Alt det andre

Jeg har sett Disco. Og jeg grubler over løsningene den krever.

Det er visst tiden for kinobesøk for min del nå. Egentlig er det veldig sjelden jeg går, men nå ble det to besøk på veldig kort tid. Du skjønner, kinoen her i byen har satt opp et fast punkt på programmet sitt: Film med fokus. Først en aktuell film, og så en samtale etterpå.

Og denne gangen var det Disco som ble vist. Veldig kort fortalt handler den om ei ung jente (spilt av Josefine Frida, bedre kjent som Noora i Skam) som på sett og vis er en gylden stjerne i menigheten sin. Samtidig er hun også verdensmester i discodans, og de to scenene har mye felles. Det er dunkende musikk, det er røykmaskiner, og det er fullt kjør med påklistrede smil på begge arenaer.

Mirjam, som hun heter, har det nemlig alt annet enn godt. Hun lever i en sammensatt verden hvor de enkle svarene ikke finnes. Stefaren hennes er en gladkristen og karismatisk fyr. Det hindrer ham ikke å i å være en manipulerende ektemann, far og stefar hjemme. Onkelen hennes er av typen som skriker halleluja på tv og får folk til å gi ham trygden sin i bytte mot frelse og helbredelse. Moren hennes er fanget et sted i midten, og nekter å fortelle Mirjam om hvem hennes egen far egentlig er – og om hva han har gjort mot henne. Alt vi vet, er at han mistet foreldreretten og at familien nå bor på hemmelig adresse.

“Fyll hjertet ditt med Jesus”, er det eneste rådet hun får. Det er ikke lov å stille spørsmål, og det er ingen som gir henne noen svar om hun prøver likevel. Så hun hører på karismatiske taler på podcast, og gjør sitt beste for å holde fasaden. Helt fram til det ikke går lenger. Hun kollapser på discoscenen, og hun forsøker å begå selvmord.

Mirjam kommer seg på sett og vis ut av menigheten, bare for å havne i en enda verre sekt. Den ser så rolig og tilforlatelig ut på utsiden, og det gir en fredelig kontrast til discokjøret hun har hatt hittil, men det er her hun mister seg selv fullstendig. Hun skal bli en Jesussoldat – eller står i det minste og ser vantro på at alle de andre skal bli det. Unge barn indoktrineres og blir fratatt all egen identitet på en leir de deltar på.

Det ender med at forstanderen der legger ordene i munnen hennes og bare sier hun har det bedre nå, ikke sant? Og hun nikker og er enig. Øynene hennes er døde. Det gyldne skinnet er borte. Hun har fred nå, sier hun. For nå vet hun hva veien hennes er. Men treet utenfor vinduet blåser som i en storm.

Det siste vi ser, er at hun ligger på brygga. Vi ser ikke ansiktet hennes.

Filmen har på sett og vis en åpen slutt, og den kan tolkes på mange måter. Men vi vet jo at selvmordskandidater ofte finner en slags fred på slutten, når den endelige avgjørelsen er tatt.


Jeg har gåsehud når jeg skriver dette. Jeg kjenner det igjen.

Fra jeg var 13 til jeg var 17-18 år, var jeg aktivt medlem i en menighet. Men jeg var likevel en outsider der, i og med at jeg ikke er født inn i det, og familieliv og menighetsliv var to forskjellige ting. Dette var også en relativt rolig periode i den menigheten, selv om jeg i senere tid har fått historier om hva som skjedde bak lukkede dører hjemme hos noen andre.

Jeg vet også at den menigheten jeg forlot, ikke var den samme som jeg ble medlem av. På den tida hadde Jesussoldat-tanken begynt å få fotfeste også der, og det eskalerte etter min tid. Jeg har hørt historiene etterpå om hvordan ungdom ble bedt av lederne om å utslette identiteten sin. Ignorere alle sine egne ønsker og planer. Bare for å leve livet sitt for og med Jesus. Adlyde ham, og menigheten, i alt.

Det skjedde.

Jeg kjenner folk som har gått i psykoterapi etterpå, for å reparere personlighetsforstyrrelsen som ble skapt i denne perioden. Jeg kjenner flere såkalt frafalne som har problemer den dag i dag.

Og jeg kjenner igjen mye fra filmen selv. En gang ble jeg forsøkt demonutdrevet på et møte i en annen menighet fordi jeg hadde lest Sagaen om Isfolket. Jeg vet akkurat hvem menighetens stjerne i mine dager var, og jeg kjenner igjen svadapraten i de karismatiske talene.

Jeg kjenner også igjen uviljen mot å svare på kritiske spørsmål. Jeg kjenner det igjen, for jeg var antagelig den som stilte dem alle, og fortsatt var i stand til å reise meg og gå når det ble for dumt.

Og det ble det jo. Det var i den perioden jeg lærte betydningen av et inntil da nytt begrep for meg. “I opposisjon”, var stemplet jeg fikk av de andre, litt sånn nedlatende. Demonutdrivelsen virket dårlig, for å si det sånn. Den siste gangen jeg ble invitert på noe som helst med mine gamle venninner, var den gangen det sank inn at jeg hadde erklært overgang til paganismen.

Jeg kom fra det uten varige mén.

Men det var det ikke alle som gjorde, og de finnes fortsatt.


Samtalen etter filmen var… ikke bra. Dessverre. Den kunne hatt potensial, men to stykker på scenen, fra hver sin relativt sære sekt, som begge var mest opptatt av å fortelle sine egne historier, var ikke nok når man rører ved noe så dypt. Den siste fra publikum som sa noe, gråt bittert over helvetesangsten han hadde levd med i hele sitt liv, uten at det egentlig ble håndtert før vi gikk.

Og kristenfolket var, fullt forståelig, oppgitt over den ensidige fremstillingen i både filmen og samtalen etterpå. Det finnes en “normal” kristendom også, hvor ungene blir oppdratt med kjærlighet, respekt og forståelse. Jeg tror og håper det faktisk er flertallet, og jeg tror også at menigheten jeg forlot gjør ting på en annen måte nå.

Men det forandrer likevel ikke skaden som skjedde for 20 år siden.

Denne typen samtale burde vært designet mye bedre, og vist en mer representativ bredde. Filmen viser nemlig ingen konstruktiv utvei, selv om de absolutt finnes i det virkelige liv. Det var dem vi burde snakket om. Det er fullt mulig å rekonstruere en sunn tro etter en sånn opplevelse, hvis kristendommen fortsatt er fristende. Jeg har sett det bli gjort.

Det er også mange som har gjort som meg, og konvertert til paganisme av ulike former. Der kan man bevare sin opplevelse av det hellige, men helt uten doktriner og regler på noe nivå. Den trofaste bloggleser vet at jeg selv holder på med å finpusse min egen spiritualitet i disse dager.

Men jeg tror vi, som samfunn, trenger et fristed. Et sted der frafalne, utstøtte og hvem som helst kan komme uten frykt. Et sted man kan gå for å bevare opplevelsen av det hellige, uten at det defineres av noen andre. Et hellig rom, et sted som er åpent. Der man kan tenne lys, be, meditere, sitte i stillhet, eller bare være tilstede uten at det er stemplet av noen bestemt religion. Der alle er åpne for at man har sin egen tro og praksis, og møter hverandre med respekt. Et sted man kan komme med det være seg pentagram, rosenkrans, koran eller kors, og føle seg fri uansett.

Det kunne også vært et sted der man kan møte veiledere med bred psykologisk og teologisk kompetanse om man trenger å snakke med noen.

Derfra kan man skape sin egen vei. Derfra kan man begynne å gjenoppbygge seg selv på egne premisser hvis man kommer med litt for tung bagasje.

Og derfra kan gode ting skje.

Mange, og stadig fler, kommuner har et såkalt livssynsnøytralt seremonirom, som brukes til ikke-kristne seremonier. Her i byen er det kapellet på gravlunden ved sykehuset. Og det er jo en start, selv om jeg ikke tror det fungerer helt optimalt enda. Det blir jo egentlig bare satt opp et skille mellom de kristne og de andre som (i følge kirkens eget lovverk) ikke får lov til å bruke kirkelige rom til å utøve sin egen tro. Det er en reserveløsning for dem som er ekskludert av kirken, og det fungerer dermed ikke samlende. Det er ikke det åpne fristedet det kunne vært.

Det kan kanskje bli det.

Eller kanskje vi bare må tenke enda et lite hakk videre.

Kanskje vi kan bygge et vakkert lite bygg ute i naturen et sted. Et sted som aldri i utgangspunktet var kirken sitt, men som er helt nytt og som kanskje kan være velsignet av både prest, imam, rabbi, noaide og prestinne.

Det er kanskje en vill drøm.

Men det ønsker jeg meg.

Det ønsker jeg meg veldig.

Skriv gjerne ditt eget innlegg om dette, og link til meg meg om du lot deg inspirere!

PS! Følg meg gjerne på Instagram og Facebook, så blir jeg lykkelig!
Trenger økonomien din en detox? Meld deg på nyhetsbrevet mitt, så får du inspo! 🙂
 

4 kommentarer

  • Nann K

    Jeg så filmen på fredag. Den slipper ikke taket. Jeg har sett klipp fra den i dag og lest om utbrytere av sekter. Jeg konkluderte med at fanatisme ikke er bra, på noen måte, men har også en sjokkerende følelse av vanntro..
    By the way: jeg tolket scenen hvor pastoren la ordene i munnen hennes som at hun hadde bestemt seg,-at han snakket om Jesus og troen, og hun svarte ut fra at hun skulle velge seg selv. Kanskje ønsketenkning, men.. Har laget undervisningsopplegg til elevene mine i dag. Jeg er spent på diskusjonene med de.

    • Skogfrue

      Ja, slutten er vanskelig å tolke og kan leses på mange måter. Jeg tror ikke den er ment til å ha en facit heller, men for meg ser hun ikke fredelig og lykkelig ut på slutten. Hun ser mer død ut innvendig, i motsetning til når hun kom til den øya. Det skjer noe med hele fremtoningen hennes når hun blir dratt ut i vannet.

      Det er en vanskelig film. Og et vanskelig tema.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.