Lammas – høsten har offisielt begynt!

Årshjulet har snudd et hakk til, og i dag – den 1. august – feirer paganistene Lammas. Ordet kommer fra anglosaksiske hlaeffmass…. Loffmesse! Kornet er ferdig, og melet kan endelig males. Jorden gir oss mat!

Lammas er den første av i alt tre høstfeiringer. Det er i disse dager på tide å høste årets første kornavling. Samtidig er ripsbuskene fulle, solbærgrenene henger tunge av superbærene sine, blåbærene vokser vilt i skogen, tomatene begynner å bli gode og røde, og naturen eksploderer i overflod og god, sunn næring som du vil trenge når du om ikke så mange måneder skal gå vinteren i møte igjen.

I dag er dermed dagen for å tenke over hva du har gjort av gode ting i livet ditt, som du endelig kan nyte fruktene av nå. All den harde jobbinga som begynner å gi resultater kan du nå feire med et takknemlig sukk, og være pokker så stolt av dine egne evner til å frembringe positiv forandring.

Har du gitt deg selv en god klapp på skuldra for den eksamenen du tok som viste seg å være viktig, eller for de helgene du jobbet overtid og skapte virkelig gode resultater? Feir det nå! Vær stolt av deg selv!

Og ikke minst: I dag er dagen for å være usigelig takknemlig for all næringen Moder Jord nå gir deg, villig og sjenerøst. Nyt bær, grønnsaker og frukt etter aller beste evne. Virkelig NYT det, ta deg tid til å kjenne smaken og visualisere hvordan vitaminene sprer seg i systemet ditt og gjør deg sterk og frisk. Lukt litt ekstra godt på yndlingsoljen din i kveld, om du har eteriske oljer stående. Sett pris på det. Tenk over hvor innmari heldig du er som får nyte godt av alle naturens goder.

Lammas handler om alt vi nå får ta i mot, fortjent eller ikke. Det er derfor direkte smertefullt at nettopp 1. august i år er satt til å være Earth Overshoot Day. Den dagen vi har brukt opp jordens ressurser for i år, om vi tar med i betraktningen hvor lang tid det tar for jorden å produsere det vi trenger.

Det er absolutt et tankekors, så jeg vil gjerne innføre en ny tradisjon i Lammas-feiringen i år: Finn ut hvordan du kan forsyne deg litt mindre grovt, og hvordan du kan trå litt lettere på planeten resten av året. Hvordan du kan gi tilbake. Hvordan du kan bidra.

Kanskje du skal kjøpe litt frø og så i en skråning som ikke ser så bra ut, sånn at den blir full av villblomster neste sommer. Kanskje du skal melde deg inn i Natur og Ungdom. Kanskje du skal grønne opp jobben din litt, og kreve at kantina har keramikktallerkener og ikke bare plast. Kanskje du endelig skal sjekke ut den økogården litt oppi veien, eller mase litt ekstra på Kiwi om at de tar inn økologisk kjøttdeig.

Lag en liste over alle de positive tingene du kan gjøre for å gi noe tilbake til planeten, og få det inn i planen din. Få det gjort – det vil føles så bra!

Uansett hvordan du velger å feire (om du velger å feire), kjære leser, så ønsker jeg deg en god Lammas-kveld!

Og du – tusen takk for at du leser bloggen min og følger meg. Jeg setter pris på deg! 🙂

 

Derfor bør du ha dyr (selv om de er i bur)

Da jeg var liten, vokste jeg opp i det de fleste etterhvert yndet å kalle en dyrehage. På rommet mitt har jeg hatt både hamster, marsvin, undulater og fisker – og på det som nå er vaskerom, bodde det en papegøye (hele det rommet var faktisk «bur» – vi hadde en nettingramme som dør, bare, og der bodde han sammen med noen undulater han bestemt mente bare var hans). I stua stod det et digert akvarium (pappas hobbyprosjekt, han drev med oppdrett), og søstrene mine hadde minst like mange dyr som jeg hadde på mitt rom. I tillegg hadde vi en chinchilla som het Tertit. Han bodde i den gamle gangen. Og en dvergkanin som het Rulle. Han bodde på kjøkkenet.

Vi hadde hunder også. Alltid. Og senere en katt, som jeg fikk når jeg flyttet ut for første gang. Det funka ikke helt med den første husverten, så jeg dro hjem igjen etter ikke så lenge. Når jeg flyttet ut igjen, fikk jeg ikke med meg katten. Da hadde han visst på en eller annen merkelig måte blitt mamma sin.

Ute? Der hadde vi hest. I hagen. Barndomshjemmet mitt er ikke en gård eller en småbruk, det er en helt vanlig (men relativt stor) tomt med plen og hus, rett ved Europaveien. Men hest hadde vi. I det ombygde uthuset. Folan het han. Og som stallkamerat hadde han en stor, hvit kanin.

Senere, når vi ikke hadde hest lenger, ble stallen redningssted for andre dyr vi kom over. Vi har hatt en skadet ugle der. Og et ekorn. Og drøssevis med små skapninger som kræsjet med kjøkkenvinduet. Eller dyr vi kom over langs veien – så vi noe som hadde skadet seg og trengte litt trygghet, pakket vi dem inn og plasserte dem i stallen til de var i form til å bli sluppet ut igjen.

Hele min barndom består av dyr. De var overalt. Ikke et eneste øyeblikk av den foregikk uten en liten venn eller fler tilstede. Små skapninger, store personligheter.

Og det gjorde noe med meg.

For det første ga det meg kunnskap om de forskjellige artene og dyrehold generelt. Jeg vet hva som skal til for at undulater legger egg, og jeg vet hvordan man håndterer fugleunger sånn at de blir fortrolige med mennesker (en av dem flyttet til min venninne, og den lærte sågar å prate!). Jeg vet at litt potetmel på ørene til en cocker spaniel gjør at pelsen blir fluffy og fin igjen, og at den fort får øreverk om man ikke passer på at ørene tørker godt inni etter et bad. Og jeg vet at det er relativt dumt å skille to hamstere som slåss uten å ha på en hanske (au).

For det andre, og kanskje enda viktigere: Jeg forstår dyr. Jeg vet hva det betyr når en papegøye bruser seg opp og blir smal i øynene. Jeg kan se forskjell på en hund som bjeffer fordi den er sint og en som bjeffer fordi den er glad – og en som er begge deler og ikke helt får bestemt seg for hvordan han skal håndtere din ankomst. Jeg skjønner hva hesten har i tankene når den plutselig stopper og begynner å skrape med hoven i sanda. Og jeg vet at chinchillaens plutselig irriterte kjefting gjerne kommer av at det enten fløy en fugl forbi vinduet – eller at noen snorka for høyt på rommet ved siden av.

Jeg lærte også at en undulat ikke bare er en undulat – noen er glade sjeler som kan synge deg svett i ørene av bare livsglede, mens andre er vimsete, stressa eller supernysgjerrige. (Du har ikke spist ostesmørbrød før du har hatt en undulat som har vasset lykkelig rundt i ketsjupen din.) Og at en hund ikke nødvendigvis forstår sin egen størrelse og posisjon her i verden (etter å ha sett tidligere nevnte cocker spaniel bli rasende på en diger schäfer ved navn King).

Alt dette er ting jeg egentlig ikke vet at jeg vet. Dette er kunnskap og forståelse som har sneket seg inn i meg uten at jeg har vært det bevisst. Fordi jeg ble født inn i et hjem som allerede hadde noen fine personligheter i dyreskikkelse, og fordi familien min på ingen måte sluttet å vokse etter at min yngste søster ble født.

Og det forklarer antagelig veldig mye av min naturforståelse i dag.

 

Nå er det jeg som er forelder. Det er jeg som skaper et av de to hjemmene min datter vokser opp i. Det er jeg som skal gi henne det jeg mener hun trenger. Og dyr må være en viktig del av det – selv om jeg etterhvert både ble allergisk mot ganske mye og begynte å bli svært skeptisk til dyr i fangenskap generelt. Ville jeg lære henne at dyr bare bor i bur for hennes egen fornøyelses skyld? At dyr var avhengige av mennesker for å overleve? Tankene har vært mange. Skepsisen har vært stor. Men jeg har også (såvidt) begynt å forstå hva som skjer med mennesker når de ikke får noen kontakt med dyr, og dermed ikke egentlig forstår at det finnes en hel verden der ute som ikke fungerer på menneskenes premisser.

Det er nemlig ganske vanskelig å se utenom sin egen forståelse når man har tatt den for gitt siden man var 4 år selv. Det er nesten umulig å forestille seg hva andre folk oppfatter når de møter et dyr, når de ikke er vant til det. Men det jeg ser, har fått meg til å revurdere alle tanker om dyr i fangenskap igjen.

For nå skjønner jeg hvor absolutt grunnleggende viktig det er å forholde seg til andre arter enn seg selv, på en god måte, i hverdagen, gjennom livet sitt. Det er bare da man kan forstå. Lære dyrenes språk. Virkelig fatte at dyr ikke er leketøy, virkelig forstå at de er levende skapninger med behov og personligheter som de faktisk kommuniserer til deg så fort du har vunnet deres tillit. At de faktisk ikke er der for å dekke dine behov, på noen måte, annet enn å la deg være i et fint forhold med dem.

Vi har en chinchilla nå, ved navn Småen. Han har bodd her i to og et halvt år, omtrent, i et stort bur (tenk dobbelt klesskap i takhøyde) som huldreungens pappa snekret for oss. Og jeg har sett hvordan ungen har vokst og blomstret og lært nettopp å forstå ham, håndtere ham omsorgsfullt og riktig, og utvide sine egne horisonter for hva kommunikasjon er. Hun vet nå hva lydene og kroppsspråket betyr. Hvordan bæsjen skal se ut, og hva vi må gjøre om den er feil. Hvilke tegn hun skal se etter for å passe på at han har det bra.

Jeg kan ikke gi henne hele den oppveksten jeg selv hadde (for hvor i alle dager skal jeg ha en hest og en papegøye i denne leiligheten?), men jeg kan gjøre litt. I forigårs snakket jeg med han som eier dyrebutikken, og vi er nå på leting etter en ung undulat til oss. Planen er etterhvert å ha to, samt å finne en chinchilla til, som kan gå sammen med han vi har. Har vi flaks, kan vi kanskje til og med håpe på undulategg om en stund!

Men jeg kjente langt inn i magen hvor riktig den avgjørelsen var når han fortalte meg at familier ikke kjøper smådyr lenger. Det er stor forskjell på unger før og nå – før fikk de kaniner, hamster og marsvin, men etterspørselen har gått ned. Unger i dag har ikke fjær- og pelskledde venner på rommet sitt, sånn som jeg hadde.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Men jeg mistenker at det ikke er fordi de fleste barn nå bor på et småbruk der kaninene føder nye kaninunger og undulatene legger sine egne egg. Jeg er, for å være ærlig, veldig redd det er fordi ungene nå sitter med trynet i en skjerm og bare hører om dyr på TV eller såvidt ser dem på det årlige familieparkbesøket.

Et barn som bare kan snakke menneskespråk, er et fattig barn.

Og jeg er livredd for hva som skjer med kloden hvis neste generasjon ikke vet hvordan et kaninhjerte banker under varm pels. Om deres verden bare skal bestå av døde ting som kan erstattes når skjermen sprekker.

For en verden full av folk som bare registrerer sin egen eksistens, blir fort ødelagt.

 

Hadde du dyr når du var liten?

Har barna dine dyr nå?

Fortell! 🙂

Mainatt – sommeren kommer! (Beltane)

Det er den siste dagen i april, og det er tid for en ny naturfeiring!

I Skandinavia har vi feiret Mainatt i mange, mange år. I dag er våren teoretisk sett på toppunktet, selv om vi hadde en vansindig lang vinter i år og vi ligger litt bak skjema sånn sett. Men i morgen begynner altså den første sommermåneden, og vi kan se frem til dager hvor lyset er sterkere enn mørket. Alt potensialet man har feiret tidligere i syklusen (som for eksempel Imbolc), vil nå snart manifesteres i naturen som materiell overflod.

Man tenker seg at i natt møter det maskuline og det feminine hverandre. Sola er sterk nok til å varme frøet som ligger i jorden, og skapelsen er dermed er et faktum. En annen måte å se det på er at Himmelfaderen møter Moder Jord i et lidenskapelig favntak. Dermed er også denne dagen en ypperlig anledning til å feire kjærligheten!

Vil du feire Mainatt, kan du dra ut i skogen eller ned på stranda for å tenne et bål. Dette symboliserer sola, livskraften og lidenskapen som bare venter på å eksplodere ut i vill, fri natur i sommermånedene som kommer. Har du noen å feire kjærligheten med, så gjør kvelden til en spesiell natt for dere to – gjerne ute i naturen, som skikken er. Har du det ikke, kan du isteden glede deg over andre meningsfulle samarbeid og alt som snart vil bli gitt deg av sommergleder. Du kan også legge planer for alle dine håp og drømmer i kveld. Har du et lite skrin, kan du legge symboler for alt som skal vokse seg vakkert oppi det, og så sende et ønske til ilden om å få varme og vitalitet nok til å manifestere dem på en god måte i livet ditt i månedene som kommer.

Jeg tenker for min del at det er på tide å innvie grillen i kveld, og nyte middagen ute sammen med huldreungen min. Det er litt kaldt enda, for våren har ikke helt kommet så godt i gang som den pleier, men det er vel bare å pakke med seg noen ekstra ulltepper og ønske litt ekstra sterkt til ilden, tenker jeg. 🙂

Skal du gjøre noe fint i kveld?

 

Jordens dag 2018

I dag er det Earth Day, eller Jordens dag.

Google har til og med lagt inn en fin video på søkesiden sin:

 

Jeg vet ikke hva som er riktigst for deg å gjøre i dag. Men jeg har lyst til å be deg gjøre noe.

Hva kan du gjøre nå, og i dagene som kommer, for å dra din del av lasset litt mer?

Det trenger ikke være så mye. En liten forandring, en liten forbedring, en liten justering kan nå langt om mange gjør det og man justerer enda et lite hakk til når den nye vanen er på plass. Ett lite skritt om gangen. Baby steps.

For min del tenker jeg at jeg tar med meg ungen min og en søppelpose og går ned til stranda for å rydde litt.

Så tenker jeg å legge alle handlenettene klare i bilen, sånn at jeg ikke glemmer dem neste gang jeg skal handle – igjen. De gjør virkelig ingen nytte for seg om de blir liggende i hylla i gangen, de trenger å holdes i spinn, og da er tilgjengelighet når man trenger dem et viktig clue. Jeg må huske å legge et i sykkelveska også, siden bilen skal parkeres mest mulig nå som det er sykkelføre igjen.

Om du ikke har nok handlenett, kan du for eksempel sette av denne søndagen til å sy eller hekle deg noen, eller du kan bestille noen i en av de mange nettbutikkene som har dem nå.

I kveld tenker jeg at jeg først skal gi meg selv en lang, god yin yoga-sekvens, før jeg lar meg synke ned i en naturmeditasjon. Phillip Carr-Gomm er en britisk druide som har laget fantastiske guidede meditasjoner, og om du ikke har mulighet til å gjøre noe som helst annet i dag, anbefaler jeg i det minste at du besøker siden hans og mediterer litt for å komme i kontakt med Moder Jord. Du finner noen av meditasjonene hans her.

Har du ideer til hvordan du kan markere Jordens dag?

Hva vil du gjøre i dag, for å ta vare på planeten litt bedre?

Legg igjen en kommentar under – eller enda bedre; skriv ditt eget blogginnlegg, så får enda flere vite om det. 🙂

 

Vårjevndøgn!

I dag er det vårjevndøgn!

Natt og dag er like lange nå, og vi er halvveis mellom midtvinter og midtsommer. Vi har faktisk kommet oss gjennom vinteren, selv om det slett ikke ser sånn ut akkurat her i år. Men om du kjenner etter, så kjenner du at sola begynner å varme igjen. Sommeren er på vei. Jeg lover. Det er helt sant.

Om du vil være med å feire litt i dag, så kan du ta frem påskepynten allerede nå – vårjevndøgn er egentlig den feiringen vi hadde før kristendommen kom fra østen med rare ideer om palmer på søndag og så videre. Men du vet eggene, og påskeharene, og kyllingene, og gåsungene, og solgule duker og lys og blomster? Jepp. Dette er en naturfeiring av våren og solas tilbakekomst! Fordi påskemorgen – eller altså egentlig vårjevndøgn – slukker faktisk sorgen. Vinteren er overvunnet. Livet vant i år også.

Og i tilfelle du trenger tillatelse til å begynne tidlig på påskegodteriet? Føl deg fri. For feiringen begynner faktisk i dag. 😉

Mens du sitter der med marsipanen din, kan du samtidig meditere litt over alt du nå velger å legge bak deg. Alt du har kommet deg gjennom i livet. Alt du har overlevd. La det smelte bort som snøen som varmes opp av sola. Det er over – du overlevde! Se for deg alt det vakre, nydelige, nye som er i ferd med å spire og gro i livet ditt isteden. Hva vil du skal ta form denne våren? Hva er det du nærer med eggeplommene? Hvilke kyllinger vil klekkes? Tenn et gult lys, og se det for deg. Kjenn sola skinne i ansiktet ditt, kjenn varmen som snart vil gjøre alt liv mulig, og nyt vårgleden. <3