Personlig & historier
-
Vær så snill og ikke gå tilbake til «normalen»
Det skjedde noe rart med meg den dagen de stengte ned Norge. Jeg har kjent det før, men aldri så sterkt som da. Og denne gangen var det ekstra påfallende, fordi de fleste av de jeg så rundt meg fikk helt motsatte reaksjoner enn det jeg fikk. Panikk. Krisemodus. Klaustrofobi. Jeg? Jeg følte bare en helt enorm lettelse. Min første tanke gikk til naturen. Til bilene som ikke lenger skulle kjøre en og en forbi vinduet mitt om morgenen. Til fabrikkpipene som sakte men sikkert ville bli stengt ned, verden over. Til flyene som blir satt på bakken. Og så begynte bildene å komme. Klart vann i Venezia. Blå himmel…
-
Yoga i koronaens tid
Alt ble snudd på hodet veldig raskt når krisen traff oss, og yogastudioene er blant de mange fritidsaktivitetene som ble stengt over natta. For mange av dere betyr dette at dere praktiserer hjemmefra, kanskje for aller første gang. Det er en veldig spesiell tid vi er inne i nå, og i den forbindelse vil jeg gjerne dele noen tanker om å ha og opprettholde en yogapraksis i koronaens tid. Det er viktig – og jeg kan ikke understreke dette nok – at du tenker sikkerhet fremfor alt akkurat nå. Det aller siste du vil på dette tidspunktet, er å pådra deg kink i nakken, hekseskudd eller forstuinger som krever kiropraktor,…
-
Korona-tider
Det er tirsdag. Ingenting er som det pleier. Ute kvitrer fuglene, i fravær av støy fra Europaveien og flyplassen. Sola skinner, lufta er frisk og god, og verden er helt nydelig. Ja, vi er midt i en krise. Det tar jeg på største alvor, og har ikke tenkt meg ut i butikken igjen før vi har spist opp maten vi allerede har. Jeg har tatt alle forholdsregler. Antibac er på plass i egen og avkommets lomme. Jeg har nok paracet i hus til å holde min og hennes feber nede i noen dager mens vi eventuelt venter på å komme gjennom til legevakta. Kjøkkenbenk, bad og alle håndtak er behørig…
-
Husdrømmen (+)
Jeg vokste opp i et trehus når jeg var lita. Alle jeg kjente gjorde det. Det var normalt, og jeg tenkte ikke over det før jeg en periode jobbet i Oslo. Og der spurte de, litt sånn med stjerner i øyene, om jeg bodde i trehus som barn? Med stor hage og alt? Joda. Jeg gjorde det, svarte jeg. Og jeg så plutselig hvordan de hadde vokst opp i ei steinblokk og på en liten flekk av en felles bakgårdshage. Det er rart hvordan man bare blir så vant til sitt eget liv at man ikke tenker over hvor privilegert man er.
