Ville tanker

Jeg har lest økoteorien – men hva nå?

Den som har fulgt meg en stund blir antagelig ikke overrasket når jeg sier at jeg liker å lese ting. Hver gang jeg får et spørsmål i hodet, må jeg google litt eller finne en bok som forklarer det nærmere, og denne kunnskapstørsten har ført til to akademiske grader med til sammen over 500 studiepoeng. For det første er jeg utdannet førskolelærer (og har studert hvordan folk blir folk), og for det andre har jeg en mastergrad i tverrfaglige kulturstudier (og har studert hvordan kulturer blir kulturer og hvilke historier vi forteller oss selv om oss selv for å komme dit).

Masteroppgaven min var en analyse av hva vi forteller ungdommene våre om naturen og vår plass i den, gjennom ungdomslitteraturen vi gir dem. Og med det fulgte også en god del teori om økofilosofi, økopsykologi og økopedagogikk.

Og kjære leser: Vi er så hinsides fucka.

En av konklusjonene mine den gangen, var at vi maler ungdommene som selve løsningen på alle problemene vi har lagd for dem, men uten å gi dem det fjerneste hint om hvordan de skal gjøre det. Utover kanskje i fantasy-genren, hvor de kan fikse ting med en magisk tryllestav – ikke spesielt hjelpsomt i den virkelige verden.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de smarteste menneskene hadde svarene nå. Men de har ikke det. Det de diskuterer, er om naturen egentlig finnes, eller om den er noe mennesker har funnet på i hodene sine. Noen diskuterer det posthumane, og sørger litt over at mennesket kanskje ikke var det man alltid har trodd at det var.

Og sist jeg sjekka, hadde de akkurat dristet seg til å lansere ideen om at kanskje dyr har følelser. Dette var i 2018. Det var omtrent da jeg ga opp.

Det føltes som jeg har brukt opp bibliotekene og kommet til slutten av internet på en gang.

Skillet mellom teori og praksis, mellom akademisk tankespinn og virkelighet, har blitt så stort at teorien nærmer seg det komplett ubrukelige.

Og her sitter jeg nå. Med hodet fullt av disse tankene og denne kunnskapen, og ser på hva virkeligheten ellers holder på med av interiørdesign og dagens outfit.

Det finnes ingen bro mellom, og avstanden blir stadig større.

Misforstå meg rett: Det finnes mye interessant i disse bøkene også, spesielt i økopsykologien. Den gir mange gode forklaringer på hvordan vi har rota oss vekk. Men det hjelper ikke stort så lenge den forblir en fjern teori og så lenge den aldri kobles inn i verken pedagogikken eller psykologien for øvrig.

Om pedagogikken og psykologien er så fullstendig frakoblet virkeligheten at de ikke anerkjenner natur og miljø som en sterk påvirkende faktor for menneskets utvikling og velbefinnende, så er faktisk også dét ganske ubrukelig i våre dager.

Samtidig sitter jeg her med min egen bedrift og prøver å lære meg markedsføringens finesser. Det viktigste poenget der, er jo at man må treffe målgruppa der de er og gi dem et tilbud de tiltrekkes av. Man finner ut av dette ved å studere trender, adferd og statistikk, og ved å analysere markedet.

Og det er her, i dette skjæringspunktet mellom pedagogikk, kultur og markedsføring, at jeg skjønner hvor lost vi egentlig er.

Det finnes ikke noe marked for menneskehetens overlevelse.

Les det igjen.

Hashtaggen #økopsykologi har 60 innlegg på instagram, og jeg tror 13 av dem er mine. Og prøv #økopedagogikk? Det er fire innlegg der. Alle er mine, fra to kontoer.

Det vi googlet aller mest i går, var i følge Google Trends, Man City mot Real Madrid, og Champions League.

Markedsføringens løsning på utfordringer som dette, er å nisje ned, lage et mindre segment av potensielle kunder og fokusere kun på dem. Problemet er bare at et lite segment ikke vil redde planeten. Ikke engang om det er et lite segment av de som kan engelsk. Og du kan i alle fall bare glemme norsk, helt fullstendig.

For å skape endringer, trenger vi faktisk å nå ut til mainstream denne gangen.

Men det ser ikke ut til å eksistere noen vei inn, ikke før utdanningssektoren tar seg kraftig sammen og gir oppvoksende generasjon de redskapene de trenger. En magisk tryllestav er ikke nok.

Det er jo ikke snakk om markedsandeler for et unødvendig produkt her. Det er snakk om kode rød for menneskeheten. No pressure.

Og for min egen del… Den eneste farbare veien herfra, er å gå mer mainstream selv. Nå mer ut til vanlige folk, og smugle inn grønnsakene underveis – om det så bare blir i potetgullform innimellom. For innlegg som det jeg skriver akkurat nå, blir nesten ikke lest, og masteroppgaven min støver ned på universitetsbiblioteket.

På en eller annen måte må denne broen mellom teori og virkelighet bygges, og jeg vet ikke om noen annen måte å gjøre det på.

Hva tror du?

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hei! 😊 Vil du ha med deg noen tips om hvordan du kan spare penger på å leve mer naturlig? Få med deg denne gratis guiden! 🍃