aerial view photography of woman sitting on blanket while holding mug filled with pink liquid looking sideward
Evergreens,  Ville tanker

Drømmen om en sakte livsstil (Slow Living)

Slow Living – du har sikkert hørt begrepet. Om du ikke har hørt om det før, kan jeg fortelle deg at det er en aldeles nydelig livsstil. Fokuset ligger på å nyte øyeblikkene. Ta det sakte. Bygge på virkelige verdier. Leve et liv som har mer mening enn å jage etter det neste målet og det neste og det neste og neste og neste der igjen.

For meg er det egentlig den eneste livsstilen som frister.

På mange måter er jeg der allerede. Det er ingenting som går spesielt fort i livet mitt – ikke når jeg kan velge hverdagene selv.

Jeg elsker de tingene som har tatt tid å lage. Urteteen min, som jeg sådde fra frø og vannet gjennom sommeren, høstet den og tørket den og til sist nå kan drikke en kald februarmorgen. Kofta mi, som jeg strikket gjennom en lang og kald vinter, og som gir mer varme enn en teit fleecejakke fra butikken.

Det gjelder møblene også. Jeg er en elendig håndverker sånn sett, men oldefaren min var møbelsnekker. På kjøkkenet nå står en liten benk etter ham, som pappa har modifisert litt og satt hjul på. Oldemorhylla i vinduet er det bestefaren min som har malt og hengt opp for meg.

Og jeg ville ikke byttet det bort med noe nytt og fancy for alt i verden.

Men problemet er at de fleste av oss faktisk ikke kan velge livsstilen vår selv, i noen spesielt stor grad. Dette har jeg alltid visst, men det har aldri vært så tydelig for meg som det ble etter at datteren min begynte på ungdomsskolen.

Denne uka hadde hun flere innleveringer, og alle må gjøres på en idiotisk liten iPad uten eksternt tastatur.

Det er ingenting som går sakte hennes verden, og den er mer eller mindre lovfestet og pålagt. Om det var opp til meg, hadde hun fortsatt gått på en leksefri Montessoriskole – men ingen har lagd en her. Alternativet er hjemmeundervisning, og det skulle hun fått om hun ønsket det, men venner teller jo mer i denne alderen enn mammas livsfilosofi og verdier gjør. Dessuten har jeg delt omsorg med en mugglepappa, og jeg kan ikke gjøre stort uten hans underskrift.

Det at legene har slått alarm for lenge siden, ser ikke ut til å synke inn hos de som tar avgjørelsene på våre vegne. Statistikken for unges psykiske helseplager øker. Men svaret? Det ser fortsatt ut til å være raskere, bedre og større fra skolen sin side.

Som forelder kan man egentlig bare stå på utsiden og se på, mens man prøver å stikke inn noen argumenter om at helse er viktigere enn leveringsfrister og at ingen bryr seg om ungdomsskolekarakterer uansett. Og man kan be skolen om tilpasset opplæring for kortere eller lengre perioder om det går aldeles over stokk og stein.

Men noen permanent løsning som er valgbar for alle, alltid? Den er langt, langt unna der vi er i dag.

Dette plager meg.

Dette plager meg veldig.

For det er ikke dette livet jeg ville valgt for oss.

Jeg ville valgt et mykere et. Et som går saktere, hvor vi lærer mer og bygger en bedre helse på veien.

Et liv hvor vi lever mer i tråd med naturen enn med statlige bestemmelser om produktivitet og læringsmål. En sakte livsstil. Slow living.

For jeg vet hva som skjer om man pusher dette for langt. Jeg vet hva utbrenthet betyr, og hvor lang tid det tar å stabilisere det. At det ikke er sikkert at man noen gang kommer tilbake til det energinivået man i utgangspunktet hadde.

Jeg vet hva de leker med.

Og jeg sitter her i dag for å forsøke å finne løsningene, for på en eller annen måte å vri inn noen gode verdier og mykne opp verden litt i kantene for oss. For å realisere en saktere livsstil, på tross av verdens kaos.

Men jeg kjemper for luft selv, i NAV sitt ikke så veldig hjelpsomme system. De virker dødsbestemt på å dra meg ned, sånn at de er absolutt helt sikre på at jeg ikke har et fnugg av arbeidsevne igjen før de lar meg gå.

Så hva løsningene er?

Jeg vet ikke enda. Men jeg tror det innebærer lange turer i campingvogna så fort snøen smelter, og jeg tror det innebærer at jeg får noen seriøst solide rutiner på plass for husarbeidet for å skape mer ro ellers.

Det innebærer prioriteringer, og det innebærer grensesetting. Både for meg selv, for min unge håpefulle, og for de som vil bestemme over dagene våre.

Livet er for kort til å la være.

Slow living, here I come.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hei! 😊 Vil du ha med deg noen tips om hvordan du kan spare penger på å leve mer naturlig? Få med deg denne gratis guiden! 🍃