Familie

DNA-resultatet er inne!

For en stund siden sendte jeg inn DNA-prøver til Myheritage, og nå har svaret kommet! Eller, det kom jo for noen dager siden, da, men jeg trengte litt tid på å gruble og google før jeg kunne skrive noe om det.

Og kjære leser, Skogfruen eeeeeeer…..

*trommevirvel*

92,5 % skandinavisk

og

7,5 % finsk.

Og that’s it!

Jeg er med andre ord så nordisk som det er genetisk mulig å bli. En sann vikingkvinne, med en liten dash av… noe annet. Nesten hele meg stammer fra Skandinavia, som da igjen stammer fra det germanske folket. Jeg syns ikke det var så spennende, akkurat. Det er Tor og Odin og Frøya, så langt øyet kan skue. Jeg har skrevet litt om de nordiske røttene før.

Men det finnes plutselig en liten bit til. Og det er de siste 7,5 prosentene som virkelig har sendt meg ut på googling de siste dagene.

Finsk, faktisk?

Hm.

Det kan godt hende jeg tar feil. Men et eller annet sted et lite stykke tilbake i min slektslinje finnes det antagelig minst én etnisk finne. Og hvis matematikken holder vann (det gjør den jo som regel ikke), så går jo genene omtrent sånn her:

50% fra hver forelder.

25% fra hver besteforelder.

12,5 % fra hver oldeforelder.

Og så 6,25% fra hver tippoldeforelder. Det er ganske nært de 7,5 % som er noe annet enn urskandinavisk i meg, og tallet i seg selv er jo bare et estimat.

Gener fordeler seg ikke representativt. Mine foreldre holdt jo mange av genene sine for seg selv, uten å gi dem videre til meg. Og omvendt, jeg kan ha arvet mye fra en oldeforelder og lite fra en annen. Jeg aner jo ikke hvilket utvalg jeg fikk, og hvilke andre gener som ikke ble sendte videre nedover i arverekka.

Men om fordelingen er ca jevn og verden følger logikken, kan en av mine tippoldeforeldre være av finsk avstamning.

Da har vi to alternativer:

Enten har det kommet inn via kvenene i nord, eller så har det kommet inn via skogfinnene i øst.

Min slekt på min mors side har absolutt ingen minner om kontakt med nordlige områder. Her er det bare østlandsbønder i en evig strøm, og man giftet seg bare med sønnen eller datteren på nabogårdene eller fra nabobygda, i Telemarks ville daler. Jeg har relativt god oversikt tilbake til 1500-tallet der.

Min slekt på min fars side er noe mer uklar for meg, og jeg har ikke oversikt over den i det hele tatt. Min farmor kom fra Sandefjordområdet, og min farfar kom fra Sylling. Så vi er fortsatt på østlandet.

Derfor tror jeg vi kan utelukke kvenene i nord.

Da gjenstår skogfinnene.

Det finnes faktisk et stort skogområde like ved Sylling, der min farfars familie er fra. Finnemarka. Oppkalt etter nettopp bosetting av skogfinnene som kom dit på 1600-tallet en gang.

Dette er dermed det mest sannsynlige opphavet til mine finske gener.

Ved å se på når mine andre tippoldeforeldre er født, kan vi også (muligens) datere oss til en person som ble født på midten av 1800-tallet.

Det er her det blir vanskelig. Det er her det kjennes ut som jeg kommer borti et ømt punkt.

Du har sikkert hørt om hva samene gikk gjennom under fornorskningen. Det var kort fortalt et statlig overgrep fra norsk side, hvor samene ble fratatt kulturen sin. Det var forbudt å snakke noe annet enn norsk på skolene, og etniske nordmenn var i all overkant høye på seg selv. Nasjonsbygging på midten av 1800-tallet, må vite. Vi kan jo ikke ha noe annet enn nordmenn her da. Det skulle tatt seg ut.

Det samme gjaldt jo våre andre, mindre kjente minoriteter også. Kvenene og skogfinnene gikk samme ublide skjebne i møte som samene, på lik linje med romfolk og jøder.

Det å bli født som skogfinne midt på 1800-tallet, akkurat når fornorskningsprosessen ble satt i gang med Statens velsignelse, var antagelig relativt utfordrende. Dette var i så fall et av de barna som ble tvunget til å snakke norsk på skolen, og som ble straffet for å være noe annet. Som fikk et brått og ubarmhjertig skille kilt ned midt mellom det gamle kjente og det nye norske.

Ditt ikke-norske opphav var helt enkelt noe du ikke snakket om. Det var tabu. En skam. Det var noe du burde skjule for å unngå hetsen.

Og sånn hadde det nok vært en stund allerede, lenge før Staten bestemte at du skulle fornorskes ved tvang. Fordi finnene og samene kommer fra en annen stamme enn den germanske, har de også et annet kulturelt og religiøst opphav. Linjene går tilbake til Russland. Til Sibir. Til ursjamanens rike. Til en dyp naturmagi som ikke uten videre ble kristnet sammen med vikingene.

Hvilken forbrytelse.

I Borgartinglovens kristenrett fra middelalderen, står det eksplisitt at det er uboteverk å oppsøke Finnmark for “at spørge spådom”. Uboteverk betydde i bunn og grunn at biskopen fikk beholde litt av alt du eide om du ble tatt, mens resten tilfalt Kongen. Det å oppsøke disse kulturene for spirituell veiledning, som vi ville kalt det i dag, kunne faktisk koste deg alt du eide.

Det var altså i denne konteksten skogfinnene kom til østlandet på 1600-tallet. De var riktignok katolske på papiret, som vi også var på denne tida, men de hadde med seg naturmagien og de gamle skikkene sine. De kom til en kultur som allerede hadde dype tradisjoner for å sky dem som pesten og frykte deres trolldom. Og de kom hit i en tid hvor heksebålene brant.

Dette gjør det også vanskelig å finne informasjon. Om det var noen som en gang visste om det finske opphavet, gjorde de best i å tie det ihjel.

Ikke var det trygt å være seg selv når de kom. Ikke var det trygt å være det mange generasjoner senere heller.

– Vi har ikkje vore bra nok. Samar, finnar og taterar, vi har vore same ulla og vi har ikkje blitt akseptert, seier Jan Storberget og foldar hendene rundt kaffikoppen. Kilde.

Skogfinner ble ikke anerkjent som minoritet i Norge før i 1998.

Jeg vet som sagt ikke om dette stemmer. De finske genene mine kan ha kommet fra et annet sted, en annen gang. Men det virker sannsynlig at det er sånn.

Kanskje Skogfruen er skogfinne.

Det ville jo gitt all verdens med mening, her jeg sitter og lengter tilbake til skogene mine og innerst inne vet at sivilisasjonen ødelegger meg.

Vil du ha mer? Følg Skogfrue på Bloglovin', så har du alt på ett sted!
Interessert i en naturlig livsstil? La meg hjelpe deg i gang med eteriske oljer!
 

2 kommentarer

  • Linn

    Så utrolig spennende med slektsforskning.
    Jeg er selv oppvokst med en farfar som var opptatt av dette og har laget et familietre tilbake i mange, mange generasjoner.

    Og jeg har hele tiden vært så stolt over det. Helt til jeg «kom på» at jeg er adoptert ? Akkurat det har jeg brydd meg fint lite om, som du kanskje skjønner.
    Der har jeg faktisk null interesse eller lyst til å finne ut av noe mer, men den slekten av meg som kommer etter farfar – den er jeg stolt av!

    • Skogfrue

      Jaaaa, ikke sant? 🙂

      Genene er jo bare halvparten av greia. Miljøet du har vokst opp i er også en stor del av hvem du er, så det er superinteressant å se hvilke hendelser som har formet familien din. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.