Savner du ikke at verden var virkelig?

Det ble ingen Eurovision Song Contest-finale på meg i år, kjære leser. Jeg fikk nok i fjor. Denne gangen satt jeg isteden på et opptak av finalen fra 1985, og koste meg med et gjensyn fra musikken jeg hørte på hele den sommeren når jeg var 9 år gammel.

Og det var en fantastisk fin kveld for mitt vedkommende. Mens resten av verden satt der med plast, fjas og finske orgasmer, nøt jeg min egen kveld. Lill Lindfors var så magnetisk elegant som vertinne at hun ikke hadde behov for dårlige vitser. Melodiene var vakre og melodiøse. Kvinnene var velkledde og nydelige, om enn med noe høyt hår innimellom. Musikken ble spilt av levende orkester, alle sangene ble sunget på landenes respektive morsmål. Og en samstemt fagjury avgjorde at norske Bobbysocks vant.

I min verden sang Israel om at musikk forener oss og gjør oss glade. På Snapchat ble den snappen jeg la ut om det, sensurert begrenset. We don’t talk about Israel. No no no.

Den kvelden bestemte jeg meg bare for å bli i 1985. Og jeg forsvant videre dypt ned i arkivene derfra.

En kveld fant jeg meg selv sittende med en brødskive med nugatti på og se på Vibeke Sæthers barne-tv-program Min Verden. Det var virkelig min verden.

Det som slo meg veldig klart, var at det var så ekte. Jada, det er TV og det er sminke og script og alt sånt, men den verden hun lærer barna om, er så håndfast. En mann drar ut med fiskebåten sin og henter fisk som han selger på torget – sånn tjener vi penger. Sauen har ull, og den kardes og spinnes, og så blir det ulltråd. Og klær. For du har sikkert en strikket genser på deg, ikke sant?

Nå er fisk noe som kommer ferdig pakka inn i plast, og klærne har aldri sett naturen i det hele tatt. Jeg vet ikke om sånne programmer ville gitt noen mening for barna nå, og det er kanskje den mest skremmende tanken jeg har hatt på lenge.

Jeg har den samme opplevelsen når jeg skrur på radio og tuner inn på NRK P1+ – kanalen som egentlig er for den eldre garden, men som er den eneste ekte kanalen vi har igjen. Stemmene er varme og myke og levende, helt uten det skrikende behovet for å holde på noens oppmerksomhet gjennom eteren. Musikken har en annen klang. Levende instrumenter skaper en helt annen følelse.

Og for meg er det følelsen av hjem. Noe i meg lander i dette. Det er et eller annet innerst i sjelen min som kjenner det igjen og som tenker «åh, endelig….» på en måte som bare kommer når du har glemt hvor sliten du var. Skuldrene senker seg, pusten blir roligere, og hele nervesystemet mitt faller til ro.

Midt oppi alt dette, ringte datteren min en dag. Hun hadde bare fem prosent batteri igjen på mobilen sin, så hun måtte hentes på byen. Når mobilen døde, forsvant jo også tilgangen til busskortet. Uten den, ville hun bare strande hvor hun nå enn var.

Kontrastene er så store, kjære leser.

Verden har på et aldeles forferdelig vis blitt kunstig og digital, i større og større grad. Noe begynte å skje tidlig på 90-tallet, og etter det ble det bare aldri helt det samme igjen. Kvinnene ble sendt ut av hjemmet, barna ble sendt i barnehage, mennesker sluttet å lage ting selv, og alt ble … tomt.

Hvis du er født etter dette tidspunktet, så beklager jeg uendelig mye. Du aner ikke hvor bra det var før, når mesteparten av alt du hadde rundt deg var laget og vedlikeholdt av noen du brydde deg om. Mamma lagde maten. Pappa reparerte bilene. Bestefaren min bygde huset og spilte trekkspill på ettermiddagene. Møblene var det i stor grad oldefar som hadde lagd. Og Besta strikket klær og heklet duker og sengetepper, sånn at verden var varm på en helt annen måte enn nå.

Min verden var hjemmelagd. Og den var ekte.

Nå?

Det vi har rundt oss nå?

Det er bare kald plast som er designet for å gå i stykker etter tre år, sånn at du må kjøpe nytt igjen. Det er ingenting som skal lages, det er ingenting som kan repareres. Kjøp og kast. Repeat.

Det er vanskelig å sette ord på hva vi egentlig har mistet her, kjære leser. Men vi har mistet kontakten med så og si alt som betyr noe. Alt er løsrevet, ingenting har den rike og levende vibrasjonen av livskraft i seg lenger.

Alle stemmer pusher for salg. Ingen gir sann verdi.

Og jeg tror vi sanser det, på et dypt ubevisst nivå. Verden har blitt unheimlich, rett og slett, et begrep man ofte bruker i litteraturstudiene for å beskrive den dypt forstyrrende følelsen av å se på noe som ser kjent ut og som burde være kjent, men som likevel ikke er det, ikke helt, men du vet ikke hva. Uncanny Valley er et annet uttrykk som kommer meg i hu. Du vet, den følelsen når man ser en robot som nesten, men bare nesten, er menneskelig, og du vet den ikke er det.

Dette er kanskje den underliggende tonen i oss alle, disse dager, om vi er klar over det eller ikke.

For vi har ikke utviklet oss til å deale med dette her på noen måte. Aldri før i menneskehetens historie har vi håndtert så mye syntetisk og kunstig, gjennom alle sanser, på en gang. Det er slett ikke rart at nervesystemene går i spinn og hjernene aldri klarer å feste seg ved noe lenger.

For dette er ikke oss.

Mennesker er skapt for å skape. Og når den skapertrangen blir skjøvet vekk og undertrykt og ignorert som uvesentlig, skjer det noe med oss.

Tiden vil vise hva. Dette er fortsatt et pågående eksperiment, og jeg tror ikke det vil ende godt.

Jeg savner når verden var virkelig, kjære leser.

Jeg savner det på en måte som jeg aldri i mitt liv har savnet noe annet, og det sier ganske masse.

Jeg savner lukten av hjemmelaget mat fra kjøkkenet, følelsen av nystrikkede sokker på beina, og tyngden av et hekletøy mellom fingrene mine. Jeg savner å vite hvem som bygde huset jeg bor i, og jeg savner lyden av ekte musikk.

Jeg savner det så mye at jeg stopper tiden nå.

Jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke se hvor dette ender, og jeg vil ikke ha mer tomhet og plast i livet mitt. Jeg vil ikke at alle vennene mine skal være inni en skjerm, og jeg vil ikke at alt fra bøker til musikk skal masseproduseres av kunstig intelligens og miste den lille sjelen de måtte ha igjen.

Heldigvis finnes 1985 der enda, i arkivene.

Og neste år?

Mens verden fortsetter å krangle over fagjuryer vs folkestemmer, og musikk vs politikk, og flagg vs ikke-flagg, og stadig mer lettkledde damer synger om sexlivet sitt?

Da skal jeg se vår egen Åse Kleveland lede 1986-finalen frem til det punktet hvor en 14 år gammel belgisk jente vinner med en sang om hvor mye hun elsker livet sitt.

For det gjorde jeg også.

I 1986.

PS! Hvis dette traff noe i deg, finnes det mer.
Jeg har begynt å bygge opp et lite arkiv av tekster som dette – for deg som også vil ta tilbake det ekte.
👉 Du får tilgang for 50 kr i året, eller 10 kr for et enkelt innlegg.