maleficent
Tilbakeblikk

Jeg har sett Maleficent: Mistress of Evil

Denne teksten kan inneholde affliatelinker, som gjør at jeg tjener noen kroner hvis du velger å handle, helt uten ekstra omkostninger for deg. Tusen takk for støtten!

 

Jeg og mitt vakre avkom (heretter kalt Beastie) dro på kino og så premieren på Maleficent: Mistress of Evil i går. Den var vakker. Nydelig. Forheksende. Jeg lo høyt og frydefullt noen steder. Jeg prøvde å la være å gråte andre steder. Noen steder hadde jeg lyst til å skrike høyt. Og jeg har aldri før vært så skuffa over menneskehetens fortsatte eksistens.

Spoiler alert: Stopp her om du ikke vil vite hva som skjer.

Maleficent: Mistress of Evil er altså oppfølgeren til filmen Maleficent, som kom for 5 år siden. Angelina Jolie har gjort karakteren legendarisk, og det er en av de beste filmene jeg vet om.

Filmen er magisk. Universet er fantastisk. Og Angelina Jolie spiller helt utrolig bra. Jeg elsket det, og jeg ville helst ikke ut av dette universet igjen.

Men det er nøyaktig problemet.

Filmen begynner nemlig så bra. Naturen i Heilandet er uovertruffen vakker, og jeg elsker alle de forskjellige skapningene som bor der – alt fra bittesmå løvetannfnuggfeer til store treskapninger er å finne i dette universet. Naturen lever, vibrerer nesten, og gjøres om mulig enda bedre av at den av og til filmes fra …jeg holdt på å si fugleperspektiv, men det er jo ikke det. Det er magisk fe-perspektiv!

Filmen begynner med at noen små feer blir borte. De blir kidnappet og solgt, får vi se, og vi ser en Maleficent-skikkelse som får trærnes røtter til å slynge seg rundt et par av skurkene og således uskadeliggjøre dem. Mitt hjerte frydet seg. Det kjennes jo så herlig ondt og bra å bruke alle krefter på å forsvare naturen!

I dette riket er nå Aurora (du vet, hun som var Tornerose i den forrige filmen) kronet til dronning. Maleficent ga henne hele riket sitt utav sin udødelige morskjærlighet. Dette er det første problemet mitt. For hvorfor, exactly, skal mennesket på død og liv herske over naturskapningene hele tida?

Prinsen, i beste metoo-stil, er en liten veik fjott som liksom står der og unnskylder seg for å besvære henne med et frieri når hun så åpenbart er opptatt med å deale med de forsvunne feene. Ærlig talt.

Og derfra bare eskalerer det ut i elendighet.

Aurora og prins Philip skal nemlig gifte seg, etter at han endelig klarer å fri. Men Philips mor er en herskesyk dronning som bærer på gamle barndomsarr fra den gangen broren hennes ble drept av feene, og hun har et psycho behov for å ta hevn. Så mye at hun ofrer den kongen hun aldri ønsket å gifte seg med uansett ved å bruke Maleficents gamle tein, og ellers er klar for å kaste prinsen sin i fengsel for å få krige i fred.

Så mye for feministvinklingen, altså. Alle store karakterer er nemlig kvinner. Dette er et kvinnestyrt univers. Men det hjelper jo så utrolig lite når en av dem spiller ut patriarkatets rolle uansett. Same shit, pearl wrapping.

I mellomtiden, parallelt og totalt «meanwhile», oppdager Maleficent at det finnes en bortgjemt rase med skapninger som ligner henne. De mørke feene. Som egentlig bare er naturfeer som alle andre, bare at de av en eller annen grunn ikke kunne bo samme med de andre feene i Heilandet. Fordi de ble fordrevet derfra da menneskene brukte jern mot dem. Eller noe sånt.

Men vent litt… vi husker jo fra den forrige filmen at Maleficent bodde der selv allerede som barn og ikke tålte Stefan sitt jern? Og vi får bekreftet at Maleficent ikke tåler jern når hun blir invitert på middag hos Auroras kommende svigerforeldre. Likevel har hun jo klart seg helt utmerket i det riket hun senere kom til å herske over.

What?

Det gir absolutt ingen mening. Min egen lille Beastie her har en teori om at de bare glemte igjen Maleficent etter at foreldrene hennes ble drept, og ikke turte å komme tilbake igjen etterpå.

Men ja, ok. Moving on. Disse mørke feene er todelte. En gruppe vil bare ut av eksil og leve fritt, og er rede til å drepe menneskene for å komme dit. Den andre gruppen (det er her vi skjønner det er Disney som lager filmen) vil at Maleficent skal ta alt hatet og all bitterheten hun bærer på…. og ikke gjøre noe med det. De vil ha en lykkelig forening av feer og mennesker. Og Maleficent, som er den eneste som har de kreftene hun har, leder alle sammen i krigen mot den onde menneskedronningen mot slutten.

Denne harmonitanken er jo det som er planen med bryllupet også, i utgangspunktet. Philip og Auroras to riker skal forenes, i skjønn fred og harmoni mellom artene. Og alt det der. Bortsett fra at det slett ikke er den onde dronningens plan. Hun vil stenge alle feer inne i kirken som i et gasskammer og bare drepe dem. Bryllupet er en felle.

Jeg sa i starten her at jeg ikke ville forlate det fine universet. Det er bare det at i det øyeblikket alle drar i det forbannede bryllupet som takket være dronningen ikke er et bryllup, så har vi forlatt vår fine verden. Hele handlingen flyttes nå til menneskenes rike, med fine slott og overdådige kjoler, og … kjedelig kamp. Du blir egentlig bare sittende og se på en massakre av feer på fremmed grunn. Det er trist, men ikke trist nok, og det er dritkjedelig.

Så til slutt kommer høydepunktet. Maleficent mot den onde dronningen. Det kunne blitt så bra. Det hadde alle forutsetninger.

Men så kommer Aurora løpende og ødelegger hele greia. Maleficent blir opptatt av å beskytte fosterdatteren mot sin blivende svigermor, og blir drept i forsøket.

Heldigvis samler Maleficents aske seg igjen og blir til en drage. Som igjen beskytter Aurora.

Og jada. Jeg vet at dette er et rørende mor-datter-øyeblikk, og jeg er helt sikkert verdens kaldeste kvinne, men come the fuck on. Vi har en krig gående her mellom naturkreftene og menneskene som ville ødelegge dem, og så gjør Disney hele klimakset om til en sippete «men det er jo du som er mammaen min»-greie hvor vi mister tråden helt.

Maleficent? Hun er egentlig ikke ond. Det er bare den onde dronningen som har satt ut et rykte om det, sier hun, for å vende folk og feer (!) mot henne.

Men det er bare en liten ting, da. Maleficent heter Maleficent allerede som barn i den første filmen. Det er et adjektiv, og det kommer av samme roten som «malefactor» – eller misdådsutøver, på norsk. Maleficent har alltid vært en mørk fe, selv før hun ble fordervet av en ubrukelig guttetælp som så gjerne ville bli konge.

adjective: maleficent
causing harm or destruction, especially by supernatural means.
«a maleficent deity»

Så… Hun er ikke født ond, men heter et adjektiv som betyr at hun er ond likevel, men så ble hun ond senere, men er ikke ond lenger før en ond dronning sprer rykte om at hun er ond?

Hvem ga henne navnet? Når hun møter Stefan i den første filmen, som barn, presenterer hun seg som Maleficent.

Og filmen heter da vitterlig «Maleficent: Mistress of Evil«?.

Dette her begynner å bli skikkelig rotete nå.

Jeg elsket filmen. Helt til det siste slaget. Men den store feilen er at filmen begynner å fortelle en annen historie enn den som ender opp med å bli fortalt, etter at et par-tre andre historier også har blitt påbegynt midt inni der.

Det første klippet er ofte det som kalles «foreshadowing». Det setter en tone. Setter deg på sporet etter det som er hovedtråden i filmen. Små skogfeer blir fanget, og sterkere naturkrefter stopper gjerningsmenneskene. Men her … *ser oppgitt på rotet*

Hva handler denne filmen om? Er det angrepet på naturvesenene og menneskenes plass i helheten? Er det kampen om ressurser? Er det problematikken rundt nature/nurture? Det å gi slipp på et barn som vokser opp? Er det en utforskning av det onde? Forundringer om sitt eget opphav? Er det en feministisk fortelling, eller en fortelling som sier at feminisme er fullstendig oppskrytt i forhold til verdens ve og vel?

Det eneste jeg er sikker på, er at filmen forteller en historie om fullkomment kaos i en aldeles unødvendig antroposentrisk verden som kunne vært så mye mer.

Og jeg håper en kreativ og halvveis intelligent manusforfatter klarer å komme opp med gode forklaringer på alt dette, og lager en film nr 3 om ikke så veldig lenge. Som gjerne holder seg ute på den magiske heia og finner ut av menneskets rolle i det hele. Da helst uten å konkludere med at mennesket må herske over alt.

Men jeg elsker den. Jeg har lyst til å se den en gang til i løpet av helga, bare for å studere den enda litt nærmere. Og akkurat nå går den første filmen på TV i stua her.

Har du sett filmen? Har du noen svar?

Om du ikke har den i hylla enda, kan du kjøpe den her.

PS! Du kan også lese en filmanmeldelse hos Filmdagbok.no.

Psst! Få med deg denne gratis eboken! 🥰

This will close in 20 seconds