Han kan bare knipse, og så er alt ødelagt

En gang i verden hadde jeg enkle drømmer og ambisjoner. Jeg skulle bli mamma, og jeg skulle få meg et fint hus med faren til barna mine. Hva enhver tween på 80-tallet så for seg, antar jeg, i en verden hvor prinsesse Diana var lykkelig nygift og vi fortsatt forestilte oss at en askepottprins skulle komme ridende og gi oss det enkle og ukompliserte livet våre formødre hadde blitt forunt.

Det var ikke alle av oss som skjønte poenget med filmer som Working Girl. Joda, fint med «a head for business and a bod’ for sin», men dette med jobb og karriere var jo egentlig bare en spennende alternativ mulighet som vi kunne gripe hvis vi ville – eller la være. Var det ikke?

Jeg husker noen av oss fortsatt argumenterte for gamle verdier på ungdomsskolen. Noen av oss hadde faktisk ikke noe ønske om å gjøre karriere. Vi ville ha familie. Få lov til å være feminine uten å måtte fylle både manns- og kvinnerollen samtidig. Det er vanskelig nok å være ett menneske, om man ikke skal være enda ett samtidig, og den med mest muskelkraft bør vel være den som tar de tyngste løftene? Så kan den med størst BH-størrelse amme babyen i mellomtiden, skrev jeg i en skolestil. Det virker fortsatt som en fornuftig løsning på meg.

Vi ble advart. Om ikke direkte, så gjennom fortellingene. Historiske romaner fortalte med skremmende gru hva som skjedde om man stolte på feil mann. Ble du gravid, kunne han bare stikke av og la deg stå der i rennesteinen med en unge. Hadde du nok uflaks, kunne du faktisk straffes for lausgjengeri etter at bygda ikke ville vite av deg lenger. Du hadde jo åpenbart levd i synd med en mann som ikke hadde noen intensjon om å ta ansvar for deg, og helt uavhengig av hva han hadde lovt, var det du som fikk skylda. For seint oppdaget mange at løfter om gull og grønne skoger stort sett bare var luftslott, og både ryktet og alle fremtidige utsikter var ruinert.

Og dette visste vi jo innerst inne, 80-tallets unge, håpefulle kvinner in spe. I alle fall de av oss som likte å lese.

Så skjedde 90-tallet, og deretter 2000-tallet. Tidene forandret seg. Utdanningsmulighetene også. Jeg rakk å få med meg GK helse/sosial som faktisk innebar både matlaging, skjortestryking og innføring i korrekt stueinnredning, samvittighetsfullt bortlært av nettopp den lærerinnen som tidligere hadde undervist i husstell den gangen det fortsatt het husmorskolen. Innen jeg hadde blitt ferdig med VK1 barnepleie, var husstell helt borte fra timeplanen, og de aller fleste ettåringer var mer eller mindre forsvarlig forvart i barnehage. Husmoren var i ferd med å bli en saga blott, og det skjedde fort.

For noen av oss føltes fortsatt ikke forandringene helt riktige. For noen av oss var det som å se verden gjennom en linse hvor alt blir endimensjonert og unyansert. Eller mer presist, kanskje, som på andre siden av en prisme, hvor lyset splittes opp i to helt forskjellige stråler. På den ene siden hadde vi den opprinnelige planen om en rolig, low-key tilværelse som mamma og kone i et trygt og velmøblert hjem. På den andre var den nye trenden, like unyansert som den gamle. Der var karrierekvinnen med fine smykker og en smart liten sportsbil. Eller Tårnfrid, som hun snart kom til å hete, den gangen det fortsatt var lov å ironisere over det.

Jeg endte opp med to forskjellige utdanninger, egnet for to forskjellige verdener – eller kanskje ingen av dem er egnet for noen verden. På den ene siden ble jeg førskolelærer. Der husstell som fag ble mer og mer utilgjengelig for meg, kunne jeg i det minste lære alt jeg kunne om barneoppdragelse. På den andre siden ble jeg master i tverrfaglig kultur. Den kompetansen lar meg se strukturene i samfunnet, og hvordan de endres og blir endret.

Det er politiske vedtak som har drevet frem denne utdanningsreformen, det tror jeg de fleste kan være enige i. Bakenfor der igjen ligger kulturell påvirkning fra filmer, bøker, tenkere og trender som skapes og oppstår – ingenting skjer i et vakuum. Og grunnen til at nettopp denne endringen var nødvendig (i tillegg til at karrierekvinner bidrar til BNP), var jo nettopp den feministiske tanken om at kvinner skal klare å stå på egne bein selv om mannen svikter. Livet hennes skal ikke være ødelagt selv om han ikke holder det han lover.

Og alt dette er vel og bra. Det er bare en liten detalj vi har oversett.

Problemet er ikke løst.

For selv om vi i vår naivitet trodde at vi nå er beskyttet, fordi tidene har forandret seg, så er vi faktisk ikke det.

Du vet i voldtektsdebatten, hvor vi ikke lenger diskuterer hvorvidt kvinnen var sømmelig kledd eller ei? At det faktisk er mannens verdisystem som må justeres en liten smule, at ansvaret skal legges der det skal ligge? Det samme prinsippet burde også gjelde husmordebatten, fordi kvinner egentlig ikke har det valget vi liker å tenke at vi har. Om du velger å ta vare på hus, hjem og familie (eller, gjør det kvinner veldig ofte har gjort opp gjennom historien), tar du fortsatt en helt enorm risiko.

For du blir faktisk slengt på fattigkassa i det øyeblikket han bestemmer seg for å gi faen. Dette synes verden fortsatt er helt greit, fordi det visstnok bare er inntektsbringende arbeid som skaper verdi. Det vil si, på brutalt norsk, at han fortsatt er den eneste som regnes som verdifull om han dumper deg. Din kompetanse, uansett hvor høy den måtte være eller hvor mye du hadde måttet betale noen andre for å gjøre det du gjør, er ikke verdt en dritt så lenge det er familien din som nyter godt av den. Ryktet ditt er riktignok ikke ødelagt, men CV’en din har fått seg en trøkk, og i våre dager er konsekvensen bortimot den samme.

Ja – du får overgangsstønad dersom du har barn og din yngste er under 8 år, forutsatt at dette er den første gangen en mann svikter deg. Men dette er egentlig mer å regne for barnas rettigheter, og ikke dine. For er du barnløs eller har eldre barn? Nada.

Dette er bare enda en måte det ikke er trygt å være kvinne på. Kvinners rettigheter på dette området er faktisk ikke forbedret med stort mer enn en tøddel. For menn er det enkelt. De kan gjøre det de alltid har gjort, og fortsette å lande på beina. Arbeidslivet er tilpasset dem, de er sjeldnere syke, de får bedre betalt og de har høyere stillinger. Om kvinner gjør det vi alltid har gjort? Da er vi fucka ved bare et lite, likegyldig knips fra hans fingre, og alle syns det er helt OK.

For det er jo vi som må forandre oss, ikke sant? Kle oss mer sømmelig, kanskje, ta på en bukse, la være å vise former, gå på jobb, la være å langtidsamme barn, la være å være så veldig, du vet, kvinne og for all del ikke gjøre tradisjonelt kvinnelige ting.

Det sømmer seg jo ikke.

Ville, feminine bøker du må lese i sommer

/Reklame – inneholder linker til Bookdepository og Tanum/

Det er sommer, og det er på tide å grave dypt ned i bokhyllene for å finne frem til den riktige sommerlektyren! Og det er fint med chicklit og andre nobrainere på stranda, jeg digger det også, men samtidig… kan vi ikke bruke sommerferien på å bygge oss opp litt også? Bli litt smartere, litt klokere… og kanskje litt mer oss selv?

I hyllene mine nå har jeg noen bøker jeg gjerne vil dele med deg. Felles for dem alle er at de handler om det feminine – kvinnen – og hvordan vi har rotet oss (eller blitt rotet) vekk. Hvordan vi kan finne tilbake igjen, etter århundrer med verdens dårlige kvinnesyn og undertrykkelse. Dette er deprimerende historie og inspirasjon til en ny verden, samtidig, og absolutt nødvendig lesning i mine øyne.

Women Who Run With the Wolves // The Death of Nature // Northern Mysteries and Magick // Ecofeminism // The Heroine’s Journey // Woman and Nature

 

(Den eneste av disse som er oversatt til norsk, meg bekjent, er Women Who Run With the Wolves – den heter Kvinner som løper med ulver, og du kan kjøpe den her.)

 

Woman Who Run With the Wolves av den jungianske psykologen Clarissa Pinkola Estés har undertittelen Contacting the Power of the Wild Woman, og er rett og slett en klassiker som du absolutt burde ha i bokhylla di. Premisset i denne boka er at kvinnens psyke er markant forskjellig fra mannens, i og med at vi har en villkvinnearketype som lever, mer eller mindre lykkelig, i vår underbevissthet. Estés går gjennom myter og eventyr og illustrerer akkurat hvordan denne arketypen fungerer i oss. På denne måten viser hun deg også veien hjem til et liv som er mer i harmoni med hvem du egentlig er.

The Death of Nature av professor Carolyn Merchant er også en klassiker. Undertittelen er Women, Ecology and the Scientific Revolution, og boka er på mange måter en deprimerende, men svært nødvendig gjennomgang av hvordan vår verden faktisk har utviklet seg gjennom tidene. Du kan ikke forstå nåtidens kultur og samfunn før du forstår hvilke byggestener som ble brukt i tidligere generasjoner, og denne boka tar det fullstendig på kornet fra et europeisk perspektiv. Skal vi ha noen sjanse til å gjøre om på det, må vi vite hva som skjedde.

Northern Mysteries and Magick av Freya Aswynn er kanskje «the odd one out» i denne lille samlingen, men jeg inkluderte den av to grunner. 1) Det er grunnleggende viktig å forstå vår egen norske kultur og hva vi pleide å tro på før, utover det sørgelig lille man lærer på barneskolen. Og 2) I disse dager hvor Odins soldater begynner å røre på seg, er det eksepsjonelt viktig at vi også forstår det feminine aspektet i norrøn tro og spirituell praksis. Denne boka gir oss et viktig innspill i så måte.

Ecofeminism, editert av professor Karen J. Warren, er nok en grunnstein du burde ha i bokhylla di. Her får du vite om økofeminismens forskjellige aspekter – blant annet om hvorfor miljøsak også er kvinnesak. Ikke bare henger utnyttelsen av naturen veldig nært sammen med undertrykkelsen av kvinnen, men det er også kvinner som rammes hardest av både forurensning og klimaforstyrrelsen over hele kloden.

The Heroine’s Journey av psykoterapeut Maureen Murdock tar oss tilbake til mytenes verden igjen. Hun baserer denne boken på den kjente mytologen Joseph Campbells teori om heltens reise, og sier at kvinnen har også en psykologisk en reise hun skal gjennom. Campbell mente nemlig at kvinnen er selve målet, eller objektet om du vil, for helten. Murdock tar til motmæle, og viser gjennom bruk av mytene hvordan kvinnes tilsvarende utvikling ser ut. Alt behøver jo ikke være sentrert rundt mannen?

Woman and Nature, av Susan Griffin, har undertittelen The Roaring Inside Her, og er en økofeministisk og filosofisk klassiker som illustrerer hvordan mannen skapte den kulturen og den relativt ødelagte verdenen vi har nå. Boken er skrevet i lyrisk form, så den er både interessant og utfordrende samtidig, og den trekker frem den kvinnelige stemmen – i dyp kontrast til mannens – i håp om at kanskje kvinnen kan reparere noe av skaden som er gjort, så fort vi har reparert oss selv.

 

Jeg håper av hele mitt hjerte at du vil plukke opp og lese litt i minst en av disse bøkene i sommer, mens du har tid og mulighet til å fordøye og reflektere. Dette er viktig stoff, om du er enig i budskapet eller ikke.

 

Har du lest noen av disse bøkene?

Har du andre boktips i samme genre?

Ble du fascinert av en spesiell tittel i denne lille lista?

Fortell meg i kommentarfeltet! 🙂

 

Snart er det kvinnedag igjen

Om få dager er det kvinnedag igjen.

Denne gangen har jeg ett ønske.

Bruk dagen på å sette pris på de tradisjonelle kvinneverdiene. Ikke snakk ned muffinsbaking. Ikke se skjeivt på lusekofter. Ikke tenk at det er teit å bruke tid og krefter på potteplanter eller hagearbeid heller.

Just don’t.

Sett pris på røttene dine. Sett pris på all den endeløse innsatsen som har blitt lagt ned av dine formødre for at familien din i det hele tatt skulle bestå lenge nok til at du fikk se dagens lys. Nei, de var sikkert ikke konsernsjefer og de var sikkert ikke fremadstormende advokater. Hadde de vært det, er det ikke sikkert du hadde vært her engang. For det var de som sørget for å strikke varme klær til mann og barn. Det var de som tryllet frem all den næringen de kunne av nesten ingenting – av og til kanskje bare litt byggkorn og en fisk. Det var tradisjonelt de som dyrket jorda og melket kyr, mens mennene gjorde de tyngste og farligste tingene. Alle bidro. Alle gjorde sitt.

Likestilling? Hvem i all verden hadde tid og lyst og i det hele tatt mulighet til å undertrykke en kvinne i en verden hvor alle måtte gi alt de hadde fra morgen til kveld?

Jeg kjøper det ikke.

Faktisk tror jeg de skriveferdige akademikerne hadde forlest seg på Platon og Paulus og fant på hele greia for å forherlige sin egen forholdsvis ubetydelige innsats. Det er ikke seierherrene som skriver historien. Det er de som har tid og mulighet til å faktisk skrive. Så de satt der, da, med sine bleke puselanker, og skrev om hvor hysteriske kvinnene var. De var kanskje det også, disse akademikerfruene. Slett ikke rart (det hadde jeg også blitt). Men resten av landets kvinner var altså å finne i full kamp for å sikre familiens overlevelse, med grimete ansikter og slitne rygger. Side om side med mennene sine.

Dette var ikke et kjønnsproblem. Det var – og er – et kapitalismeproblem. Det rammer alle, uavhengig av om du har innover- eller utovertiss. Skal du skrike mot noe på kvinnedagen, så skrik mot dét.

Og tenk tilbake på dine formødre.

Reflekter over hvor hardt de jobba og hvor mye de sleit. Tenk over hvilke fantastiske ting de produserte. Tenk på hvor viktige de var for kulturen, for familien, for samfunnet. For deg.

Kjøp deg litt garn. Lær deg å strikke, og strikk ullsokker til noen du er glad i. Vev kjærlighet, beskyttelse og omtanke inn i hver maske. Forestill deg hvordan det var den gangen ditt håndverk var det eneste som holdt mannen din varm nok til å ikke få lungebetennelse.

Sett kakeingredienser på handlelista. Bak en god kake. Pass på at det du kjøper er økologisk, slik kvinnene før deg har tatt vare på husdyra etter aller beste evne. Tenk på at den kua som gir deg melk ville hatt et navn i gamle dager. Dagros, kanskje. Og at hun ville ha blitt godt tatt vare på av budeiene og husfrua.

Finn ut hvordan du skal fermentere, salte, safte, sylte og tørke mat, så den holder familien din mett frem til neste gang du kan høste eller slakte. Forestill deg hvordan det var den gangen Rema 1000 ikke lå rett borti gata, ved siden av Kiwi og Meny. Prøv å se for deg hvordan det ville vært om kvinnene før deg ikke hadde kunnskap og evne til å utnytte og ta vare på ressursene.

Lær deg alt som er å lære om hvordan formødrene dine hadde det og hva de gjorde.

Bare ikke snakk de tradisjonelle kvinneverdiene ned.

Spesielt ikke på kvinnedagen.

 

Feminisme som tilknytningsskade

I dag sitter jeg her og tenker litt på feminisme.

De siste dagene nå har jeg snakket litt med en amerikansk coach på Facebook, for å se om hun kunne hjelpe meg med å manifestere noen nye drømmer. Bakgrunnen er at jeg egentlig har gjort alt det jeg tenkte jeg hadde lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg har en nydelig datter, jeg har tatt den utdannelsen jeg ville ha så langt som jeg ville ta den, jeg har flyttet inn i en leilighet som ligger akkurat der jeg ville den skulle ligge, jeg har fått den jobben jeg aldri i mitt liv trodde jeg kom til å få… Og selv om alt ikke på noen måte er perfekt, så er jeg ganske fornøyd med hvordan saker og ting har utviklet seg.

Nå er det på tide å sette noen nye mål. Spørsmålet er hva jeg virkelig vil ha denne gangen?

Svaret jeg kom frem til, ser ikke ut til å passe inn i det coachene vil jobbe med. De jobber utifra et perspektiv hvor feminisme og kvinnelig selvstendighet ser ut til å være det endelige målet. De kan hjelpe deg å finne penger og ressurser sånn at du kan skape deg ditt eget liv på dine egne premisser, men om man allerede har skapt det man ville på egne premisser og kanskje er klar for å gå over i en mer sam-skapende sfære med andre mennesker, så står man ironisk nok alene.

La meg forklare.

Feministisk tankegang sier at alt en mann kan klare, kan også en kvinne klare. Vi kan skifte dekk og snekre verandaer om vi vil, på samme måte som en mann kan skifte bleier og koke lapskaus. Det regnes som «life skills» – ting man bare burde kunne for å få livet til å funke best mulig. Og det sier seg selv at man bør ha skills nok til å klare seg uansett hva livet kaster mot en.

Men dette betyr ikke at alle må gjøre alt hele tiden. Denne type feminisme fører til utbrenthet – noe flere og flere kvinner tilsynelatende begynner å merke. I alle fall jeg.

Det er rett og slett en dårlig ressursfordeling av kreftene i et samfunn. Om du har en bedrift du skal drive, så lar du ikke regnskapsføreren lasse paller, og du lar ikke selgeren male vegger heller. Du lar dem gjøre det de er gode på, isteden for at de skal bruke unødvendig mye krefter på å gjøre noe de ikke passer til. En regnskapsfører har kanskje sittet så mye over bøkene at han er dritgod på tall og økonomi, men han har kanskje ikke den fysiske styrken til å ta tunge løft og jobbe effektivt på lageret uten å skade seg. En som derimot har bedrevet en del tunge løft i sin tid kan gjøre det enklere, raskere og med mye mindre innsats. Og man krever i alle fall ikke at regnskapsføreren skal føre regnskap etter at han har tilbrakt halve dagen med å løfte ting han egentlig ikke burde løfte.

Med maskulint og feminint er det litt på samme måte. Menn prøver å gjøre alt selv, kvinner prøver å gjøre alt selv. Alle overbelastes, om man tror på den vestlige ideen om individualitet som det store målet. Ikke bare det, men vestlig samfunn overbelaster også selve kloden i sin higen etter evig vekst. Et eller annet sted må jo dette stoppe.

(Og jeg snakker ikke nødvendigvis om mann og kvinne som sådan her, fordi en mann kan ha feminin energi og en kvinne kan ha maskulin energi, men la oss nå bare for ordens skyld holde oss til begrepene mannlig og kvinnelig. Siden det er det som ser ut til å styre tankegangen for tiden.)

Det vi har utviklet oss bort fra, er naturen i form av et overordnet økologisk system.

I naturen er det sånn at alt fungerer sammen. Trær fungerer best når de har et godt utviklet nettverk av sopp i bakken under seg – de kommuniserer med hverandre på den måten. Skogbunnens mangfold avgjør hvor mange fugler som flyr i luften, fordi fugler trenger krypdyrene og insektene som igjen trenger et godt økosystem i bunnen. Fugler og smådyr sprer frø de spiser av frukt, gress, kongler og så videre, sånn at de igjen kan spre seg og spire andre steder. Det er et helt nettverk, og alle komponentene er på den ene eller andre måten gjensidig avhengige av hverandre.

Når barn kommer til verden, er de avhengige av foreldrene sine for at livet skal kunne fortsette. Om du noen gang har hatt en baby, vet du at det sannelig kjennes sånn for foreldrene også. Babyens behov er ditt behov, det går ikke å skille det. Følelsen du får når barnet ditt skriker, går langt forbi den følelsen du får når du bare vil få en ubehagelig lyd til å stoppe. Det er et behov der, en virkelig sterk trang. Du MÅ respondere. Du er med andre ord i en gjensidig avhengighet mellom mennesker.

Mange parterapeuter og psykologer ser også for seg at denne tilknytningen fortsetter blant voksne mennesker når de går inn i forhold med hverandre. Behovene er ikke lenger påtagelig fysiske; du vet du kan finne både varme, ly og mat på egenhånd, men emosjonelt er du fortsatt i et gjensidig avhengighetsforhold. En klem betyr emosjonell varme. En god middag servert når du kommer sliten hjem fra jobb, betyr omsorg. Og en armkrok om kvelden før du sovner, betyr trygghet.

Disse tingene betyr faktisk så mye for oss at vi begynner å distansere oss fra dem om det ikke kjennes stabilt. Et barn som opplever ustabile foreldre, vil, når det skjønner at alle forsøk på tilknytning er nyttesløse, stenge av og gå inn i det man kaller detachment. Det er en frakobling som skjer. Det er en psykologisk tilknytningsskade. Barnet vil oppføre seg som om foreldrene ikke betyr stort, og blir kanskje sint, uinteressert, overdrevent uavhengig eller utilnærmelig.

Og jeg tror det er det som skjer i de store linjene mellom menn og kvinner også. Kvinner har følt seg så undertrykte så lenge at de kobler seg av det som skulle vært et gjensidig avhengig forhold. Feminisme – i form av å hevde at man slett ikke trenger noen mann – er en kollektiv tilknytningsskade. Da har de gitt opp. Om kvinner hadde vært sikre på at menn ville stilt opp for dem, beskyttet dem og samtidig latt dem gi noe tilbake i forholdet, ville vi ikke hatt behov for å distansere oss. Da kunne vi fungert i et team.

Man kan også stille spørsmål om hva det var som skjedde med mennene. Distanserte de seg først? Er det det som er det grunnleggende problemet? Jeg vet ikke. Men kanskje de også har en dyp kollektiv tilknytningsskade å stri med.

Uansett har vi altså en verden hvor coacher er særdeles opptatt av feminisme og å få kvinner til å erstatte menn med penger. Vi skal jobbe hardere, starte vår egen bedrift, tjene mer penger, skaffe oss flere ressurser, gjøre alt alene. Som igjen betyr større fare for utbrenthet, samtidig som vi forbruker mer. Det store huset man kjøper, bruker nesten nøyaktig like mye strøm om det bor en eller to der. To biler forurenser mer enn en. På den annen side er det mye å spare, både økonomisk og økologisk, på å bruke hagen for det den er verdt. Men da trengs flere hender enn dine, spesielt om dine er opptatt med å tjene dobbel inntekt på egenhånd.

Er du en feminin kvinne som ikke ser den helt store sjarmen med sjusifret inntekt, så er det lite veiledning å få. Det å forbedre livet, handler bare om materiell vinning. Det handler ikke om bærekraft, og det handler ikke om å få forhold til å fungere så man kan avlaste hverandre og skape noe fint sammen. Samtidig har forrige generasjon stadig mindre å lære bort til neste når det kommer til sameksistens.

Men om alle skal leve hyperindividualistiske liv… hvordan skal vi da få et samfunn til å fungere?