Så, hvordan står det til med naturforbindelsen din?

Helt sånn på ordentlig? Går det bra?

Er det ikke rart at det ikke er et spørsmål vi tenker på å stille engang? Det burde i grunnen vært like selvfølgelig som «hvordan går det med mora di» eller «hvordan står det til med familien». Men det er det jo ikke.

Det er en av de sykt vanskelige tingene med internet også. Her inne, i dette rare rommet, er jo alt basert på ord. Søkemotorene finner deg ikke hvis du ikke klarer å pakke inn det du skal si i akkurat de riktige ordene. Du må finne ut av hva folk googler når de egentlig leter etter deg.

Og der sliter jeg jo big time.

For folk vet jo ikke at de savner naturforbindelsen. Ikke egentlig. Og hvis de vet det, så har de jo ikke noe ord for det, så vi er egentlig like langt.

Så jeg tror jeg bare må begynne å snakke om det. Mye. Sånn at ordene på en måte setter seg. At det blir et begrep som folk relaterer til og kan google seg frem til når de trenger svar.

Hva er naturforbindelse, spør du.

Jo, svarer jeg, det er når du føler deg forbundet med naturen. At du er en del av noe mye større enn deg selv. At det som skjer i naturen gjør at noe skjer med deg, og at du vet at ting du gjør også påvirker naturen. Du kan faktisk sammenligne det med en OK familie. «Joda, takk som spør», kan du svare, «vi har det bare bra. Jeg så den første jordbærkarten i går, og vi gleder oss til den blir moden. Men jeg er litt bekymret for at johannesurten ikke har blomstret enda, jeg tror ikke den trives så godt. Vi får hjelpe til der vi kan.»

Det er faktisk en hel bevissthetsrevolusjon som skjer nå, og mange synes det er dritskummelt. Akademikerne, for eksempel, som frem til nå har filosofert over at mennesket skal utvikle seg enda mer og bli enda mer løsrevet fra naturen. Feministene likeså. For i det øyeblikk du skjønner at du egentlig ikke er et adskilt individ, så er det nemlig ett av to ting som skjer: Enten får du litt panikk, eller så slutter du å føle deg fullstendig alene på denne kloden. Kanskje begge deler.

Det er forvirrende. Veldig. Men det er nødvendig. Det er godt og vondt på en gang, fordi du må ofre selvstendigheten din for å bli en del av… ja, et faktisk forhold. Som du egentlig har vært i hele tida, du var bare for sinnssyk til å skjønne det en stund. Men det er sånn det er. Du har aldri vært adskilt fra naturen. Du er aldri alene. Det er ikke mulig for deg å være det så lenge du puster. Vissheten om akkurat det kan reparere mye for mange.

Så, hvordan er dette forholdet da? Hvordan er naturforbindelsen din? Hvis du ser på det som en relasjon på linje med andre relasjoner?

Krangler dere? Blir du litt sånn sur på den teite naturen når den stiller urimelige krav om at du må spise før du legger deg og sove i 8 timer og sånne ting? Er du OK med at denne sære naturen bestemmer seg for at det skulle regne akkurat i dag, eller syns du det er noe forbanna herk at du skulle få måneblodet ditt denne uka? Lar du sola kjærtegne huden din mens vinden hvisker myke ord i øret ditt, eller nyter du en god kroppsfølelse etter at du har spist et måltid som var helt riktig eller trent akkurat passe og tatt en dusj?

Det er så ufattelig mange måter dette forholdet kan være på. Og det krever litt jobb, som alle forhold gjør. Spesielt fordi vi lider av denne kulturskaden som har fått oss til å tro at kropp er noe syndig/seksuelt/upassende/nedverdigende/deterministisk, og at naturen helt generelt er noe vi heldigvis har fjernet oss fra. Mind over matter, og alt det der. Kulturen vår er full av det.

Tenk deg et forhold hvor du gjør sånn med kjæresten din? «Du er ekkel og klengete og unødig masete, og jeg gidder ikke snakke med deg». Og så ender du bare med å skade deg selv. Livet ditt fungerer innmari dårlig uten dette forholdet.

For her er greia: Du er natur. Det er ikke noe skille der. Kroppen din er den nærmeste naturen du kan ha en relasjon til. Uten sansene dine så hadde du ikke engang fått med deg at resten av naturen fantes der ute. Begynn med kroppen. Dyrk frem et supergodt forhold til den, så begynner du etterhvert å se andre forbindelser også. For kroppen din har det jo uten tvil best med naturlig mat, turer i skogen, rent vann… alle de tingene som vanligvis utgjør det vi tenker på som nettopp natur. Drikk 4 liter cola om dagen og bli sunn, er det ingen som har sagt siden Coca Cola markedsførte seg i en verden som ikke visste bedre. Vi er ikke så naive lenger.

Sett deg ned og snakk litt med naturen i kveld. Finn ut av forholdet deres, og hva du kan gjøre for at dere skal få det bedre sammen. Jeg lover deg at livet ditt blir bedre med en god og sunn naturforbindelse. 🙂

Han kan bare knipse, og så er alt ødelagt

En gang i verden hadde jeg enkle drømmer og ambisjoner. Jeg skulle bli mamma, og jeg skulle få meg et fint hus med faren til barna mine. Hva enhver tween på 80-tallet så for seg, antar jeg, i en verden hvor prinsesse Diana var lykkelig nygift og vi fortsatt forestilte oss at en askepottprins skulle komme ridende og gi oss det enkle og ukompliserte livet våre formødre hadde blitt forunt.

Det var ikke alle av oss som skjønte poenget med filmer som Working Girl. Joda, fint med «a head for business and a bod’ for sin», men dette med jobb og karriere var jo egentlig bare en spennende alternativ mulighet som vi kunne gripe hvis vi ville – eller la være. Var det ikke?

Jeg husker noen av oss fortsatt argumenterte for gamle verdier på ungdomsskolen. Noen av oss hadde faktisk ikke noe ønske om å gjøre karriere. Vi ville ha familie. Få lov til å være feminine uten å måtte fylle både manns- og kvinnerollen samtidig. Det er vanskelig nok å være ett menneske, om man ikke skal være enda ett samtidig, og den med mest muskelkraft bør vel være den som tar de tyngste løftene? Så kan den med størst BH-størrelse amme babyen i mellomtiden, skrev jeg i en skolestil. Det virker fortsatt som en fornuftig løsning på meg.

Vi ble advart. Om ikke direkte, så gjennom fortellingene. Historiske romaner fortalte med skremmende gru hva som skjedde om man stolte på feil mann. Ble du gravid, kunne han bare stikke av og la deg stå der i rennesteinen med en unge. Hadde du nok uflaks, kunne du faktisk straffes for lausgjengeri etter at bygda ikke ville vite av deg lenger. Du hadde jo åpenbart levd i synd med en mann som ikke hadde noen intensjon om å ta ansvar for deg, og helt uavhengig av hva han hadde lovt, var det du som fikk skylda. For seint oppdaget mange at løfter om gull og grønne skoger stort sett bare var luftslott, og både ryktet og alle fremtidige utsikter var ruinert.

Og dette visste vi jo innerst inne, 80-tallets unge, håpefulle kvinner in spe. I alle fall de av oss som likte å lese.

Så skjedde 90-tallet, og deretter 2000-tallet. Tidene forandret seg. Utdanningsmulighetene også. Jeg rakk å få med meg GK helse/sosial som faktisk innebar både matlaging, skjortestryking og innføring i korrekt stueinnredning, samvittighetsfullt bortlært av nettopp den lærerinnen som tidligere hadde undervist i husstell den gangen det fortsatt het husmorskolen. Innen jeg hadde blitt ferdig med VK1 barnepleie, var husstell helt borte fra timeplanen, og de aller fleste ettåringer var mer eller mindre forsvarlig forvart i barnehage. Husmoren var i ferd med å bli en saga blott, og det skjedde fort.

For noen av oss føltes fortsatt ikke forandringene helt riktige. For noen av oss var det som å se verden gjennom en linse hvor alt blir endimensjonert og unyansert. Eller mer presist, kanskje, som på andre siden av en prisme, hvor lyset splittes opp i to helt forskjellige stråler. På den ene siden hadde vi den opprinnelige planen om en rolig, low-key tilværelse som mamma og kone i et trygt og velmøblert hjem. På den andre var den nye trenden, like unyansert som den gamle. Der var karrierekvinnen med fine smykker og en smart liten sportsbil. Eller Tårnfrid, som hun snart kom til å hete, den gangen det fortsatt var lov å ironisere over det.

Jeg endte opp med to forskjellige utdanninger, egnet for to forskjellige verdener – eller kanskje ingen av dem er egnet for noen verden. På den ene siden ble jeg førskolelærer. Der husstell som fag ble mer og mer utilgjengelig for meg, kunne jeg i det minste lære alt jeg kunne om barneoppdragelse. På den andre siden ble jeg master i tverrfaglig kultur. Den kompetansen lar meg se strukturene i samfunnet, og hvordan de endres og blir endret.

Det er politiske vedtak som har drevet frem denne utdanningsreformen, det tror jeg de fleste kan være enige i. Bakenfor der igjen ligger kulturell påvirkning fra filmer, bøker, tenkere og trender som skapes og oppstår – ingenting skjer i et vakuum. Og grunnen til at nettopp denne endringen var nødvendig (i tillegg til at karrierekvinner bidrar til BNP), var jo nettopp den feministiske tanken om at kvinner skal klare å stå på egne bein selv om mannen svikter. Livet hennes skal ikke være ødelagt selv om han ikke holder det han lover.

Og alt dette er vel og bra. Det er bare en liten detalj vi har oversett.

Problemet er ikke løst.

For selv om vi i vår naivitet trodde at vi nå er beskyttet, fordi tidene har forandret seg, så er vi faktisk ikke det.

Du vet i voldtektsdebatten, hvor vi ikke lenger diskuterer hvorvidt kvinnen var sømmelig kledd eller ei? At det faktisk er mannens verdisystem som må justeres en liten smule, at ansvaret skal legges der det skal ligge? Det samme prinsippet burde også gjelde husmordebatten, fordi kvinner egentlig ikke har det valget vi liker å tenke at vi har. Om du velger å ta vare på hus, hjem og familie (eller, gjør det kvinner veldig ofte har gjort opp gjennom historien), tar du fortsatt en helt enorm risiko.

For du blir faktisk slengt på fattigkassa i det øyeblikket han bestemmer seg for å gi faen. Dette synes verden fortsatt er helt greit, fordi det visstnok bare er inntektsbringende arbeid som skaper verdi. Det vil si, på brutalt norsk, at han fortsatt er den eneste som regnes som verdifull om han dumper deg. Din kompetanse, uansett hvor høy den måtte være eller hvor mye du hadde måttet betale noen andre for å gjøre det du gjør, er ikke verdt en dritt så lenge det er familien din som nyter godt av den. Ryktet ditt er riktignok ikke ødelagt, men CV’en din har fått seg en trøkk, og i våre dager er konsekvensen bortimot den samme.

Ja – du får overgangsstønad dersom du har barn og din yngste er under 8 år, forutsatt at dette er den første gangen en mann svikter deg. Men dette er egentlig mer å regne for barnas rettigheter, og ikke dine. For er du barnløs eller har eldre barn? Nada.

Dette er bare enda en måte det ikke er trygt å være kvinne på. Kvinners rettigheter på dette området er faktisk ikke forbedret med stort mer enn en tøddel. For menn er det enkelt. De kan gjøre det de alltid har gjort, og fortsette å lande på beina. Arbeidslivet er tilpasset dem, de er sjeldnere syke, de får bedre betalt og de har høyere stillinger. Om kvinner gjør det vi alltid har gjort? Da er vi fucka ved bare et lite, likegyldig knips fra hans fingre, og alle syns det er helt OK.

For det er jo vi som må forandre oss, ikke sant? Kle oss mer sømmelig, kanskje, ta på en bukse, la være å vise former, gå på jobb, la være å langtidsamme barn, la være å være så veldig, du vet, kvinne og for all del ikke gjøre tradisjonelt kvinnelige ting.

Det sømmer seg jo ikke.

Det kjennes ut som et overgrep

Jeg sitter her, midt på dagen, med en kopp kaffe. Åpner lokalavisa. Blir oppmerksom på at det er en liten klump i magen, at en del av meg går i fight/flight-modus allerede før hele nettadressen er skrevet inn i url-feltet. Jeg lurer på hvor lenge det har vært sånn. Jeg kommer frem til at det må ha vært lenge.

Jeg stålsetter meg litt før jeg leser overskriftene. Hva vil de ta denne gangen? Hvor store blir skadene nå?

De skal Utvikle Oss, må vite. Det ville vært fint, det høres sikkert også besnærende ut for de som har et annet tankesett enn meg. Vekst. Penger i kassa. Muligheter. Klingende mynt har alltid vært en vakker lyd. Jeg skjønner dem. Vekst betyr bedre og mer effektive barneskoler. Bedre eldrehjem, sterkere legetilbud og tryggere veier.

Men de oppfører seg som om det ikke har en pris.

De snakker om klimakrise og bevarende tiltak og elbiler, men de snakker fortsatt som om utviklingen ikke har noen pris.

Og det kjennes som et overgrep.

De la ned to barneskoler i bygdene for å slå dem sammen med en tredje. Denne tredje skolen var ikke stor nok, så nå vil de bygge en ny skole. De vil bygge den på våtmark. Mens Regjeringen advarer om at norsk våtmark er truet og trenger tiltak, vil lokalpolitikerne her ødelegge enda mer. Istedenfor å bygge skole der det allerede er skole. For meg er det uforståelig.

Dette vedtaket betyr også at veien må forbedres. Elevene må ha en gangbro.

Jeg bodde akkurat der og gikk denne skoleveien når jeg var lita. De lovet gangbro da også. Jeg kan ikke huske at noen av oss savnet den.

Denne gangbroen skal de nå etter planen legge i hagen til foreldrene mine.

For å gjøre skoleveien kortere og enklere for de som gikk på den nå nedlagte skolen på andre sida av elva, tenker noen på å lage enda en bro. Over elva. Fra folkestien, ved kommunens fineste, lengste og (inntil det øyeblikket de bygger en bro der) roligste sandstrand.

Mitt barndoms paradis.

This used to be my playground.

Og de har allerede vedtatt økt flyplassdrift. Både den påtenkte skolen, barndomshjemmet mitt, mitt nåværende hjem og sandstranda ligger like ved en flyplass, som har store drømmer om å kunne ta ned større rutefly. Hva de gjør med naturreservatet som bare er adskilt fra flyplassen av et gjerde, vites ikke.

Jeg er helt sikker på at jeg ikke har lyst til å ha mer støy og forurensning her jeg bor.

Jeg tar en god slurk av kaffekoppen, og trekker pusten dypt før jeg åpner avisa.

Statens Vegvesen har tenkt å legge den nye europaveien gjennom kommunens vakreste og mest brukte turområde, leser jeg. Noen har invitert dem med ut på befaring. For å drøfte saken.

Men alternativet er antagelig å ha åpen firefelts motorvei midt mellom montessoriskolen og drikkevannskilden, om jeg leste kartet i det første forslaget rett.

Jeg vet ikke om det er så bra heller.

Den gamle og etterhvert så velkjente følelsen av å bli uvel stiger i meg.

Det er som om de tar alt. Fra alle kanter. Det kjennes som et overgrep. Jeg vil ikke dette.

Jeg vil ikke mer.

(Bildet er fra stranda mi, for et par år siden.)

La oss snakke om menstruasjonen

…for alt du trodde du visste er feil.

Neida. Men vi har faktisk lært en hel masse som godt kan utfordres litt.

For det første: Menstruasjonen er ikke en forbannelse.

Jeg vet de har prøvd å fortelle deg det. I flere århundrer har de forsøkt å overbevise oss om det, faktisk. Ikke nok med at vi har vondt i magen og ryggen, men vi skal visst være urene også. Og er vi ikke urene, så er vi definitivt irrasjonelle og sippete.

Feil.

Det er ikke noe urent, ekkelt eller motbydelig med menstruasjonen.

Det blodet har krefter nok til å gi liv til en liten baby. Tenk på det! Det er superpowers! Og det skremmer livsskiten av menn. Hvilket er hvorfor de måtte tråkke litt på oss.

Og hva irrasjonell gjelder? Nope. Ikke det heller. Det som faktisk skjer når du menstruerer, er at du blir satt i en tilstand hvor du er åpen og sårbar nok til å kjenne på hva som faktisk er galt i din verden. Det er en gave. Det betyr at du virkelig kan ta tempen på tingenes tilstand, ikke bare for deg selv, men også for de du er glad i. Ikke minst ungene dine. Menstruasjonstiden er på mange måter en slags test som du gjør på vegne av dine fremtidige barn. Du får en forsmak på hvordan det er å være sårbar i den verdenen du lever i. Når du ser hva som er feil, kan du også gjøre noe med det – når du er litt mer beskyttet igjen.

Ja, det kan hende du henger deg opp i feil ting, men selve følelsen er vanligvis korrekt. Du må bare trene deg litt i å stille deg selv spørsmål om hva som er det helt grunnleggende problemet. Når du først kommer dit, vil du også se hva du bør gjøre med det.

Og nettopp derfor skal du ta de dagene mest mulig med ro. Du har en jobb å gjøre. Du må lytte innover. Du må meditere, smake på verden, kjenne etter. Gammel tradisjon sier faktisk at du er på ditt aller mest intuitive da.

Så nei. Det er ikke en forbannelse. Det er en gave, om du behandler den som det.

For det andre: Det er ikke en svakhet.

Du er ikke en mislykket mann, som Aristoteles mente (føkk ham). Du er en kvinne. Det var aldri meningen at du skulle løpe rundt i en manns tempo uten å påvirkes av din egen syklus. Du kan ikke sammenligne deg med barn eller gamle kvinner heller. Du er en kvinne i din beste alder. Det betyr at du for det første må planlegge litt, og for det andre må utøve egenomsorg akkurat når du trenger det.

Heldigvis kan de fleste av oss telle til 28. Og vi har en kalender.

Så fort du vet når neste menstruasjon er, kan du sørge for å rydde kalenderen for alt unødvendig tull minst de tre første dagene av menstruasjonen. Et par dager før kan du fylle skap og kjøleskap med det du vet du kommer til å få lyst på – du får litt mindre dårlig samvittighet når du har gitt deg selv forhåndstillatelse, om samvittighet er et issue. Dessuten er det skikkelig praktisk! Tenk sjokolade, bær, frukt, varm drikke, ferdigmiddager, potetgull… hva du nå enn trenger.

Du kan til og med bestille en time til ryggmassasje. Du vet du vil takke deg selv for det.

Og angående egenomsorg…

Du vet det ikke finnes noen grunn i det hele tatt til at du må vandre rundt med klam plast mellom beina, sant? Det finnes myke og behagelige tøybind som du kan bruke, og som kjennes mye bedre ut. Du bare legger dem i en fukt- og lukttett pose når du er ferdig med dem, før du legger dem på kokvask når du likevel skal vaske håndklær. Enkelt!

Om du ikke er så glad i klesvask, eller ikke kjører håndklevask så ofte, kan du bruke menskopp isteden. Den kjenner du faktisk ikke i det hele tatt når du har den i, og du trenger bare å tømme den en eller to ganger i døgnet. Det gjør du lett i morgen- eller kveldsdusjen, om du er bekymret for søl. Jeg betalte 200 kroner for min, for omtrent 12 år siden, og den er fortsatt i bruk. As we speak, faktisk.

Hvor mange penger har jeg spart på det, og hvor mye søppel har jeg ikke kastet? Nok!

Du må bare tenke litt annerledes.

Dette er hellige dager. Det er dager du får bare fordi du er kvinne, og bare mens du er fruktbar.

Hvordan ville det sett ut for deg om du behandlet menstruasjonsdagene som nettopp hellige?

Hva ville du faktisk gjort de dagene? Meditert? Hørt på en fin lydbok? Bare latt deg selv synke velfortjent ned i sofaen med et pledd og ikke stresse med at du på en måte ikke har lyst til å ligge der? Hva om du bare overga deg? Tok inn visdommen, istedenfor å fornekte den?

Hvordan disse dagene nå enn ville sett ut for deg: Gjør dem sånn neste gang.

Og nyt forskjellen det gjør i livet ditt. 🙂

Det mest deprimerende avslaget

Som noen av dere vet (siden jeg har sagt det før), holder jeg på å søke ulike stipendiater for å sikre meg en doktorgrad. Jeg har jo en mastergrad fra før, som er mest mulig økologisk rettet, og verden trenger all den fagkompetansen den kan få innen øko-kultur.

Trodde jeg.

Men det siste avslaget jeg fikk, er det mest deprimerende ever. Ikke fordi det ble avslag, men på grunn av en kommentar i vurderingen.

Altså: De spurte etter en prosjektbeskrivelse i forbindelse med FNs mål om bærekraftig utdanning.

Jeg skrev en prosjektbeskrivelse som omhandler barnas animistiske syn på verden, og om hvordan synet på denne fasen har forandret seg siden jeg tok førskolelærerutdanningen min.

Den animistiske fasen er den fasen i 2-4-årsalderen hvor barna ser andre skapninger og ting som besjelet. Kanskje gresset får vondt når man tråkker på det, kanskje steinen er sliten etter å ha rullet så langt, eller kanskje bamsen savner deg når du er borte – sånne ting.

I den gamle læreboka mi står det at den animistiske fasen er en egoistisk fase alle barn går gjennom, frem til de lærer – eller blir lært av oss – at verden slett ikke har noen sjel. Akademikerne regnet fasen som egoistisk fordi barna tillegger dyr, insekter eller døde ting sine egne menneskelige egenskaper, følelser og motiver. De forstod det sånn at ungene ikke klarte å se forskjell på dem selv og … vel, ting, og at det dermed var egosentrisk å se menneskelige egenskaper der det ikke fantes noen.

Senere har akademia oppdaget at det finnes andre kulturer (noe nåtidens barnehager må forholde seg til) hvor animismen ikke er noe man vokser fra. Isteden vokser man videre inn i en moden form for animisme. Tenk indianerne og Bror Bjørn. Tenk samisk kultur og deres levende landskap.

Ja, OK, «oppdaget» var kanskje litt slemt sagt. Men tenk på hvordan hvite menn tidligere anså urfolks animisme for å være et uttrykk for uvitenhet, underutvikling og dermed underlegenhet i forhold til dem. Her går det nemlig en potensiell viktig parallell til relasjonen mellom barn og voksen.

Den hvite, propre akademiske tilnærmingen av animisme som fenomen måtte altså oppgraderes for å bli kulturelt spiselig. Nå ordlegger de seg helt annerledes når animismen beskrives i lærebøkene – men jeg tror ikke noen videreutdannelse innen natursyn og kulturformidling tilbys.

For kultur er jo faktisk noe som formidles, og de som formidler kultur til barn, er de samme som barna tilbringer store deler av tiden sin med. Hvordan barna møtes i sin animistiske fase, har formodentlig veldig mye å si for retningen barnas natursyn tar etterpå. Barna er jo nettopp skrudd sammen for å suge til seg kunnskap og forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Jeg synes absolutt de voksnes natursyn er noe å forske på, nettopp fordi vi lever i et stadig mer flerkulturelt samfunn og fordi planeten trenger at vi justerer vår antroposentriske – altså menneskesentrerte – kultur en smule. Det kan godt hende vi har mye å lære av andre kulturer når det kommer til å forholde seg på en OK måte til (resten av) naturen.

Jeg fikk avslag på søknaden. Det kan jeg leve med. Det kan godt hende den forskeren som vant racet til slutt har mye mer å bidra med mot FNs klimamål enn jeg har, og på enkelte måter er jeg glad for at det ikke ble meg.

Men.

Selv om dette begynner å bli noen måneder siden nå, tenker jeg fortsatt på en av kommentarene i vurderingen av mitt prosjekt:

… it is loaded with an assumption that would be better phrased as a question.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken del av problemstillingen min som burde blitt stilt som et spørsmål og ikke fremsatt som en underliggende påstand, men det står i grunnen bare mellom tre mulige biter. Enten er det den biten om at voksne formidler kultur og natursyn til barna, den biten om at vi lever i et antroposentrisk samfunn… eller så er det den biten om at bit 1 og bit 2 har en sammenheng og at vi faktisk oppdrar ungene til den kulturen vi nå engang har.

Dette er den deprimerende tingen.

Om pedagogutdanningen ikke har forstått at voksne formidler kultur og natursyn gjennom måten de møter barna på, og syns at vi trenger mer forskning før vi kan gå videre til å finne ut hvordan vi legger til rette for en mer økologisk bærekraftig kultur, så har vi et problem.

Dette har vi ikke tid til å vente på. Hvis kultur, uavhengig av dens tilstand, ikke formidles av tidligere generasjoner til nye, så raser vel fort vekk hele samfunnsstrukturen sammen. Skal vi virkelig forske enda mer på dette før vi kan påstå det høyt i en akademisk tekst?

I så fall er jeg glad for at jeg stod hardt på barrikadene for å være hjemme med barn i min småbarnsmortid, og at hjemmeundervisning også er et mer og mer stuerent alternativ. Jeg er også glad for at jeg slipper å ta denne kampen i en akademisk posisjon.

Hvis ungen din kommer løpende full av begeistring til en barnehagevoksen med sine betraktninger om at naturen er levende og sjelfull, og der blir møtt av en litt overbærende latter og såkalt «veiledning» om hvordan verden virkelig henger sammen…

Hva da?

Antagelig finnes det generelt kompetente pedagoger der ute som evner å ta øyeblikket på kornet og villig går inn i det de kaller «åpen undring» sammen med barnet for å utforske naturen videre. Mange av dem er gode på det, heldigvis, selv om den økologiske kompetansen i seg selv kanskje ikke helt er på plass.

Men er det godt nok?

Vil vi ikke heller at ungene skal bli møtt med noen som forstår at de der og da, i alle de små undringsøyeblikkene, er med på å forme vår fremtidige kultur for natur?

Jeg tror faktisk ikke at de som gir dem kompetansen har forstått denne delen av mandatet sitt.

Det er kanskje en av årets mest skremmende oppdagelser så langt.