Vær så snill og ikke gå tilbake til «normalen»
Denne teksten kan inneholde affliatelinker, som gjør at jeg tjener noen kroner hvis du velger å handle, helt uten ekstra omkostninger for deg. Tusen takk for støtten!
Det skjedde noe rart med meg den dagen de stengte ned Norge. Jeg har kjent det før, men aldri så sterkt som da. Og denne gangen var det ekstra påfallende, fordi de fleste av de jeg så rundt meg fikk helt motsatte reaksjoner enn det jeg fikk.
Panikk. Krisemodus. Klaustrofobi.
Jeg?
Jeg følte bare en helt enorm lettelse.
Min første tanke gikk til naturen. Til bilene som ikke lenger skulle kjøre en og en forbi vinduet mitt om morgenen. Til fabrikkpipene som sakte men sikkert ville bli stengt ned, verden over. Til flyene som blir satt på bakken.
Og så begynte bildene å komme.
Klart vann i Venezia. Blå himmel i Kina.
Planeten rydder opp etter oss mens vi er borte.
Endelig.
Endelig.
Lettelsen over alt dette er større enn bekymringen jeg føler – selv om også den er betydelig. I det minste har vi et sterkere livsgrunnlag å bygge videre på etterpå, i form av en friskere natur.
Men jeg kjenner også på usikkerheten i det.
Jeg er skrudd sammen sånn at jeg må se hvor vi er på vei før jeg klarer å ta gode avgjørelser om hva jeg burde gjøre. Nå klarer jeg ikke å se for meg hvordan verden er om to-tre år.
Ting vi trodde vi kunne regne med, står i fare for å smuldre sammen. Helsevesenet, vil det takle påkjenningen? Hva med Nav og velferdssystemet, vil de klare å oppgradere seg tidsnok, eller vil det også bare knekke sammen?
Og oljefondet, som vi (antagelig feilaktig) har trodd alltid vil ligge der som en sikkerhet? Vil det gi oss så mye trygghet i lengden som vi så for oss at det skulle?
Det vet jeg ikke.
Jeg vet heller ikke hvilke inntektsmuligheter som ligger i fremtiden, eller hvilken kjøpekraft folk flest vil ha. Hva de kan komme til å ville kjøpe. Hvilket marked som vil være der.
Det er i det hele tatt for mye usikkerhet til at gode og langsiktige avgjørelser kan tas akkurat nå.
Økonomien min er allerede streamlinet og balansert. Jeg kan ikke påvirke inntekten som tingene nå engang er, og utgiftene er allerede fullstendig under kontroll. Alt som må gjøres der, er allerede gjort.
Derfor fokuserer jeg på de to eneste tingene jeg kan gjøre noe med i disse dager: Ungen min og helsen vår. Uansett fremtidsprognoser trenger jeg jo at vi begge er friske, oppegående og tilpasningsdyktige til hva som enn måtte komme.
Jeg gjør yoga to ganger om dagen nå. Jeg vil ha en kropp som er smidig og åpen, for det siste jeg trenger er at den kinken i nakken som alltid ligger der på lur blusser opp enda en gang. Hvis coronaviruset på en eller annen merkelig måte skulle finne meg til tross for sosial isolasjon, trenger jeg min fulle kapasitet. Den er fin å ha uansett.
Uteplassen min er mer eller mindre klargjort for våren, og jeg gleder meg til å sitte der nå som europaveien er litt stillere og vi ikke får fly i hodet heller. Flyplassen er, som du kanskje allerede vet, bare et steinkast unna, men nå er pilotskolefolkene permittert. Den økte flytrafikken som var varslet i april, skjer sannsynligvis ikke. Ikke enda. Jeg håper den er avlyst permanent.
Frisk luft. D-vitaminer fra sola. Det er bra for oss.
Turer i skogen. Samtaler. Egenstudier på meg og hjemmeskole på henne.
Smoothier, blåbær, sunn mat.
Og hvile, ikke minst. Masse søvn og hvile.
Visste du forresten at det å sove godt er det beste du kan gjøre for immunforsvaret ditt? Det er på en måte det eneste de blir enige med seg selv om i disse dager.
Dette er ikke tiden for å løpe rundt som hodeløse høns i full panikk eller stresse seg opp fordi hverdagen er annerledes enn den pleier. Det er heller ikke tiden for å være superproduktive Flink Piker som skal Fikse Alt.
Dette er tiden for å stresse ned og fokusere på det aller mest grunnleggende i livet. Naturen, helsen og barnas fremtid. Og ironisk nok er det jo akkurat det som reddes for oss mens vi sitter hjemme.
Derfor ber jeg deg akkurat nå: Bruk denne tiden til å reflektere over hva ditt normale liv er og gjør. Ikke bare gå tilbake til «normalen» når dette en dag er over uten å ta med deg noe bra herfra.
Dette er en gylden mulighet for å trykke på omstarts-knappen. Starte igjen med blanke ark. Ta litt bedre valg. Prioritere litt annerledes.
Hva vil du gjøre?
