Om få dager er det kvinnedag igjen.
Denne gangen har jeg ett ønske.
Bruk dagen på å sette pris på de tradisjonelle kvinneverdiene. Ikke snakk ned muffinsbaking. Ikke se skjeivt på lusekofter. Ikke tenk at det er teit å bruke tid og krefter på potteplanter eller hagearbeid heller.
Just don’t.
Sett pris på røttene dine. Sett pris på all den endeløse innsatsen som har blitt lagt ned av dine formødre for at familien din i det hele tatt skulle bestå lenge nok til at du fikk se dagens lys. Nei, de var sikkert ikke konsernsjefer og de var sikkert ikke fremadstormende advokater. Hadde de vært det, er det ikke sikkert du hadde vært her engang. For det var de som sørget for å strikke varme klær til mann og barn. Det var de som tryllet frem all den næringen de kunne av nesten ingenting – av og til kanskje bare litt byggkorn og en fisk. Det var tradisjonelt de som dyrket jorda og melket kyr, mens mennene gjorde de tyngste og farligste tingene. Alle bidro. Alle gjorde sitt.
Likestilling? Hvem i all verden hadde tid og lyst og i det hele tatt mulighet til å undertrykke en kvinne i en verden hvor alle måtte gi alt de hadde fra morgen til kveld?
Jeg kjøper det ikke.
Faktisk tror jeg de skriveferdige akademikerne hadde forlest seg på Platon og Paulus og fant på hele greia for å forherlige sin egen forholdsvis ubetydelige innsats. Det er ikke seierherrene som skriver historien. Det er de som har tid og mulighet til å faktisk skrive. Så de satt der, da, med sine bleke puselanker, og skrev om hvor hysteriske kvinnene var. De var kanskje det også, disse akademikerfruene. Slett ikke rart (det hadde jeg også blitt). Men resten av landets kvinner var altså å finne i full kamp for å sikre familiens overlevelse, med grimete ansikter og slitne rygger. Side om side med mennene sine.
Dette var ikke et kjønnsproblem. Det var – og er – et kapitalismeproblem. Det rammer alle, uavhengig av om du har innover- eller utovertiss. Skal du skrike mot noe på kvinnedagen, så skrik mot dét.
Og tenk tilbake på dine formødre.
Reflekter over hvor hardt de jobba og hvor mye de sleit. Tenk over hvilke fantastiske ting de produserte. Tenk på hvor viktige de var for kulturen, for familien, for samfunnet. For deg.
Kjøp deg litt garn. Lær deg å strikke, og strikk ullsokker til noen du er glad i. Vev kjærlighet, beskyttelse og omtanke inn i hver maske. Forestill deg hvordan det var den gangen ditt håndverk var det eneste som holdt mannen din varm nok til å ikke få lungebetennelse.
Sett kakeingredienser på handlelista. Bak en god kake. Pass på at det du kjøper er økologisk, slik kvinnene før deg har tatt vare på husdyra etter aller beste evne. Tenk på at den kua som gir deg melk ville hatt et navn i gamle dager. Dagros, kanskje. Og at hun ville ha blitt godt tatt vare på av budeiene og husfrua.
Finn ut hvordan du skal fermentere, salte, safte, sylte og tørke mat, så den holder familien din mett frem til neste gang du kan høste eller slakte. Forestill deg hvordan det var den gangen Rema 1000 ikke lå rett borti gata, ved siden av Kiwi og Meny. Prøv å se for deg hvordan det ville vært om kvinnene før deg ikke hadde kunnskap og evne til å utnytte og ta vare på ressursene.
Lær deg alt som er å lære om hvordan formødrene dine hadde det og hva de gjorde.
Bare ikke snakk de tradisjonelle kvinneverdiene ned.
Spesielt ikke på kvinnedagen.