Hva du bør lære din unge datter før hun selv blir mor

Det er så skremmende tydelig at vi som samfunn er i ferd med å miste en helt grunnleggende kunnskap, kjære leser. Det som før var åpenbart og selvsagt for kvinner som levde i hverdager hvor familien var selve strukturen, er nå i ferd med å bare bli borte. Dagens generasjoner vokser opp på institusjoner, og familie er på en bare bare det som blir igjen etter at alle har brukt tid og energi på andre ting.

Mange vil si at vi isteden har fått mye mer frihet. Frihet til å velge, frihet til å skape, og frihet til å forme vår egen virkelighet. Og ja, det er helt sant.

Men det er ikke frihet før man har et valg. Og det er ikke frihet før du vet hva du velger bort. Til det trengs at man setter ord på det som tidligere bare var der som taus kunnskap og selvfølgeligheter.

Det er blant annet helt nødvendig nå at vi begynner å snakke om tilknytningen mellom foreldre og barn. Før gikk det av seg selv. Nå burde det bli pensum på ungdomsskolen, fordi tiden man har til å observere småsøsken og andre familiemedlemmer hjemme, rett og slett er spist opp av kompetansemål, lekser og innleveringer. Det finnes ingen garanti for at ungdommer ellers får det med seg lenger.

Dagens mediebilde viser dette med all skrekkelig tydelighet. Sist så jeg det i den såkalte Ulrikke-debatten, hvor en ung kvinne fortviler over at arbeidsgiver ikke umiddelbart ville gi henne tilbake jobben sin timer etter at hun hadde født sitt premature barn. Hun kunne jo bare overlate babyen til sin mor og babyens far, mente hun, det var jo aldeles uproblematisk.

Men det er ikke uproblematisk.

En nyfødt baby har behov for kroppskontakt og ro sammen med – aller helst – mamma. Det er mammas lyder hun kjenner. Det er mammas hjerteslag som føles som hjemme etter hun har blitt kastet ut i en verden av skarpt lys og kald luft og masse nye sanseinntrykk – kanskje etter en traumatisk fødsel. Det er mammas stemme og tonefall hun har hørt siden hun utviklet hørsel. Og det er mamma som (forhåpentligvis) har brystmelk.

En prematur baby bør egentlig bæres på mammas kropp frem til termindato, for å etterligne de siste månedene av svangerskapet mest mulig. Hun trenger denne tiden – og lang tid etter det – for å utvikle sitt eget nervesystem, evne til stressregulering, og eget immunforsvar.

Men ingen spør om barnets behov i disse debattene. Den handler bare om mors rettigheter til å gå fra babyen sin.

Les det igjen. Den handler bare om mors rettigheter til å gå fra babyen sin.

Dette er hvor vi fucker det opp som samfunn. Dette er hvor feminismen helt faktisk har gått for langt.

Og ja. Mor kan gå. Det blir et relasjonsbrudd for den nyfødte babyen når alt det kjente forsvinner på en gang, men det kan gå bra hvis det dukker opp en annen, stabil tilknytningsperson som erstatter henne – vanligvis far.

Men det betyr samtidig at mor mister muligheten til å danne det første, sterke båndet til babyen sin. Det vil prege relasjonen mellom dem i flere år, og kanskje alltid.

Babyen har nemlig bare kapasitet til å ha én trygg tilknytningsperson den første delen av livet sitt. Om det er far som er hjemme og tar vare på henne, så er det også far som vil bli hovedpersonen de neste årene.

Man kan ikke bare bytte fritt mellom flere omsorgspersoner og tenke at det ikke spiller noen rolle. Foreldrene er ikke likestilte i babyens øyne. Babyen vil faktisk bare låse seg emosjonelt til den som er der mest i starten og har den daglige omsorgen, forutsatt at omsorgen er trygg og stabil.

Og mamma kan dermed ikke bare hoppe inn igjen etter jobb og forvente at hun skal være like viktig lenger da. Hun vil bli mer sekundær. Babyen vil strekke armene ut etter pappa, og da er det også han som bør stå løpet ut frem til barnet er stort nok til å frigjøre seg og danne viktige bånd med også andre i sin krets.

Det skjer gradvis fra barnet er ca 2 år gammelt – men det er likevel aldri noe som kan erstatte det aller første, sterke båndet med den første tilknytningspersonen. Dette er det som blir grunnmuren for alle relasjoner som utvikler seg senere, gjennom hele livet, og det blir dermed grunnlaget for hvordan hele dette samfunnet kan fungere sosialt. Det er absolutt grunnleggende viktig å kunne noe om.

Jeg har skrevet litt om tilknytningsprosessen før, da hvordan det ser ut spesielt for gutter. Du kan (og bør) lese det her.

Dette er ikke noe man bare finner på fordi man er motstander av feminisme – dette hører til pensum på alle utdanninger som har med barns utvikling å gjøre. Dette er noe alle som kan tenkes å bli foreldre en gang burde blitt opplært i.

Og du bør lære din unge datter dette her.

For de lærer det som sagt ikke på skolen.

Om hun ikke lærer det hjemme gjennom deg, så vil hun kanskje aldri få denne kunnskapen.

Det er i så fall en kulturell tragedie uten sidestykke.

Takk for at du leste!
Vil du bla deg videre i Skogfruens univers?

✦ Abonner på nyhetsbrevet
✦ Følg @skogfruen på Instagram
✦ Legg til i Feedly / RSS

PS! Er du også lei av at regjeringen kaster kvinner og barn under bussen? Meld deg inn i Norges Kvinne- og familieforbund nå.