehandlere, leger, politikere, og toppsjefer i både Nav og helseforetakene som skal utrede deg.

For du? Du er faktisk bare produktet som sørger for at hele denne industrien eksisterer. Sånn at alle disse andre arbeidstagerne skal få ta ut lønn.

Når systemer er bygget slik at enkelte alltid faller utenfor, blir spørsmålet ikke hvem som har feilet, men hvordan verdi fordeles – et spørsmål som også berøres i De vi ikke klapper for lenger.

Hva skal vi kalle dette her?

For det første tenker jeg gaslighting, i en ganske stor grad. Det er alltid din skyld, ikke regelverkets og ikke arbeidsgivernes. Gudene skal vite at det i alle fall ikke er regjeringens.

For det andre begynner jeg å mistenke at hele dette her er vilja verk. Det er et kontrollspill. Du blir fortalt at Nav gjør deg en tjeneste ved å tilpasse alt til dine behov og interesser og preferanser, men sannheten er at de egentlig bare er ute etter billig arbeidskraft (les: tiltakspenger eller AAP) og at alle disse menneskene skal være sjakkbrikker som kan plasseres akkurat der staten mener det er fint at de står.

For hvorfor ellers skulle de lage regler som direkte motvirker det de sier de skal jobbe for, og så legge skylda over på deg? Hvorfor si at de vil ha uføre ut i jobb, og så ta vekk alle deltidsjobbene?

I så fall passer det jo perfekt med de nye fraværsreglene i videregående også, hvor ikke engang legetimer regnes som godkjent fravær. Det finnes vel ikke noe mer effektiv måte å sile ut dem som kanskje ikke har full kapasitet på, på et tidlig tidspunkt? For de må vi jo la systemet fange opp. Ja? Sånn at vi kan… Hvordan var det nå igjen? Aktivisere dem?

Min dystre spådom er at vi nå vil få en hel gjeng med nye ufaglærte helsearbeidere, som ved et trylleslag bare plasseres på sykehjem iført hvite uniformer. Men de vil ikke bli betalt som helsearbeidere, de vil bare fortsette å få sosialstønad eller tiltakspenger. De vil heller ikke ha noe håp om å bli ansatt noen gang, for arbeidsgiver kan helt enkelt bare sende en SMS til sin kontakt på Nav og be om påfyll av unge unnasluntrere ved behov. En perfekt deal, det. For alle andre.

Retorikk og narrativ er artige begreper. De har brukt veldig lang tid på å snu ordbruken fra at samfunnet skulle rette en hjelpende hånd mot de uføre, til at de ble en byrde, til at de nå blir «ubrukte ressurser». Jeg kan se nå hvordan de er i ferd med å vri debatten over igjen sånn at de rettferdiggjør det som snart vil kalles «ressursfordeling».

Jeg har ingen illusjoner lenger, kjære leser. Jeg har vært i dette her for lenge. Og til tross for at jeg regner meg selv som en relativt oppegående person (hallo, jeg har to akademiske grader hvorav en en mastergrad i kultur), klarte jeg aldri å knekke denne koden her. Jeg endte opp med å bli totalt utslitt og erklært 100% ufør tre måneder etter at de startet livsbevarende behandling på meg.

Nå leser jeg stadig at jeg burde vært i jobb.

Vel.

I sommer stakk jeg innom Nav for å høre hva mulighetene kan bli, etter at jeg får en transplantasjon som etter sigende vil gi meg litt kapasitet igjen. Jeg fikk et kort med nummeret til Nav Pensjon på, der de kunne rådgi meg i forbindelse med inntekt, men det er ingen som er interessert i å finne den inntekten til meg.

Jeg tror ikke du heller burde holde pusten.

Det eneste som vil skje herfra, er at de som nå betegnes som utenfor, vil motta en SMS med oppmøtested for sin påstått tiltrengte inkluderingssamtale.

De har allerede begynt å tenke tanken.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Få månedlig-ish nyhetsbrev
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

Likte du innlegget? Del det videre her:

• Facebook
• Pinterest
• Threads
• DelKopiert til utklippstavlen