Yoga, åh yoga, hvorfor forlot jeg deg?
Denne teksten kan inneholde affliatelinker, som gjør at jeg tjener noen kroner hvis du velger å handle, helt uten ekstra omkostninger for deg. Tusen takk for støtten!
For noen år siden var jeg yogainstruktør.
Jeg var aldri en slank og supersterk yogainstruktør, men jeg var en relativt myk en. Delvis fordi jeg er født hypermobil, og delvis fordi flere økter i uka gjør at mykheten kommer litt etter litt.
Men så begynte livet å stresse seg til. Og yogastudioet ble lagt ned samtidig.
Jeg burde visst bedre.
Jeg burde visst så veldig mye bedre.
Jeg burde visst at når livet stresser seg til, så er yoga det aller siste du prioriterer bort.
Litt har jeg beholdt.
Men det har ikke vært nok. Ryggen er stivere nå enn jeg kan huske at den har vært noen gang. Mange av stillingene jeg med letthet bare satt meg i før, er helt fullstendig utenfor min rekkevidde nå.
Og det har gått så gradvis, så sakte men nådeløst sikkert, at jeg ikke har merket det. Før jeg tilfeldigvis dro på en ashtanga-time for noen uker siden. Styrken er borte, balansen er borte, og smidigheten er borte. Jeg følte meg som en strandet hval uten nevneverdig substans. Og hva enda verre er; den indre balansen er også en saga blott. Det kjennes som jeg har mistet noe veldig viktig.
Da jeg kom hjem fra den yogatimen, hadde jeg likevel en velkjent følelse i kroppen. Yogafølelsen. Jeg har egentlig ikke noe annet ord for det. Når akkurat den senen fra ryggen og ned i beina har blitt strukket godt nok. Når det er skapt rom i kroppen. Når det slipper oksygen til på nye steder. Når du kan hvile litt i dette nye, litt mer åpne.
Så jeg har tatt frem yogamatta igjen. Den ligger klar på gulvet. Og en ny morgenrutine er innført – jeg begynner nå dagen med en kopp grønn te og en liten yogaøkt.
For da blir resten av dagen så riktig. Da kan jeg ha med meg en liten bit av yogafølelsen i hverdagen. Jeg trenger det.
Og jeg lover deg, kjære yoga, jeg skal aldri forlate deg igjen.
