Åh, kjære leser… jeg er så oppgitt! Altså, ja, vi er tilbake på flyplassproblematikk. Og småbyer som har en så hårreisende mangel på forståelse av grunnleggende økologi at man kan bli helt matt. Nå vet jeg rett og slett ikke om jeg skal le eller grine. OK. Jeg skal ta det helt fra starten av, så du henger med. Jeg bor i en lang dal. Gjennom denne dalen går det en elv. Og rett ved siden av denne elva har de lagt en flyplass. Denne elva har også det med å lage flom med jevne mellomrom. Selv den gangen det var rik vegetasjon her, og verden var kaldere enn nå,…

I lengre tid har jeg vurdert og revurdert hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg hjemløs. Jeg har frustert over kontrastene i denne byen. Og de som har fulgt meg på Insta-story vet at flyplassen er en konstant faktor å forholde seg til. For deg som ikke har fulgt storyen: Jeg bor i enden av en liten flyplass. Den ble bygget på 50-tallet, noen tiår etter at min oldefar fikk bygget huset foreldrene mine bor i nå. Det er vel meningen at jeg og/eller datteren min skal arve det på sikt. Enn så lenge bor vi i leid leilighet enda et lite steinkast nærmere flyplassen. Når vi flyttet tilbake…